Et par briller og et skjerf
Hvis det var en ting Brille hatet, så var det snø i nakken. Og hvis det var en ting han hatet enda mer enn snø i nakken, så var det smeltende snø i nakken. Og siden det ene aldri kom uten det andre, satt han - vel, teknisk sett lå han - altså der med ikke en, men to ting han hatet. Dette måtte være lykkedagen hans.
Hva kom moren hans til å si når han kom dryppende over det fine persiske teppet i inngangshallen?
For Brille bodde ikke i et vanlig rekkehus, eller småhus, eller kremmerhus, eller i ei leilighet, eller på en bondegård - nei, han bodde i et herskapshus. Og i herskapshus hadde man ikke en gang eller entre. Der hadde man inngangshall. Og var man så heldig at man bodde i et herskapshus med inngangshall, da likte man gjerne ting som ming-vaser og persiske tepper.
Moren til Brille likte begge deler. Og hun likte ikke at teppene hennes ble våte.
Brille satte seg irritert opp og tørket snø av brillene. Så utrolig flaut at en aristokrat som ham skulle bli sett liggende på hodet i ei snøfonn på fortauet, som en hvilken som helst tiåring! Det hjalp ikke at snøfonna ved siden av lo så den ristet. Og til slutt hadde den ledd og ristet så mye at det ikke var ei snøfonn lenger, men ei lyshåra jente med knallrøde kinn, dekket av snø.
- Jeg skulle ønske du ville kutte ut det der, glefset Brille.
Jenta sluttet å le. I stedet satte hun opp et kattaktig flir.
- Nei men er det ikke selveste Sylvester Victorius Frankengrein!
Hun viftet et lysegrønt skjerf bort fra ansiktet og slo hånda for munnen, liksom forferdet. Brille fnøs.
For Brille het så klart ikke Brille på ordentlig. Ingen heter det, bortsett fra en dverg i et eventyr hvor prinsessa er dum nok til å ta i mot et eple fra ei skummel gammel dame. Men siden Brille var oppkalt etter faren sin, Sylvester Gregorius Frankengrein, var det lettere å kalle ham noe annet til vanlig. Og siden Brilles foreldre ikke var særlig oppfinnsomme, kalte de ham det første de kunne komme på.
Rød i kinnene bøyde Brille seg og lot som han børstet snø av ranselen som moren hadde insistert på at han skulle ha.
- Ikke kall meg det, mumlet han surt.
Jenta bare lo, sprang opp, og rakte ut ei hånd til Brille som fortsatt strevde med å reise seg. Han tok den litt motvillig, og ble dratt på beina så fort at han holdt på falle i den andre snøhaugen.
- Har du vært og sett på julegrana ennå?
Snøklumper dinglet fra det lange lyse håret hennes. Brille satte brillene bedre til rette på nesa.
- Nei, ikke ennå.
- Så kom da!
Hun var allerede langt foran ham, snøklumpene danset et stykke bak.
- Kamille, vent!
Som alltid ignorerte hun protestene hans, og for av gårde i en liten virvelvind av hår og puddersnø. Brille kunne ikke gjøre annet enn å prøve å holde følge. Først måtte han så klart ta igjen forspranget hun hadde på ham, og siden Brille aldri hadde vært noen atlet var det ikke bare bare.
Han konsentrerte seg om å ikke miste henne av syne. Der andre hadde muskler hadde Brille hjerne. Dessverre hjalp ikke noen av delene når man hadde med Kamille å gjøre.
Brille fulgte etter henne rundt et gatehjørne, og bråstoppet, pustende og pesende, som den store stygge ulven foran huset til smågrisene.
Hvor var hun blitt av? Han kunne ikke se henne noe sted. Torget der julegrana sto lå bare to kvartaler unna. Hvis han gikk dit ville han sikkert finne henne. Hun ville sikkert stå der og le og lage grimaser mens hun ertet ham for hvor treig han var. Hun gjorde alltid det. Helt siden de var fem år, da Kamilles familie flyttet inn i nabohuset, hadde hun gjort det.
- Bare gå og finn henne, sa Brille til knærne sine. For han var virkelig andpusten. Ikke hjalp det at lufta antakeligvis holdt femten minusgrader heller.
- Teknisk sett blir det feil å kalle det ei julegran, siden det bare er første desember i dag, mumlet han. Brille pleide å mumle sånne ting, når alle andre hadde alt mulig annet å tenke på enn teite faktaopplysninger om julegraner til feil tid.
- Bare to sekunder til, sa han til seg selv. Så skulle han gå og se etter henne.
Men Brille hadde en veldig merkelig følelse av at noe ikke stemte. Det var som en liten hard ball av noe forferdelig ubehagelig noe lå og gned seg mot innsida av magesekken, som om alt den tenkte på var å gnage seg et hull ut av magen hans.
Da han endelig hadde fått så mye pust tilbake at han kunne stå oppreist, begynte han å gå mot torget igjen.
Akkurat i det han rundet neste hjørne gjorde hjertet et byks så det smalt helt opp i pannebrasken. Han var dessuten nesten sikker på at tunga hadde stivnet og falt ned på bakken. I hvert fall lå det noe der som fikk ham til å tenke på spøkelser og troll og øksemordere og alle mulige slags grusomme ting på en gang. Han hadde nesten tråkket på det. I stedet bøyde han seg ned og plukket opp det lysegrønne skjerfet.
Hvis det var en ting Brille hatet, så var det snø i nakken. Og hvis det var en ting han hatet enda mer enn snø i nakken, så var det smeltende snø i nakken. Og siden det ene aldri kom uten det andre, satt han - vel, teknisk sett lå han - altså der med ikke en, men to ting han hatet. Dette måtte være lykkedagen hans.
Hva kom moren hans til å si når han kom dryppende over det fine persiske teppet i inngangshallen?
For Brille bodde ikke i et vanlig rekkehus, eller småhus, eller kremmerhus, eller i ei leilighet, eller på en bondegård - nei, han bodde i et herskapshus. Og i herskapshus hadde man ikke en gang eller entre. Der hadde man inngangshall. Og var man så heldig at man bodde i et herskapshus med inngangshall, da likte man gjerne ting som ming-vaser og persiske tepper.
Moren til Brille likte begge deler. Og hun likte ikke at teppene hennes ble våte.
Brille satte seg irritert opp og tørket snø av brillene. Så utrolig flaut at en aristokrat som ham skulle bli sett liggende på hodet i ei snøfonn på fortauet, som en hvilken som helst tiåring! Det hjalp ikke at snøfonna ved siden av lo så den ristet. Og til slutt hadde den ledd og ristet så mye at det ikke var ei snøfonn lenger, men ei lyshåra jente med knallrøde kinn, dekket av snø.
- Jeg skulle ønske du ville kutte ut det der, glefset Brille.
Jenta sluttet å le. I stedet satte hun opp et kattaktig flir.
- Nei men er det ikke selveste Sylvester Victorius Frankengrein!
Hun viftet et lysegrønt skjerf bort fra ansiktet og slo hånda for munnen, liksom forferdet. Brille fnøs.
For Brille het så klart ikke Brille på ordentlig. Ingen heter det, bortsett fra en dverg i et eventyr hvor prinsessa er dum nok til å ta i mot et eple fra ei skummel gammel dame. Men siden Brille var oppkalt etter faren sin, Sylvester Gregorius Frankengrein, var det lettere å kalle ham noe annet til vanlig. Og siden Brilles foreldre ikke var særlig oppfinnsomme, kalte de ham det første de kunne komme på.
Rød i kinnene bøyde Brille seg og lot som han børstet snø av ranselen som moren hadde insistert på at han skulle ha.
- Ikke kall meg det, mumlet han surt.
Jenta bare lo, sprang opp, og rakte ut ei hånd til Brille som fortsatt strevde med å reise seg. Han tok den litt motvillig, og ble dratt på beina så fort at han holdt på falle i den andre snøhaugen.
- Har du vært og sett på julegrana ennå?
Snøklumper dinglet fra det lange lyse håret hennes. Brille satte brillene bedre til rette på nesa.
- Nei, ikke ennå.
- Så kom da!
Hun var allerede langt foran ham, snøklumpene danset et stykke bak.
- Kamille, vent!
Som alltid ignorerte hun protestene hans, og for av gårde i en liten virvelvind av hår og puddersnø. Brille kunne ikke gjøre annet enn å prøve å holde følge. Først måtte han så klart ta igjen forspranget hun hadde på ham, og siden Brille aldri hadde vært noen atlet var det ikke bare bare.
Han konsentrerte seg om å ikke miste henne av syne. Der andre hadde muskler hadde Brille hjerne. Dessverre hjalp ikke noen av delene når man hadde med Kamille å gjøre.
Brille fulgte etter henne rundt et gatehjørne, og bråstoppet, pustende og pesende, som den store stygge ulven foran huset til smågrisene.
Hvor var hun blitt av? Han kunne ikke se henne noe sted. Torget der julegrana sto lå bare to kvartaler unna. Hvis han gikk dit ville han sikkert finne henne. Hun ville sikkert stå der og le og lage grimaser mens hun ertet ham for hvor treig han var. Hun gjorde alltid det. Helt siden de var fem år, da Kamilles familie flyttet inn i nabohuset, hadde hun gjort det.
- Bare gå og finn henne, sa Brille til knærne sine. For han var virkelig andpusten. Ikke hjalp det at lufta antakeligvis holdt femten minusgrader heller.
- Teknisk sett blir det feil å kalle det ei julegran, siden det bare er første desember i dag, mumlet han. Brille pleide å mumle sånne ting, når alle andre hadde alt mulig annet å tenke på enn teite faktaopplysninger om julegraner til feil tid.
- Bare to sekunder til, sa han til seg selv. Så skulle han gå og se etter henne.
Men Brille hadde en veldig merkelig følelse av at noe ikke stemte. Det var som en liten hard ball av noe forferdelig ubehagelig noe lå og gned seg mot innsida av magesekken, som om alt den tenkte på var å gnage seg et hull ut av magen hans.
Da han endelig hadde fått så mye pust tilbake at han kunne stå oppreist, begynte han å gå mot torget igjen.
Akkurat i det han rundet neste hjørne gjorde hjertet et byks så det smalt helt opp i pannebrasken. Han var dessuten nesten sikker på at tunga hadde stivnet og falt ned på bakken. I hvert fall lå det noe der som fikk ham til å tenke på spøkelser og troll og øksemordere og alle mulige slags grusomme ting på en gang. Han hadde nesten tråkket på det. I stedet bøyde han seg ned og plukket opp det lysegrønne skjerfet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar