En vintergrønnsak
Kvalmen bygde seg opp et sted i magen på Brille. Sakte men sikkert krøp den oppover, til den bestemte seg for å sette seg fast øverst i halsen. Han måtte svelge minst en million ganger, svetten frøs fast i hårrøttene, hele verden begynte å gå i sirkel.
Kamille…
Tenk om hun hadde blitt bortført av aliens! Tenk om de gjorde smertefulle eksperimenter med hjernespisende biller og nåler og kniver og… Eller tenk om det var en gal øksemorder som gikk rundt og kidnappet ti år gamle blonde jenter for å halshugge dem! Dessuten hadde han hørt de voksne snakke om barnemishandlere som gjorde fæle ting med småjenter. Akkurat hva slags fæle ting var han ikke sikker på, men han antok at det ikke bare var aliens som kunne bruke hjernespisende biller.
En klatt med snø traff ham i hodet. Han reiste seg forvirret. Hvordan hadde han havnet på bakken? Verden hadde gitt seg med å snurre rundt, men han var fortsatt litt kvalm.
Så flaut. Aliens? Øksemordere? Hvordan kunne han være så dum? For noe tull! Aliens fantes vel ikke. Det var ikke likt ham å komme med så uvitenskapelige teorier.
Det Brille ikke tenkte på, var at når mennesker blir forferdelig redde, har de en tendens til å glemme hvordan man tenker fornuftig. Uansett hvor smart man vanligvis er.
Vel, aliens fantes ikke, og han så ikke noe blod, så noen øksemorder var det garantert ikke. Men det kunne godt være en kidnapper som torturerte små jenter. Best han kom i gang med letinga før det var for sent.
Siden fotsporene på bakken var alt han hadde å gå etter, var det ikke annet å gjøre enn å følge dem. Han surret Kamilles skjerf rundt halsen så han ikke skulle glemme det og slippe det på bakken hvis han måtte handle raskt.
Akkurat hva det skulle innebære hadde Brille ingen ide om. Teknisk sett var det vel grenser for hva en ti år gammel gutt kunne gjøre mot en livsfarlig kidnapper, men det ville han ikke tenke på.
Sporet ledet ham inn i en sidegate. Det var blitt nesten mørkt ute, og personen foran ham var bare en mørk skikkelse mot det svake dagslyset.
Brille prøvde å smyge seg lydløst langs veggen på det han trodde måtte være en butikk. Hvis han bare kunne snike seg innpå skyggen, så kunne han kanskje…
Men som sagt var ikke Brille noen atlet, og lydløs var derfor heller ikke en av kvalitetene hans. Et høy klang skjøt bortover gata da han sparket borti ei søppelbøtte. Skikkelsen snudde hodet.
Hvis han ikke hadde vært en gutt med veldig, veldig god oppdragelse, og skulle valgt et passende øyeblikk å banne på, ville det absolutt vært nå. Hvis han ikke hadde hatt veldig god oppdragelse, så klart. Og det hadde han jo.
Skyggepersonen hadde snudd seg helt rundt nå. Når han så nærmere etter, var den ikke egentlig veldig liten til kidnapper å være? Og det var faktisk noe merkelig kjent med den skikkelsen.
- Brille?
Den stemmen kjente han i hvert fall!
- Der er du jo!
Knærne kjentes da merkelig geléaktige ut? Og resten av kroppen føltes plutselig som en sekk med størknet betong.
Det var lettelse Brille følte. For det som kom løpende mot ham i full fart var en sky av langt lyst hår, som hadde åpenbar mangel på et grønt skjerf.
- Jeg trodde du hadde mistet ferten. Du er så treig! lo hun.
- Kom igjen, det er noe jeg må vise deg!
Kamille tok ham i hånda. Brille rødmet litt irritert, og skulle så gjerne ha protestert. Men han hadde mer enn nok med å holde seg på beina der hun halte ham etter seg.
- Du må se hva jeg har funnet!
Merkelig hvordan jenter har det med å høres ut som kvitrende fugler. Selv om Brille hadde kjent Kamille i fem år og var vant til det, hadde han allikevel noen ganger lyst til å stappe fingrene så langt inn i ørene som det gikk an.
Hun dro ham bort til stedet hvor han hadde fått øye på henne.
- Se! utbrøt hun.
Brille satte brillene bedre til rette på nesa mens han bøyde seg. Han studerte gjenstanden i snøen. Den var hvit og knudrete, med litt grønt her og der. Det var jo - men det kunne ikke stemme -
- En blomkål?
Han kikket opp på Kamille. Dette forsto han ikke. En blomkål her, midt i snøen, i desember?
Mer fikk han ikke tenkt over saken, før han oppdaget en stor skygge som hadde vokst over hodet på dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar