søndag 31. oktober 2010

Happy Halloween!


I går fikk jeg drassa med meg Kimmie på Halloweenparty på Retro Bar, til min store barneglede! Det mest spennende som skjedde var at vi ble forsøkt kapra av et laken og Tufte IL-dommer'n, og at jeg stifta bekjentskap med noe kalt "Sur grønn," fordi bartenderen ikke fikk tak i kollegaen med mojito-kunnskaper. "Sur grønn" består altså av eplesirup, Sour Mix, lime og Sprite, og er littegrann søtere enn mojito. Men veldig god!

Kommer med noen flere bilder og morsomheter litt seinere. Stay put!

fredag 29. oktober 2010

Today's Epic Moments

Epic Moment Nr. 1:

Jeg og Kimmie sitter i stua, spiser middag og ser på "Et kongerike for en lama."
    På en eller annen måte - jeg husker virkelig ikke hvilken - kommer jeg inn på det faktum at jeg har hatt en smule vondt i hodet hele dagen. Jeg kaster et blikk på Kimmie, før jeg snur meg mot TV-en igjen.
    - Jeg skjønner det ikke. Jeg har jo drukket i dag.
    Kimmie nikker mens hun studerer strikketøyet sitt nøye.
    - Mhm.
    I det jeg åpner munnen for å begynne på ei ny setning ser jeg bort på henne igjen. Samtidig som setninga får bråstopp midt i en vibrasjon på stemmebåndet, møter Kimmie blikket mitt - og:
LATTEBRØL!


Epic Moment Nr. 2:

Kimmie står ved kjøkkenbenken og klargjør et par brudekjolehansker til en dyster skjebne dynka i kaffegrut.
    Som svar på et spørsmål om jeg vil ha kaffe strekker jeg meg forbi hodet hennes for å ta ned en kaffekopp.
    Nå har det seg engang sånn at vi her i huset er veldig ømfintlige for poking, men samtidig er vi begge uforbederlige hobbypokere.
    Så Kimmie står nå der og plystrer med armene framstrakt og nyresida blottlagt. Ikke faen om jeg klarer å dy meg.

*poke*

Kimmies normalfrekvente plystring blir plutselig til en enkel kanarihøyfrekvent tone, og jeg står igjen med et blødende fingerledd stikkende ut der det en gang var en hel pekefinger.


Og så en liten link til slutt. Dette er altså et femten år gammelt medlem av husfamilien ved internatet jeg bodde på oppe på Øytun:
Anne Gudrun: "Love Me Like I Am"

Jo, en ting hele verden burde vite (fordi jeg er så AWESOME at alle bare burde vite akkurat dette)! Jeg er, og jeg gjentar: Jeg er ABSOLUTT IKKE varmekjær. 20 grader i sola er mer enn evig nok for min del.
    Etter svømminga i dag titta jeg en liten tur innom badstua. Ingen der? Så jeg satte meg på handkleet og lente ryggen mot veggen. Og der holdt jeg altså nesten på å sovne. Jeg, som får kvelningsfornemmelser bare jeg tenker på et lite trangt rom med bare én vei ut (joda, jeg har litt klaus), og to varme ovner som står der og spyr ut fuktige hetebølger så man nesten kunne forveksle klimaet med Ghana! For ikke å snakke om min evige pnigofobi (Det lærte jeg i dag og jeg er kryyyyy, for jeg kan et rart ord, na na na na naaa na!).

UPDATE:  This is a blog title!: I anledning Allehelgen...
Naaaw :3

torsdag 28. oktober 2010

Kjære, la livet mitt få et formål snart...

Har du noen gang lest den Nemi-stripa der absolutt alt du ikke skal involvere deg med (sofa, TV, Playstation, pc, osv) hvis du vil ha en produktiv dag har tentakler og fangarmer som innhenter deg uansett hvor mye du prøver å ignorere dem?
Vel, da har du en rimelig god anelse om hvordan dagen min i dag har forløpt.

Jeg er full av gode ideer. Det er bare min evne til den praktiske utførelsen av disse ideene som er litt underutvikla.
La oss si at dette eventuelt er hvordan undertegnede så for seg dagen i dag:

1. Stå opp før 10:00
2. Koke kaffevann
3. Frokost
4. Lese noen kapitler i "Guds venstre hånd"
5. Kravle seg ut av pysjen
6. Lese noen kapitler til
7. Rydde av stuebordet
8. Legge sammen klærne som har hengt på tørkestativet i rundt ei uke
9. Bestige Mount Doom of Dishes
10. Lage seg en næringsrik og enkel men smakfull middag
11. Ta middagsoppvasken
12. Lese enda noen kapitler
13. Rusle seg en tur

Og her er teorien satt ut i praksis, med noen få moderate endringer:
1. Stå opp 10:14
2. Koke tevann
3. Noe som med litt velvilje kan anses som en frokost
4. Lese noen kapitler i "Guds venstre hånd"
5. Bli avbrutt i lesinga av Kimmie, som kunngjør at hun tar seg en svipptur hjem til besteforeldrene sine
6. Lese noen kapitler til
7. Irritere seg over skitne lesebriller
8. Lese enda noen kapitler
9. Duppe av på sofaen
10. Bestemme seg for å kle på seg den blå julekjolen med sølvpaljetter som henger framme etter å ha blitt vist fram til Marita dagen før
11. Kle på seg normale klær
12. Lese litt
13. Spise sjokolade
14. Lage seg noe som i teorien skulle bli en enkelt, næringsrikt og smakfull middag, men som viste seg å være stekt egg og ris med sure pølser som var gått ut på dato (Noe som sto med trykte tall på pølsepakken og som undertegnede oppdaga etter å ha stekt egg og pølser sammen)
15. Spise egg og ris rundt de sure pølsene
16. Lese enda mer
17. Ha dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjøre men ikke gjør
18. *Leeeseee*
19. Sovne med brillene på nesa og boka i handa
20. Bråvåkne fra en halvdrøm om daue folk som svever rundt i stua ( O-o )
21. Lese
22. Sovne igjen
23. Ikke få sove
24. Slå på laptopen og sjekke Facebook
25. Blogge om en særdeles lat, særdeles innholdsfattig dag mens klokka nærmer seg Kimmies hjemkomst

Heldigvis har jeg kjøpt klippekort i svømmehallen nå, sånn at jeg må tvinge meg ut av sofaens klotak i det minste to ganger i uka.

Mwahahaha!

(Lyden av meg som kidnapper armvarmerne som Kimmie strikka ferdig for et par dager sida. Hysj!)

Egentlig føler jeg at kreativitetsfeen (ikke ulik tannfeen i "Den amerikanske dragen") flagrer litt rundt og prøver seg på noen ekko inni hodet mitt nå! Kanskje jeg kunne skrevet en kjepeskummel, kjempeinmponerende spenningsroman? Noe om vampyrer? Ærlig talt har jeg bare klisjéer å ta av foreløpig! En person som tusler aleine gjennom mørke gater på vei hjem en sein høstkveld. Plutselig går alle gatelyktene på én gang. Raslelyder avslører at det er noen et sted i mørket. Og så videre. Du ha hørt historien før. Garantert.

Kom forresten over en genial historie i dag, som illustrerer hvorfor citykidz kanskje bør spares for fisketurer til de når en viss alder: Hyperbole and a Half: How a Fish Almost Destroyed My Childhood

Nei nå: SJOKOLADE!

(Kan du tro at jeg ikke har tagga sjokolade i et eneste innlegg før?! Vampyrer derimot...)

tirsdag 26. oktober 2010

Etter å ha vært aleine med mitt eget hode...

Så, jeg sitter her med laptopen på fanget, chatter litt på Facebook, med venner jeg ellers kunne ringt hvis det ikke hadde vært for min store angst: Unsynlig person hvis stemme overføres elektrisk direkte inn i øret mitt - Telefonmonsteret (Hvem skulle vel trodd at jeg var ansatt som kundeveileder hos 1881 i hele syv måneder for et par år sida?).

Leser diverse spennende blogger; flere hvor bloggeren ikke bare se ut til å ha et nesten overnaturlig stort ordforråd, men også har en tendens til å sprite opp med fargerike, uproporsjonelle og riktig så hylende morsomme illustrasjoner. Antall kommentarer på innlegg: 238.

Den første tanken som faller meg inn er: "Hei! Jeg kan også være vittig, sarkastisk og sjarmerende! Hvorfor skal du ha mangemange lesere og ikke jeg?!"

Det neste er den voksne, fornuftige stemmen i hodet mitt som sier at jeg antakeligvis skal være glad for at jeg har et liv, og ikke trenger å lire av meg livshistorien min til en haug med firkantøyede, lysømfintlige geeks som antakeligvis ikke har vært utafor døra på et par dager.

Så kommer den grønnhårede sjølsentreringsheksa med den høye skingrende stemmen, vill i øynene:
- Ærlig talt, tror du kanskje du er noe bedre sjøl, hvem er det som har sovet til halv to hver dag den siste uka etter å ha sittet oppe til fire med dataskjermen under nesa, og ikke har brydd seg med å dusje sia sist hun var ute og handla, kanskje en gang i den forrige uka!
- Hold kjeft, sier jeg mens jeg prøver å få kroppen til å oppføre seg som en sentrifuge.
- Holdkjeftholdkejftholdkjeftholdkjeft.
Hun later som hun ikke er der et øyeblikk, og jeg utnytter sjansen:
- JEG STO OPP KLOKKA TI I DAG! SÅ DET SÅ!
Dette later til å sette henne litt ut av spill. Men så er hun der igjen:
- Én dag ja! Og det tror du gjør deg til helt for all framtid kanskje?

I hvert fall for i dag så, tenker jeg furtent for meg sjøl, og klapser begge håndflatene hardt over øra for å stenge henne ute. Men jeg har stengt henne inne. Nå blir hun helt uregjerlig: Håret står som pigger til alle kanter, pupillene blir til grønne spiraler som snurrer rundt med lysets hastighet og stemmen bli nesten superfrekvent.

Når hun når dette stadiet innser jeg hvor utrolig irritert og lei jeg er av det sjølsentrerte surketrynet hennes. Det er tid for drastiske tiltak.

Så jeg griper tak rundt halsen på henne, hardt. Neglene mine har hatt tre hele måneder på å vokse uforstyrra og minner mest om klør. Jeg klemmer til. Et lite rustent "gluærp" unnslipper henne før hun begynner å gispe etter luft, klore, slå og fekte vilt rundt seg. Men ikke snakk om at jeg har tenkt å slippe.

Hun er helt infernalsk, nesten umulig å holde nede, men jeg slipper ikke. I det hun tar en pause for å hente seg inn igjen tar jeg og slenger henne brutalt inn i veggen mens jeg utstøter et vilt rovdyrbrøl, blottede tenner og det hele. Det er tross alt mitt temperament hun har livnært seg av, så nå skal hun få se. Tror jeg, ja.

Problemet med henne er ikke bare at hun er fullstendig koko og helt uten styring, hun er også slimete sleip. Som en ål på en fiskekrok (ja, jeg har hatt en sånn en) slimer hun seg unna i siste liten. Hun finner seg en liten krok bak en støvete kommode bakerst i hjernen - ute av syne men ikke av sinn - hvor hun gjemmer seg og samler krefter i påvente av et nytt sammenstøt. Alt jeg kan gjøre er å slikke mine egne sår og planlegge neste motstikk. Uheldigvis er jeg ikke så taktisk anlagt av meg. Heldigvis er hun ganske hardt såra for øyeblikket. Jeg slår meg til ro med det.

Tilbake foran dataskjermen tar jeg opp tråden om hvordan bli en mer interessant blogger.

Punkt en: Kverk den grønnøyde møkkakjerringa. Ikke bare bare.
Punkt to: Bli kvitt klagebehovet. Kanskje litt enklere?

Så jeg legger an på en munter sarkastisk tone og føler at det hele går ganske bra. Heksa prøver seg med ei hes hvisking. Jeg knurrer advarende tilbake. Hun hveser som en slange i angrepsposisjon og kryper sutrende sammen i kroken sin. Fornøyd med meg sjøl føler jeg at jeg kan koste på meg et skikkelig seiersflir.

Punkt tre: Finn gode temaer å spinne på.

Med en liten latter lar jeg tankene streife den snakkende vampyrgrytevotten Vlad som henger på en spiker på kjøkkendøra. For det meste må han låne stemmen sin fra Kimmie, men nå sniker han seg egenhendig inn i hodet mitt:
- Ju arr not very nice ju know. I vas sleeping!

Kimmie ga meg nettopp evnen sin til å planlegge skriblerier i en pose. Av meg fikk hun evnen til å innhente seg etter lange digresjoner.

En ting jeg plages med er alle de små digresjonene som tyter ut av øra på meg uten forvarsel:
- Her er vi! roper de.
- Her! Her! Se da! Se da!

*knurr*

Egentlig skulle jeg bare vært en konsekvent mor og slått dem flate med det samme, alle disse små unødvendig info-uvesnene. Jaggu meg er de ikke ikke grønne de og!
Erkjennelsen når hjernebarken via elektriske impulser, som skyter tilbake tvert. Jeg gjør en facepalm.

Digresjonene er akkurat som plagsomme småunger med vannballonger i russetida. Ideen om å gå til anskaffelse av et monsterstort vanngevær får meg til å lyse opp, før jeg kommer på to vesentlige ting: A, den kapitalen jeg besitter er helt og holdent tilegna husleie og billån, og B, lekebutikkene selger bare Halloween-stæsj for tida.
Faen.

Som det forstås har jeg en hel bataljon av forskjellige monstre som henger over meg, inndelt i kompaniene Dårlig samvittighet, Voksenstemmen, Overoptimistiske ideer, Umulige ideer, Brukbare ideer og Unødvendig info.


Nei, nå har jeg bestemt meg for å heller sette meg i sofahjørnet og nistirre ubehagelig på Kimmie som maler med kaffegrut på en brudekjole fra 1992, fram til jeg innser at klokka er over tolv og at jeg skulle lagt meg for lengst.


Natta!

Back In Black

Etter uendelig eviglange tider: Oppdatering!

Først og fremst lovte jeg jo bilder fra Tyskland, men jeg kan jo også nevne at jeg og Kimmie Kakemonster har flytta inn i leiligheta.
Så langt har vi fått nyoppussa stue uten at det var avtalt, blitt fratatt oljekaminen som skulle spare oss for skyhøye strømregninger mot vinteren, og hatt megaoversvømmelse på badet.

Akkurat den dagen var jeg jo selvfølgelig hjemme aleine og måtte kreke meg til å rydde opp sjøl. Vannstanden på badet var rundt 2-3 cm oppover veggen, samt at noe av vannet fant veien mellom dørstokken og døra, ut på ganggolvet og langs hele veggen bort til kjøkkendøra.
Store våte løpere er lik veldig ekkelt, og
veldig upraktisk når det høljeregner ute og du ikke kan henge dem til tørk på trappa.
Årsak: Tette avløpsrør. Heldigvis fikk jeg modig og uselvisk avverga fuktskader i gangen.

Men her kommer dag-til-dag-notatene mine fra reisa og Stuttgart sammen med noen bilder:

Lørdag 25. september - NSB sitt nattog fra Fauske til Trondheim

Her sitter jeg, på et fuckings NSB nattog på vei fra Fauske til Gardermoen; et pilsglass i den ene handa, ei penn i den andre, og lurer ekstremt på hvorfor verden er som den er. Ved sida av meg sitter Kimmie, mitt eget personlige kakemonster, og jobber på en oversettelse av librettoen til "Tanz der Vampire" - "Vampyrenes Dans," en musikal om - vampyrer. Et øyeblikk innbilder jeg meg at toget saktner farta, men jeg tar feil. Ordet innbilde gir meg noe å tygge på: Med d, eller to l-er? Men hvis man tenker logisk på det kommer svaret for en dag: Hvis man skal bille noe inn i hodet sitt blir det omtrent som den første "Mumien"-filmen. Et bilde derimot er noe helt annet. Jeg studerer veska mi, som ble til i et arbeidsrom hos ei hundegal grandtante for en del år sida. Jeg var ikke gamle fnøset da jeg fikk den av henne, men først nå, i en alder av neste tyve år, setter jeg pris på den: Quilteteknikk, én type stoff, lustusen forskjellige farger og mønstre. Den er nydelig, og jeg setter ekstra stor pris på den i dag av en eller annen hodeløs grunn. Eller kanskje akkurat den gunnen ikke er hodeløs.
Så tenker jeg så vidt på hvordan farger kan utgjøre dagskvaliteten min. Jo flere forskjellige og mer sprudlende, jo bedre. Jo gladere blir jeg.

Lilla converse, mintgrønn singlet, blå genser, armygrønn jakke, himmelblått skjerf, rødt hår. Og grønne og lilla lesebriller. Jeg matcher ingenting annet enn meg sjøl, det er sikkert. Men det er veldig greit å matche seg sjøl egentlig.

Tre trøndere sitter i andre enden av spisevogna og snakker om noe som minner skummelt mye om
personlige anliggender. Nå hører jeg ikke mer, de har fått seg noen øl.
Hvorfor måtte jeg ta denne pilsen akkurat i kveld? Svaret er mest sannsynlig frihetsfølelse.
Mørket sluker omgivelsene rå der ute, det er umulig å se hvor vi er. Jeg prøver så god det lar seg gjøre å la skrivinga sluke meg på samme måte, men det er vanskelig å observere og konsentrere seg samtidig.

Nå datt jeg visst ut av det.

Høyttaleren spraker fra tid til annen, det er litt irriterende. Snart har jeg tømt i meg en halvliter, og kjenner ingen rus til tross for at vi er i stadig bevegelse. Spennende når jeg reiser meg opp.

Veska stirrer på meg igjen. Eller, det er jo jeg som stirrer på den.

Ikke snakk om at jeg stoler på NSB så mye krøll som de har hatt i det siste. Likevel, her sitter vi og har lagt livet vårt i hendene deres på tvers av landet. Heldigvis går det buss fra Dombås til Gardermoen.

Konduktørene traver fram og tilbake for å finne ut av sprakinga i høyttalerne, og den har glimra med sitt fravær ei stund nå. Håper det varer.

Nå fryser jeg ikke lenger, lovet være alkoholens varmende effekt, forbannet være den vanndrivende delen.

Han konduktøren kalte meg ei ”stor jente” da jeg kjøpte pilsen. Jo jo, jeg måtte jo innrømme at det er jeg jo. Kanskje ikke så stor som alderen skulle tilsi dog.

Nå ser jeg at han konduktøren skal av, hjem og sove sikkert. Lurer på hvor vi er.

Mo i Rana. Godt gjetta Kimmie!

Ny konduktør. Litt eldre enn han forrige. Han ser skummel ut!

Det er så fint med nattbelyste trailere når mørket sluker omgivelsene. Lysene er så fine.


Søndag 26. september – Gardermoen, gate 32

Gardermoen, gate 32, ”Kryptonite” på øret. Av en eller annen grunn passer den sangen perfekt akkurat nå. Klokka er halv seks på ettermiddagen, og vi har vært på reise i tjueseks timer. Ja, tjueåtte for Kimmie da. Søvnløsheta har begynt å sette sitt preg på meg, og ingenting høres bedre ut enn å komme på hotell Dachswald i Stuttgart, rom ett-eller-annet, ta en dusj, slappe av. Men først er det Kastrup, København.

Det er høyt og lyst under taket her, det liker jeg.


Endelig på hotellet! Koselig antikt sted, grufulle gardiner, men vi har helt egen king size balkong. Og stor seng. Og fint bad.

Dusje, føne håret, se et par scener av Dacula-musikalen og så kravle seg i seng.


Koselig drosjesjåfør som kjørte oss hit forresten. Kunne ikke et kløyva ord engelsk, men smilte og nikka for det. Tchüs!

Mandag 27. september – Hotel Dachswald, rom 2

Vi fikk en ubuden gjest i nattetimenes forløp. En stor en.

Trinn én for turister i Stuttgart: Få tak i et jævla bykart! Stuttgart er nemlig litt vanskelig hvis du ikke veit nøyaktig hva og hvor du skal.

Her er vi, Hotel Dachswald, Dachswald, Stuttgart, Tyskland. Eller nei, det var feil ende.

Stuttgart: Et meget, meget stor antall ”små” klynger av gater, hus og toglinjer spredt utover et gigantisk område. Beste måten å komme seg rundt i en bydel på er med buss. Men beste måten å komme seg rundt fra bydel til bydel på er med U-bahn (trikk). Har du ikke kart, og slumper til å bare treffe på folk som verken forstår eller snakker engelsk, er det en stor mulighet for at du kommer til å føle deg litt lost de første par timene. Ikke for det, byen har vært snill med oss.

Dama som tok i mot oss i resepsjonen i går kveld har verdens største smil. Ikke bare holdt hun åpent kun i påvente av oss, men hun forklarte veldig enkelt og hyggelig hvordan man kommer seg til Pflieninger Straβe via buss 82 til Stadbahn med trikk U3.

Pflieninger Straβe 109: Palladium Theater.

Greit nok, tenkte jeg, og tusla ut for å ta bilder av Kimmie på balkongen.

Så fikk Kimme rana til seg opplysninger om hvor nærmeste dagligvarebutikk var å finne, før vi rusla av gårde i morningen med kamera på slep.

Vi fant butikken, kjøpte ei flaske vann uten kullsyre (som var med kullsyre) og rota oss omsider opp på universitetsområdet. Universitetet i Stuttgart er ridiculously huge!

Der fant vi en togstasjon og – et kart! Og ikke bare et lite bykart, nei, en hel vegg med oversikt over veinettet i byen.

Bussrute 82 og U3 var plutselig et minkende problem.

Tilbake på hotellet fikk vi skifta og gjort oss klare, før det bar av gårde med kvart på to-bussen inn til et sted vi enda ikke visste hva het.

Men en overstrømmende hyggelig bussjåfør forklarte oss hvordan dette skulle gjøres: Buss til det vi senere fant ut var Vaihingen Bahnhof, ta U3 til Pflieninger Str, et voila. Jo, spør en tilfeldig middelaldrende dame etter gatenummeret og få et veldig så hjelpsomt svar. Det punktet la vi til sjøl.

Hele turen fra Dachswald til Pflieninger Str. Kom seg på 2 euro (sånn ca. 16 NOK). Omtrent en halvtimes tur med buss og tog, til den nette sum av 16 kroner. Norsk kollektivtrafikk burde skamme seg. Så her har vi dura rundt i hele dag. Surra oss inn i ei gate uten tegn til liv. Byen her er full av alle slags mulige automater. Frimerker for eksempel, fins i automater.

Jeg kom akkurat til å tenke dette er den første utenlandsturen jeg er på uten restriksjoner: ”Ikke røyke, ikke drikke, ikke gå og tattovere deg i ei random mistenkelig avsidesliggende no-good-looking sjappe innerst i et langt mørkt smug.” Freiheit!

Det går tog forbi rett ovenfor hotellet. Koselig.

Jo, men vi var heldige med folka vi møtte i dag. Bortsett fra ei skummel dame på Lidl som ikke ville ta Visa, og en bussjåfør som så oppgitt på oss.

Til og med han mannen i Asiamat-sjappa hvor vi spiste middag var superhyggelig! Spurte oss hvor vi var fra og greier enda han så vidt kunne et ord engelsk. Det gjorde meg veldig glad.

Lild forsynte oss med kveldsmat (rett-i-koppen-potetmos), sjampo og viktigst av alt - sjokolade. På et morsomt lite senter ved navn Müller fikk jeg endelig supplert med sesong fire av ”Bones.”

Pussig hvor hjemmevant hotellet føles etter at man har traska rundt en hel dag og repetert ordene ”Hvor går vi nå? Skal vi gå dit bort kanskje? Hva tror du, ser det ut som en butikk?”

De stolene her er ubeskrivelig gode til tross for en inngrodd støveim.

Jeg har nå stifta bekjentskap med noe av musikken fra Dracula-musikalen, og sangen ”Zu Ende” har en tiltrekningskraft så magnetisk at jeg har problemer med å konsentrere meg om andre ting når jeg hører på den. Mye takket være Thomas Borchert (en av Krolokc-ene) med sin nydelige bass og det gode trøkket i musikken.

*hjernedød*

I morra tar vi visst en svipptur inn til sentrum (som ligger veldig langt unna Dachswald) før vi går på Tanz-forestillinga. Stuttgart har et imponerende nettverk av veier og toglinjer. Som sagt, norsk kollektivtrafikk kan gå og legge seg. Hvilket er akkurat det jeg har tenkt å gjøre snart.

Og vampyrer liker visst ikke epler.


Tirsdag 28. september

Nå som vi endelig er litt kjent med busser og tog her i byen føltes det ikke som noen utfordring å skulle ta S3 til Hauptbahnhof i sentrum av Stuttgart. Vel nede på Vaihingen måtte vi likevel spørre to personer (på tysk!) før vi turte å tro på at vi var på rett perrong.

Folk er veldig greie så fort de forstår at du snakker litt tysk. Vel, egentlig er de et storslagent høflig folkeslag jevnt over.

Mannen vi spurte sist var til og med så grei å si i fra da vi skulle av også (fordi han satt ved sida av oss), selv om det var vanskelig å ignorere mannen på høyttaleranlegget: ”Neste stopp: Hauptbahnhof! Avstigning på venstre side i kjøreretning.”

Sentrum ligna litt mer på det vi hadde forestilt oss: Høye bygninger, rushtrafikk og eviglange handlegater med kjøpesenter på kjøpesenter nedover. Etter å ha traska rundt ei stund og fotografert både stort og smått, fant vi både Neues Schloβ og Alten Schloβ, og noen heidundrandes feite parkender og byduer. Kanskje ikke så rart, med den maten som fins her i byen.

Fire timer gikk superfort tatt i betraktning at vi for det meste gikk rundt og kikka. Og så tror vi at vi fant noe som ligna på et kulturhus. Eat Art, med en kjempesvær bokhandel i førseetasjen.

Etter middag og dobesøk bar det tilbake til hotellet for dusj og klesskift rundt kvart på fire, før vi tok buss 82 og trikk U3 til Pflieninger Str. og ”Tanz der Vampire.”

Storslagent. Rett og slett storslagent. De kostymene! Og kulissene, og lysene! Og Jan Amman, graf von Krolock nr. 1, med fantastisk stemme og litt fraværende skuespillertalent. Han er bare en mann med en stor stemme. Skjønt, ”Die Unstillbae Gier” gjorde han ikke så aller verst.

Magda, Herbert og professor Abronsius var herlige, Alfred var litt lite redd for Herbert syns jeg, og Chagal var utrolig morsom Sarahs stemme var til tider ikke helt på topp, men detaljer, detaljer, og hun gjorde en veldig god rolle.

I morra blir de suvernirshopping og backstagetur. Hurra!

Det er forresten mye lettere å være turist i Tyskland enn det er i Russland.


Onsdag 29. september

Alle gode ting er tre sier de, men to kan visst holde i massevis. Ja, min gode venn frøken Umulig Kakemonster og jeg har nå vært og sett Tanz for andre gang, denne gangen fra rad tre, høyre parkett, midt i herligheta!

I tillegg var vi backstage og fikk se hvordan magien blir til. Uheldigivs (som vi jo var fullstendig klar over) var turen guida på tysk; jeg forsto kanskje halvparten og Kimmie en fjerdedel, og stakkars Kimmie fikk ikke noe supplement til researchen sin annet enn hvordan skuespillerne bruker det falske blodet, som for øvrig er en blanding av gelatin og fargestoffer.