Dessuten har Odin et vil-absolutt-ikke-inn-i-bil-og-blir-veldig-bilsyk-problem, så vi brukte halvannen times tid på kjøring rundt i byen, og inn og ut av bil på diverse parkeringsplasser, med godbit og ros.
Lørdag 25. september - NSB sitt nattog fra Fauske til Trondheim
Nå datt jeg visst ut av det.
Høyttaleren spraker fra tid til annen, det er litt irriterende. Snart har jeg tømt i meg en halvliter, og kjenner ingen rus til tross for at vi er i stadig bevegelse. Spennende når jeg reiser meg opp.
Veska stirrer på meg igjen. Eller, det er jo jeg som stirrer på den.
Ikke snakk om at jeg stoler på NSB så mye krøll som de har hatt i det siste. Likevel, her sitter vi og har lagt livet vårt i hendene deres på tvers av landet. Heldigvis går det buss fra Dombås til Gardermoen.
Konduktørene traver fram og tilbake for å finne ut av sprakinga i høyttalerne, og den har glimra med sitt fravær ei stund nå. Håper det varer.
Nå fryser jeg ikke lenger, lovet være alkoholens varmende effekt, forbannet være den vanndrivende delen.
Han konduktøren kalte meg ei ”stor jente” da jeg kjøpte pilsen. Jo jo, jeg måtte jo innrømme at det er jeg jo. Kanskje ikke så stor som alderen skulle tilsi dog.
Nå ser jeg at han konduktøren skal av, hjem og sove sikkert. Lurer på hvor vi er.
Mo i Rana. Godt gjetta Kimmie!
Ny konduktør. Litt eldre enn han forrige. Han ser skummel ut!
Det er så fint med nattbelyste trailere når mørket sluker omgivelsene. Lysene er så fine.
Søndag 26. september – Gardermoen, gate 32
Gardermoen, gate 32, ”Kryptonite” på øret. Av en eller annen grunn passer den sangen perfekt akkurat nå. Klokka er halv seks på ettermiddagen, og vi har vært på reise i tjueseks timer. Ja, tjueåtte for Kimmie da. Søvnløsheta har begynt å sette sitt preg på meg, og ingenting høres bedre ut enn å komme på hotell Dachswald i Stuttgart, rom ett-eller-annet, ta en dusj, slappe av. Men først er det Kastrup, København.
Det er høyt og lyst under taket her, det liker jeg.
Endelig på hotellet! Koselig antikt sted, grufulle gardiner, men vi har helt egen king size balkong. Og stor seng. Og fint bad.
Dusje, føne håret, se et par scener av Dacula-musikalen og så kravle seg i seng.
Koselig drosjesjåfør som kjørte oss hit forresten. Kunne ikke et kløyva ord engelsk, men smilte og nikka for det. Tchüs!
Mandag 27. september – Hotel Dachswald, rom 2
Vi fikk en ubuden gjest i nattetimenes forløp. En stor en.
Trinn én for turister i Stuttgart: Få tak i et jævla bykart! Stuttgart er nemlig litt vanskelig hvis du ikke veit nøyaktig hva og hvor du skal.
Her er vi, Hotel Dachswald, Dachswald, Stuttgart, Tyskland. Eller nei, det var feil ende.
Stuttgart: Et meget, meget stor antall ”små” klynger av gater, hus og toglinjer spredt utover et gigantisk område. Beste måten å komme seg rundt i en bydel på er med buss. Men beste måten å komme seg rundt fra bydel til bydel på er med U-bahn (trikk). Har du ikke kart, og slumper til å bare treffe på folk som verken forstår eller snakker engelsk, er det en stor mulighet for at du kommer til å føle deg litt lost de første par timene. Ikke for det, byen har vært snill med oss.
Dama som tok i mot oss i resepsjonen i går kveld har verdens 
største smil. Ikke bare holdt hun åpent kun i påvente av oss, men hun forklarte veldig enkelt og hyggelig hvordan man kommer seg til Pflieninger Straβe via buss 82 til Stadbahn med trikk U3.
Pflieninger Straβe 109: Palladium Theater.
Greit nok, tenkte jeg, og tusla ut for å ta bilder av Kimmie på balkongen.
Så fikk Kimme rana til seg opplysninger om hvor nærmeste dagligvarebutikk var å finne, før vi rusla av gårde i morningen med kamera på slep.
Vi fant butikken, kjøpte ei flaske vann uten kullsyre (som var med kullsyre) og rota oss omsider opp på universitetsområdet. Universitetet i Stuttgart er ridiculously huge!
Der fant vi en togstasjon og – et kart! Og ikke bare et lite bykart, nei, en hel vegg med oversikt over veinettet i byen.
Bussrute 82 og U3 var plutselig et minkende problem.
Tilbake på hotellet fikk vi skifta og gjort oss klare, før det bar av gårde med kvart på to-bussen inn til et sted vi enda ikke visste hva het.
Men en overstrømmende hyggelig bussjåfør forklarte oss 
hvordan dette skulle gjøres: Buss til det vi senere fant ut var Vaihingen Bahnhof, ta U3 til Pflieninger Str, et voila. Jo, spør en tilfeldig middelaldrende dame etter gatenummeret og få et veldig så hjelpsomt svar. Det punktet la vi til sjøl.
Hele turen fra Dachswald til Pflieninger Str. Kom seg på 2 euro (sånn ca. 16 NOK). Omtrent en halvtimes tur med buss og tog, til den nette sum av 16 kroner. Norsk kollektivtrafikk burde skamme seg. Så her har vi dura rundt i hele dag. Surra oss inn i ei gate uten tegn til liv. Byen her er full av alle slags mulige automater. Frimerker for eksempel, fins i automater.
Jeg kom akkurat til å tenke dette er den første utenlandsturen jeg er på uten restriksjoner: ”Ikke røyke, ikke drikke, ikke gå og tattovere deg i ei random mistenkelig avsidesliggende no-good-looking sjappe innerst i et langt mørkt smug.” Freiheit!
Det går tog forbi rett ovenfor hotellet. Koselig.
Jo, men vi var heldige med folka vi møtte i dag. Bortsett fra ei skummel dame på Lidl som ikke ville ta Visa, og en bussjåfør som så oppgitt på oss.
Til og med han mannen i Asiamat-sjappa hvor vi spiste middag var superhyggelig! Spurte oss hvor vi var fra og greier enda han så vidt kunne et ord engelsk. Det gjorde meg veldig glad.
Lild forsynte oss med kveldsmat (rett-i-koppen-potetmos), sjampo og viktigst av alt - sjokolade. På et morsomt lite senter ved navn Müller fikk jeg endelig supplert med sesong fire av ”Bones.”
Pussig hvor 
hjemmevant hotellet føles etter at man har traska rundt en hel dag og repetert ordene ”Hvor går vi nå? Skal vi gå dit bort kanskje? Hva tror du, ser det ut som en butikk?”
De stolene her er ubeskrivelig gode til tross for en inngrodd støveim.
Jeg har nå stifta bekjentskap med noe av musikken fra Dracula-musikalen, og sangen ”Zu Ende” har en tiltrekningskraft så magnetisk at jeg 
har problemer med å konsentrere meg om andre ting når jeg hører på den. Mye takket være Thomas Borchert (en av Krolokc-ene) med sin nydelige bass og det gode trøkket i musikken.
*hjernedød*
I morra tar vi visst en svipptur inn til sentrum (som ligger veldig langt unna Dachswald) før vi går på Tanz-forestillinga. Stuttgart har et imponerende nettverk av veier og toglinjer. Som sagt, norsk kollektivtrafikk kan gå og legge seg. Hvilket er akkurat det jeg har tenkt å gjøre snart.
Og vampyrer liker visst ikke epler.
Tirsdag 28. september
Nå som vi endelig er litt kjent med busser og tog her i byen føltes det ikke som noen utfordring å skulle ta S3 til Hauptbahnhof i sentrum av Stuttgart. Vel nede på Vaihingen måtte vi likevel spørre to personer (på tysk!) før vi turte å tro på at vi var på rett perrong.
Folk er veldig greie så fort de forstår at du snakker litt tysk. Vel, egentlig er de et storslagent høflig folkeslag jevnt over.
Mannen vi spurte sist var til og med så grei å si i fra da vi skulle av også (fordi han satt ved sida av oss), selv om det var vanskelig å ignorere mannen på høyttaleranlegget: ”Neste stopp: Hauptbahnhof! Avstigning på venstre side i kjøreretning.”
Sentrum ligna litt mer på det vi hadde forestilt oss: Høye bygninger, rushtrafikk og eviglange handlegater med kjøpesenter på kjøpesenter nedover. Etter å ha traska rundt ei 
stund og fotografert både stort og smått, fant vi både Neues Schloβ og Alten Schloβ, og noen heidundrandes feite parkender og byduer. Kanskje ikke så rart, med den maten som fins her i byen.
Fire timer gikk superfort tatt i betraktning at vi for det meste gikk rundt og kikka. Og så tror vi at vi fant noe som ligna på et kulturhus. Eat Art, med en kjempesvær bokhandel i førseetasjen.
Etter middag og dobesøk bar det tilbake til hotellet for dusj og klesskift rundt kvart på fire, før vi tok buss 82 og trikk U3 til Pflieninger Str. og ”Tanz der Vampire.”
Storslagent. Rett og slett storslagent. De kostymene! Og kulissene, og lysene! Og Jan Amman, graf von Krolock nr. 1, med fantastisk stemme og litt fraværende skuespillertalent. Han er bare en mann med en stor stemme. Skjønt, ”Die Unstillbae Gier” gjorde han ikke så aller verst.
Magda, Herbert og professor Abronsius var herlige, Alfred var litt lite redd for Herbert syns jeg, og Chagal var utrolig morsom Sarahs stemme var til tider ikke helt på topp, men detaljer, detaljer, og hun gjorde en veldig god rolle.
I morra blir de suvernirshopping og backstagetur. Hurra!
Det er forresten mye lettere å være turist i Tyskland enn det er i Russland.
Onsdag 29. september
Alle gode ting er tre sier de, men to kan visst holde i massevis. Ja, min gode venn frøken Umulig Kakemonster og jeg har nå vært og sett Tanz for andre gang, denne gangen fra rad tre, høyre parkett, midt i herligheta!
I tillegg var vi backstage og fikk se hvordan 
magien blir til. Uheldigivs (som vi jo var fullstendig klar over) var turen guida på tysk; jeg forsto kanskje halvparten og Kimmie en fjerdedel, og stakkars Kimmie fikk ikke noe supplement til researchen sin annet enn hvordan skuespillerne bruker det falske blodet, som for øvrig er en blanding av gelatin og fargestoffer.
