mandag 31. desember 2012

In the end: 2012

Hver nyttårsaften får jeg den samme følelsen av å gå gjennom en dør. Du kommer ut på andre sida, og plutselig er verden helt fjern og fremmed, klar til å oppdages på nytt.

Før du kan gå gjennom denne døra må du vente på det riktige tidspunktet. Du begynner å lure på hva døra skjuler. Er det bra? Er det dårlig? Blir du bare stående på terskelen? Går du bakover? Går du framover? Hvor vil du havne?

Men så begynner du å tenke på det som førte deg hit; hvordan du kom deg hit, hva du tok med deg, hva du la fra deg, og det forundrer deg hva valg og tilfeldigheter kan gjøre. Og akkurat i det du nærmer deg en konklusjon, slår klokka tolv og bråttsjøen av nye valg og tilfeldigheter brøler seg inn i livet ditt og gir deg nok med å klamre deg fast.

I år har jeg mista en bestefar, jeg har mista en venn (i den mindre permanente betydninga av ordet), og jeg har mista en del av illusjonene mine. Men alt dette har bare fått meg til å tro enda fastere på godhet og mirakler, og det føles godt.

Jeg har lært en ting eller to; om meg sjøl, om andre, om å se, om å lytte, om å se sannheten i øynene og være ærlig med seg sjøl, om å ikke bare være egoistisk, om å ta mennesker for det de er, om å tilpasse seg, om å sørge, om å være glad, om å tro, om at ikke alle dager er like, men om å gi seg sjøl en sjanse likevel.



Året i bilder













































































Vårtegn - på nyttårsaften.