Brille og blomkålmysteriet - 3. desember

En nevenyttig frøken


I en bevegelse kastet Brille seg rundt, landet pladask på rompa, og fikk se Kamille slå løs på den største og mest firkantete av de fire mest gigantiske guttene Brille hadde sett i hele sitt liv. Han kjente et lite elektrisk sjokk i magen. De måtte være niendeklassinger, minst!
    

Kamille hang og dinglet fra jakkekragen, høyt opp i været.

- Hva har vi her da? gliste firkantgutten.

- Slipp meg, din gorilla!

 Det at han var tre ganger så stor som henne så ikke ut til å plage henne i det hele tatt. Hun overså galant den lille detaljen at han kunne kaste henne flere lysår av gårde.

 - Din digre elefant av en hvalross! Din…

 - Ikke ert ham Kamille, vær så snill!

 Brille skalv, men visste ikke om det var av redsel eller raseri. Uansett kjente han den store munnen til Kamille alt for godt.

 - Ei tepotte, hæ?

Firkantgutten flirte rått.

 Bøllegjengen - som besto av en trekantet og en oval gutt, og en som lignet litt på et parallellogram - brølte som aper. Og det kunne man egentlig forstå, siden de så ut som aper.

 - Best vi ikke knuser den.

 Såpass kan du altså, tenkte Brille. Moren til Kamille var ekstremt glad i te. Ikke annet å vente at hun hadde kalt opp datteren sin etter en av de mest berømte urtene som fantes.

 Kamille dæljet løs på guttens underarm, så hardt at Brille var sikker på at det måtte gjøre vondt, uansett hvor mye den firkantede apa prøvde å skjule det.

 Men selv om Kamille var sterk, kunne hun ikke hamle opp med en hel geometrisk apeflokk alene. Og selv om Brille var smart, var han ikke mye tess mot disse typene. Eller vent nå litt. Var han ikke?

Slosskamper var noe Kamille hadde lang erfaring med. Dessverre for henne hadde hun en lei uvane med å velge seg mer enn overlegne motstandere. Og hvis Brille ikke husket helt feil, endte det alltid med at hun måtte bruke sitt hemmelige våpen.

 Bare synd at Kamille var opptatt. Ikke kunne han rope til henne, for da ville de andre skjønne tegninga med en gang.

 Nå gjaldt det å tenke fort. Kamille kunne holde ut i det uendelige hvis kampen var spennende nok, men hun kjedet seg lett. Og med denne utviklinga ville det skje ganske snart, trodde Brille.

 Han kastet et blikk bortover gata. De måtte være i en bakgård, for søppelbokser, sykler og digre esker sto stablet bortover fortauet.

 Tannhjulene knirket oppi hjernen.

 Kjære Gud, som ikke er viteskapelig bevist og som jeg ikke en gang vet om jeg tror på, vær så snill…
 Uten å tenke mer på alt som kunne gå galt, la han på sprang. Brille fikk sånn fart at han slo haka mot det ene kneet til firkantgutten da han kastet seg rundt knærne hans. Akkurat da ble Kamille lei og slo til. Hun bet den firkantete, apeaktige gutten så hardt i tommelen, at han satte i et skrik og slengte henne rett i bakken.

 - Små drittunger! brølte han.

 - Ta dem!

 De digre apebøllene hadde visst trodd at sjefen deres skulle fikse biffen, for det tok litt tid før de skjønte at han ville ha dem til å gjøre noe.

 - Så få rævva i gir og ta dem da!

 Brille hadde mistet taket, og glad var han for det. Gutten trampet og sparket etter dem mens de lå og kravlet som små maur som prøvde å komme unna et forstørrelsesglass.

Samtidig som hun hoppet på beina, røsket Kamille tak i armen til Brille og dro ham etter seg.

 - Nei, denne veien! peste Brille.

 Han halte henne inn bak en eskestabel som måtte være nesten to meter høy.

 - Tror du virkelig ikke de vil finne oss? glefset Kamille.

 - Joda, men hysj nå.

 Brille hadde ikke tid til å krangle med henne. Apebøllene var ikke langt bak, ettersom de hadde dobbelt så lange bein som han og Kamille til sammen.

 - Gjør deg klar, hvisket han til henne.

 - Til hva?

 Et par mistenksomme øyne boret seg inn i ham.

 - Bare gjør som jeg sier!

 Så virket det som det gikk et lys opp for Kamille. Hun gliste.

 - Aye aye, kaptein.

 Begge to lente ryggen mot veggen bak seg.

- Klar? hvisket Brille.

- Nå!
 

De dyttet fra mot veggen og sparket til eskene alt de klarte. Selv om eskene var tomme, var de våte og dermed tunge. Men Kamille hadde siktet høyt da hun dyttet, og nå gjorde Brille det samme. Esketårnet begynte å rase. Både den ene og den andre veien.
   
Brille så hva som holdt på å skje.
   
- Kamille - løp!