Energiske, overlykkelige, snusfornuftige mennesker irriterer meg. De får meg til å føle meg som en skikkelig taper. I dag er jeg misantrop og ser helst at alle jeg ikke liker opphører sin eksistens. Og det er mange.
Nok en gang er det jobben som gir meg hjerneblødning. Jeg liker virkelig ikke å stå sånn på display og være venner med alle, uansett hvor mange ganger jeg forteller hjernen at
dette et jo mysigt. For jeg
vil jo ikke være sånn , gud forby - hvis jeg har lov til å si det - nei, mine sosiale preferanser strekker seg bare ikke lenger enn til hunder, katter og kule særinger som moi. Og hvorfor skal jeg være nødt til å være en sosial kameleon, eller
potet som noen så passende uttryktet det, bare fordi det er uhøflig å ikke like folk?
Akkurat der skylder jeg på opphavet. Jeg husker fra jeg var lita at hver eneste feil jeg gjorde eller hadde måtte endres på -
kjapt. Paradokslat nok var jeg verdens mest pefekte lille engledritt hver gang jeg gjorde noe bra, og fikk det vel dermed for meg at perfekt skulle man være, ellers kom man til helvete. Eller noe sånt.
Har dere merka at når man prøver å unngå øyekontakt med folk er det enkelte som i sin tur prøver å stirre fyr på trynet ditt? Hadde en sånn her i dag, en
strik på godt nordnorsk, 17-18 kanskje, bøyde seg fram og ned og i sikksakk så jeg hadde lyst å spørre om mora hans var slange.
"Har jeg noe i trynet?" spurte jeg heller.
"Nei - ?"
"Da foreslår jeg at du glor på noe annet."
Og vips: Tallerkenøyne blir UFO-er.
Jeg veit, jeg veit, man skal ikke fortelle kunden hva man mener om ham (i hvert fall ikke så han hører det), men av og til sprekker jeg. Slapp av, jeg har ikke mageplaska i punjbollen. Ennå.
En dose galgenhumor er visst det som skal til, kjenner jeg! Ingenting er som å sette universet opp ned på spissen av en kjempestaur og riste det litt. Litt hevngjerrig må man få være. Av og til.
