Ambitions

So.

I’ve thought a little about this whole blogging thing. I realize that I don’t do it much. It’s not for lack of will or ambition. I had a notion to write a whole deal more on this blog this year. But I always have that notion. Let’s face it: My ambitions can sometimes get the better of my judgement. And THAT is an understatement.

Anywho:

Another thing, is that I find myself writing things in English more and more often, so here it is: My first, proper, bonafide English blog post, written not years ago, but today. Right now.

I don’t know if there’s a concept or a marketing idea to be found in my writing in English, but I really don’t care. I just like it. Besides, I don’t think many people reads this blog anyway. She said with a snort.

The ones who do, however, know that I’ve been dreaming about about becoming an author for a good, long while now, and that last year, I finally got my word count up to almost 50 000 words. It might even have been for the first time.

So I now have a fiction novel-manuscript of 47 500 words. And it has been 47 500 words since last November. I’ve written a few notes and short excerpts, but nothing major, and nothing that would help my manuscript progress. And it’s not that long ago that I realized I’ve written myself into a corner.

The thing is: I still believe I can do this. I promised myself that I’d try and get published by the time I’m thirty, which gives me four years and four months to get on with it. I’ve begun to realize that four years isn’t a whole lot of time in the Author World. Unless you’re Stephen King, of course. Or Brandon Sanderson.

But that doesn’t really matter.

A couple of days ago, I had a hearty wallow about my writer’s block and the fact that I can’t seem to stop censoring my own writing. It always ends up flat and boring, even to my own eyes. Not because I don’t know what or how to write, but because being honest, even on the paper, frightens me. I have loads of ideas. I’m just scared of being carried away by them. Which is ironic, when I know from experience my best writing happens when I’m carried away.

So here’s me, trying to get carried away.

Fun, no?

It’s always a bit daunting, having to be honest with yourself, even if it’s just to yourself. But I believe it’s very achievable. So I’ll keep trying.

Before long, you’ll see my books on the shelves out there.

Just you wait.

Sjelemasse og rødøyde hybelkaniner

Foto: ©Sylvilel

Nå er det lenge sida jeg skrev sist. Ikke bare her på bloggen, men i generell forstand. November gikk unna og endte på 43 000 ord, noe jeg var - og er - veldig stolt av.

Men det har vært stille siden da. Karakterene vil ikke snakke med meg. I hvert fall ikke direkte. Jeg kjenner at lysta er der, men av en eller annen grunn er det fryktelig vanskelig å åpne lokket på Macen.

Ikke for Netflix! Håh nei. Netflix surrer og går. Men manuset -

Fila ligger der, åpen på menylinja, bestandig åpen, bare ett tastetrykk unna. Guder, så vanskelig det er å trykke på den tasten! Jeg formelig hører karakterne mine hviske i munnen på hverandre:

"At det går an."

Tenk at du prøver å putte sjela di, hele essensen av vesenet ditt på ett lite ark. Alle bitene må passe sammen, ellers kan noen ramle av og forsvinne under bordet og bli spist av hybelkaniner med røde øyne og hoggtenner.

Ja, de fins.

Du vil ikke at en av dem skal få tak i en bit av sjela di, det er helt sikkert. Hvem vet hva det kan resultere i.

Men du vil gjerne få til å plassere bitene. Klippe, lime, klippe igjen. Begynne på nytt. Lime litt til. Whoops, ikke så langt avgårde nå da, biten. Det er hybelkaniner under bordet, vet du. Ei katt og, men katter er sjelløse og bryr seg ikke om sånt. Dessuten spiser de hybelkaniner som blir for obsternasige.

Huff, nei, det ble feil. Begynne på nytt. Lime, klippe, lime.

Krig her, katastrofe der.
Relasjoner.
Personling utvikling.
Demiguder.
Comic relief.
Verdens undergang.

Åpne dører.

Men hvordan åpner man dem egentlig?

Da må man jo åpne seg, stille seg sårbår i øynene på en selv og tåle at man knekker litt underveis? Tørre å la seg forføre av halvtenkte tanker og dårlige gimmicker?

Går sånt an?

Januarlørdag: Tur i Reinøysundet

Meg og lillesøster Janne ute på lørdagstur.

Foto: ©Sylvilel

Nyttårsforsett #1: Dypdykk i fantasien

Source

Jeg har aldri gjort disse nyttårsforsett-greiene før. Det virker litt spennende. Noen har ei hel liste. Noen har en håndfull. Noen har ett eneste ett.

Jeg begynte med ett, helt pår random, fordi det var så greit å si høyt: "Jeg skal ikke kjøpe et eneste nøste garn på et helt år." Helt greit. Jeg har ganske mye garn, nemlig. Men det kommer jeg tilbake til i februar.

Mens jeg satt og skreiv litt tidligere i kveld ble jeg sittende og bla igjennom "Wreck this journal" av Keri Smith. For de som ikke er kjent med konseptet er det altså ei notatbok som oppfordrer deg til å ødelegge den på mest mulig kreative måter. Bruk den som sko. Knyt et snøre i ryggen på den og dra den etter deg langs bakken mens du rusler deg en tur. Riv ut denne sida, putt den i en lomme, kjør den gjennom vaskemaskina og lim den inn igjen. Tygg på denne sida. Lim lommerusket ditt på denne sida. Også videre.

Foto: Meg

Jeg fikk den av Elisabeth til bursdagen min i 2014. Du kan trygt si at jeg ble overbgeistra. Desverre så glemte jeg den litt etter en stund, og den ser enda altfor pen ut.

Så jeg bestemte meg for å dedikere meg sjøl litt mer til oppgaven, og ble sittende å drodle litt. Tankene gled ut og beynte å vandre for seg sjøl. Og plutselig slo det meg:

Det jo er nettopp dette som er kreativitet.

Kreativitet er såre enkelt i prinsippet. Vi skjønte det da vi var små og lekte at steiner var hus og pinner var mennesker. Eller da foreldrene våre ristet på hodet forsi vi spurte om alt mellom himmel og jord. Eller da vi var aleine og trengte en Skybert.

Men ideer er flyktige saker som kommer og går som de vil, og ikke alltid er så lette å gjenkjenne, selv når man sitter og venter på dem. Kanskje spesielt når man sitter og venter på dem.

Foto: Meg

For min del har det vært en del latskap involvert. Eller kanskje frykt. Jeg veit at jeg er redd mine egne tanker. Det er det som gjør det så vanskelig å skrive. Det krever så mye energi å se seg sjøl i speilet. Og det er nettopp dette speilet som alltid har vært min største styrke i skrivinga. Ergo sier det seg sjøl at det ble vanskelig å skrive da jeg ikke lenger klarte å se meg i speilet.

Hver gang en ide popper opp, ser jeg litt på den og tenker: "Hm. Tja. Jo. Dette kan jo brukes til noe." Men jeg har ikke det emosjonelle overskuddet til å helhjerta omfavne denne spirende ideen og ta meg av den sånn som den krever. Så den vinker trist til meg før den visner og dør, mens jeg står og lurer på hva i helvete som skjedde nå da. Så setter jeg meg med hodet i hendene og river meg litt i håret. Sånn for syns skyld.

Foto: Meg

Men om jeg nå er redd meg sjøl eller om jeg bare er for lat til å gidde er egentlig ikke så vesentlig. Poenget er at kreativitet er noe som alle kan få tilgang til bare de veit å trykke på de rette knappene. Og jeg vil tilbake til mitt gamle drømmende selv. Og "Wreck this journal" hjelper litt.

Så jeg har lovt meg sjøl at jeg skal ta meg tid. Tid til å lytte til meg sjøl. Til å la alle ideer få et ord med i laget, uansett hvor teite de måtte være. Noen ideer er teite til å begynne med. Ganske mange ideer er teite til å begynne med. Men det er det utvikling er til for.

Dette er det første nyttårsforsettet på lista mi. Den første delen i dette årets første store prosjekt. Jeg har flere prosjekter i år, som jeg skal avsløre litt etter litt, sammen med resten av nyttårsforsettene. Det andre store prosjektet er forøvrig å totalødelegge "Wreck this journal."

Foto: Meg

Jeg gleder meg.

Foto: Meg

                                              

Foto: Meg