Det er unektelig et par støttepillarer som har sunket i jorda, muligens for bestandig. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det siden det er lite jeg kan gjøre. Av og til blir man bare tvunget til å bygge nye fundamenter.
Men hvordan skal jeg kunne se dem i øyenene? Foreløpig later jeg som ingenting, men det kan aldri vare. Det vil jeg heller ikke. Men denne gangen får de ingenting gratis fra meg.
Jeg lot tankene vandre igjen. Dit jeg helst ikke ville, dit det gjorde vondt. Prøvde å tenkte rasjonelt. Jeg ble overfalt av hele følelsesregisteret på en gang.
Jeg var så frustert! Årsaker og virkninger linka seg sammen og alliekvel forsto jeg det ikke. Ville ikke. Orka ikke tenke på det. Tenkte på det igjen og igjen.
Folk som sa at forståelse gjorde det lettere å takle, hadde gjort seg fortjent til et spark bak fra meg. Det
hjalp ikke det spøtt. Fordi selv om jeg forsto den praktiske sammenhengen, hjalp det lite på at jeg ikke klarte å se det for meg.
Likevel satt det en fornøyd liten småjævel i øregangen og godta seg over at katastrofen var et faktum, nettopp fordi det uunngåelig medførte forandring. Jeg hadde en teori om at dette var hva alle parter trengte: Ei brå oppvåkning. Når man var sta hjalp det dårlig med vennlig tilnærming.
Når tankene dytta for nært innpå det ubehagelige, var det som om en geleaktig substans sendte dem sprettende tilbake så kraftig at jeg ble svimmel. Jeg hadde mista tellinga på alle tekoppene jeg hadde slukt de tre siste døgnene. Pussig nok var sjokoladehungeren svakere enn vanlig. Jeg tok ut aggresjonen på hybelkaninene og sofakulturen: Reine golv og joggeturer var ikke det verste utbyttet man kunne tenke seg.
Jeg veit ikke om det ble lettere å takle med dagene, for ettersom tanken festa seg ble jeg nesten uvel. Det minnet veldig om da jeg opplevde Sviket første gang. I ettertid lærte jeg meg å takle det bedre, men jeg visste ikke om graden var verre denne gangen, fordi jeg var en helt annen person nå.
Forskjellen denne gangen var at jeg var ferdig med Overdramatisk og Miserabel, to gamle kjenninger jeg hadde fått mer enn nok av. Denne gangen var jeg klar for å sparke liv i det gamle maskineriet og rette fokuset framover. La verden seile sin egen sjø og ta sine egen konsekvenser. Tross alt var det ikke direkte mitt bord, sjøl om jeg ble berørt. Dessuten var jeg så inderlig lei av unødvendige misforståelser som resulterte i katastrofer. Hvorfor kunne det ikke bare være fred i verden?
Jeg visste at det var et naivt ønske, men jeg hadde alltid vært både godhjerta og blåøyd. Det ville gjort ting så mye lettere om folk bare tok seg tid til hverandre.
Jeg er ikke feilfri jeg heller. Det er så lett å ønske, så lett å dømme når man står på sidelinja. Det er ikke før man møter seg sjøl i døra at man virkelig lærer.
-
