En liten butikk
“Hvem er så dere da?”
Begge to skvatt rundt.
Kamille hikstet.
“Uææ!” hylte Brille.
I døråpninga bak disken sto det noe som kunne ligne på ei gammel dame, men helt sikre kunne de ikke være, på grunn av mørket.
Knærne til Brille skalv. Han hadde mest lyst til å la dem gi etter, for dette var mer enn han taklet. Hvis noen hadde bedt ham om å holde et foredrag om heissjaktene i World Trade Center akkurat nå, i stedet for å løpe fra bøller og møte skumle gamle trollkjerringer, så hadde han takket ja på flekken.
Likevel tvang han knærne sine i en mer støttende stilling.
Kamille sto allerede i forsvarsposisjon, med brede bein og hendene på hoftene.
“Kan vi vel spørre deg om, det,” sa hun trassig, men Brille kunne høre ei skjelving i stemmen hennes.
“Å kjære vene!”
Dama bak disken klukket.
“Eh, unnskyld, men var det mulig å få litt mer lys her? Jeg tror jeg har knust brillene mine,” sa Brille høflig.
De kunne så vidt skimte at skikkelsen ristet på hodet.
“Og hvorfor ikke?” bjeffet Kamille, litt mer selvsikker nå som hun hadde fått pusten tilbake.
Dama hysjet på dem.
“Hv -”
Akkurat da hørte de Amibo-gjengen rase forbi vinduet. De kunne høre firkantgutten brøle ordrer til de andre mens han jagde dem framover som en flokk med sauer.
Begge stirret på skikkelsen i mørket en stund. Så hørte de et klikk fra en lysbryter. Et gult og vennlig lys bredte seg i rommet, nesten som smeltende smør.
Det som nå viste seg å være en middelaldrende dame med brunt hår, et rødt skjørt like stort som et sirkustelt, og et drømmende smil, vagget rundt på framsida av disken
Hun så på dem med fjernt blikk og gned seg på det ene eplekinnet.
“Gutten med brillene. Ja. Ja,” mumlet hun.
“Hva er det du babler om?” ville Kamille vite.
“Kamille!” irettesatte Brille.
Av og til kunne hun være så irriterende.
Kamille brydde seg ikke om ham. Hun fortsatte bare å stirre på dama med et blikk som sa: “Bare prøv å le av meg.”
Dama lo ikke. Hun ristet på hodet og blunket med øyene som om hun nettopp hadde våknet. Blikket gikk fra Brille til Kamille.
“Unnskyld meg,” sa hun, “jeg tenkte meg visst bort et øyeblikk.”
Så smilte hun som en gammel bestemor som nettopp har fått hyggelig besøk.
“Hvem er dere?”
Kamille åpnet munnen.
“Jeg heter Brille Frankengrein, og dette er Kamille,” skyndte Brille seg å si.
Munnen til Kamille smalt igjen. Hun snudde seg og skulte på Brille, som ignorerte henne. Til slutt la hun armene sint i kors, men sa ingenting.
“Eh - fin butikk.”
Brille støttet seg mot et gammelt skrivebord og børstet støv av frakken.
Dama var tydeligvis fortsatt litt omtåket, for hun gned seg i tinningene og stønnet.
“Åh, eh - hva? Takk kjære. Å for himmelens skyld, disse manerene mine, de forsvinner for meg støtt!”
Hun rettet seg opp.
“Mitt navn er Agata Molboe, velkommen skal dere være til min lille antikvitetsbutikk.”
Hun rakte hånda mot Kamillle, som sto nærmest. Kamille så ut som en terrier som nettopp hadde fått øye på rompa til postmannen. Agata lot hånda falle uten å fortrekke en mine.
“Antikviteter?” sa Brille interessert og satte brillene på plass.
Det venstre brilleglasset hadde fått en sprekk tvers over midten.
“Hva med alle urteplantene?”
På dette spørsmålet rødmet Agata litt.
“Vel, kanskje ikke bare antikviteter,” smilte hun.
“Jeg er Wiccaner, skjønner dere.”
“Vi-hvafforno?” spurte Kamille, som endelig hadde bestemt seg for å snakke igjen.
“Ei heks,” kremtet Brille.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar