En siste tanke
Denne teite bakgata tok jo aldri slutt! Hadde den virkelig vært så lang i stad?
Brille snublet etter Kamille.
“Kom igjen da!”
“Jeg holder på!” hveste Brille mellom sammenbitte tenner.
Hvorfor måtte det være så innmari glatt?
Han turte ikke snu seg for å se om apebøllene fulgte etter dem. Sjansene var store for at de gjorde nettopp det, og da ville et blikk bakover være dyrebare sekunder rett i vasken.
Med det samme han tenkte tanken, ble han truffet i bakhodet av verdens hardeste snøball. Det gikk som det måtte gå, og Brille gikk - for andre gang på én dag - på trynet i snøen.
Nå er jeg ferdig, tenkte han.
Nå tar de meg, og så dreper de meg, akkurat som historiene sier.
For Brille trodde han visste hvem bøllene måtte være, nemlig Amibo-gjengen: Noen skikkelige råtasser som alle hadde droppet ut av skolen i femte ,og rømt hjemmefra. Ryktene sa de var så fæle at ikke engang mødrene deres savnet dem. Det kunne han godt forstå.
Blant de aller verste ryktene var det hvor de skulle ha kidnappet og torturert en lærer bare fordi de ikke likte faget han underviste i.
Noen trampet mot hodet hans. Eller sånn hørtes det i hvert fall ut. Det er ikke lett å høre alt i rett vinkel når man har ørene fulle av snø.
Takk og farvel.
De kom til å trampe rett på hodet hans. De kom til knuse skallen sånn at hjernen sprutet utover fortauet og ble kråkemat i hele desember. Han håpet nesten at de skulle få tak i Kamille og så han slapp å lide alene.
Ei sterk hånd grep armen hans og dro ham på beina. Brille spyttet snø. Skulle de torturere ham i stedet?
“Hvorfor ligger du her? Du er håpløs!”
Brilles hjerte gjorde et kjempehopp.
Kamille!
Det var faktisk Kamille. Aldri hadde han vært så glad for å bli kjeftet på.
Hun dyttet ham rasende foran seg og hveste mellom tennene for hvert dytt.
“Kom - i-gjen!”
Brille ristet brillene fri for snø mens han ble dyttet, og satte dem på - og ble forferdet. Noe var galt med det venstre øyet hans!
Men det fikk han bry seg om senere. Fire illsinte bøller og en rasende Kamille fikk en mann til å prioritere.
Så han la på sprang, med Kamille hakk i hæl. Bak seg hørte de krasj og brak og sinte brøl ettersom bøllene tok innpå. Brille tok seg i å tenke at de ikke var særlig effektive jegere så mye bråk som de lagde.
Snøen hadde gjort klærne deres våte, og gjorde det dobbelt så tungt å løpe. Kreftene til Brille begynte å ta slutt, men Kamille lot ham ikke hvile et sekund. Og bra var det, for nå var ikke apenebøllene langt bak.
Etter å ha fløyet forbi en lastebil ved en vareinngang og sklidd gjennom fjell med snø, kom de endelig ut på åpen gate.
De to barna styrtet forbi en vinkende mann i lang frakk og stripete dress, og peilet seg inn på ei butikkdør som sto på gløtt. Det ble et hjernerystende rabalder da de ramlet inn, i form av en klump med viftende armer og bein.
Kamille var den første som fikk orden på seg. Mens Brille enda hostet støv og harket snø, holdt hun allerede på å se seg om.
Først og fremst la hun merke til hvor mørkt det var. Butikken var dessuten støvete, og veldig tom. Det vil si - tom for folk.
For ellers var den fullstappet: Veggene var fylt til randen med tørkede planter, krystaller, bøker, rare messingdingser og tredangser. De bøkene som ikke hadde hylleplass lå stablet i hauger rundt hele golvet. En sterk krydderlukt blandet seg med lukta av skitt som sikkert var hundre år gammel.
“Hvor er vi?” hostet Brille. Han snakket til knærne sine igjen.
Kamille var opptatt med å studere det utrolig skitne vinduet. Ikke rart denne sjappa hadde mangel på dagslys.
“Sigøynerkvartalet,” tror jeg, mumlet hun fjernt.
“Det har du helt rett i, lille venn,” sa en stemme bak dem.
Brille snublet etter Kamille.
“Kom igjen da!”
“Jeg holder på!” hveste Brille mellom sammenbitte tenner.
Hvorfor måtte det være så innmari glatt?
Han turte ikke snu seg for å se om apebøllene fulgte etter dem. Sjansene var store for at de gjorde nettopp det, og da ville et blikk bakover være dyrebare sekunder rett i vasken.
Med det samme han tenkte tanken, ble han truffet i bakhodet av verdens hardeste snøball. Det gikk som det måtte gå, og Brille gikk - for andre gang på én dag - på trynet i snøen.
Nå er jeg ferdig, tenkte han.
Nå tar de meg, og så dreper de meg, akkurat som historiene sier.
For Brille trodde han visste hvem bøllene måtte være, nemlig Amibo-gjengen: Noen skikkelige råtasser som alle hadde droppet ut av skolen i femte ,og rømt hjemmefra. Ryktene sa de var så fæle at ikke engang mødrene deres savnet dem. Det kunne han godt forstå.
Blant de aller verste ryktene var det hvor de skulle ha kidnappet og torturert en lærer bare fordi de ikke likte faget han underviste i.
Noen trampet mot hodet hans. Eller sånn hørtes det i hvert fall ut. Det er ikke lett å høre alt i rett vinkel når man har ørene fulle av snø.
Takk og farvel.
De kom til å trampe rett på hodet hans. De kom til knuse skallen sånn at hjernen sprutet utover fortauet og ble kråkemat i hele desember. Han håpet nesten at de skulle få tak i Kamille og så han slapp å lide alene.
Ei sterk hånd grep armen hans og dro ham på beina. Brille spyttet snø. Skulle de torturere ham i stedet?
“Hvorfor ligger du her? Du er håpløs!”
Brilles hjerte gjorde et kjempehopp.
Kamille!
Det var faktisk Kamille. Aldri hadde han vært så glad for å bli kjeftet på.
Hun dyttet ham rasende foran seg og hveste mellom tennene for hvert dytt.
“Kom - i-gjen!”
Brille ristet brillene fri for snø mens han ble dyttet, og satte dem på - og ble forferdet. Noe var galt med det venstre øyet hans!
Men det fikk han bry seg om senere. Fire illsinte bøller og en rasende Kamille fikk en mann til å prioritere.
Så han la på sprang, med Kamille hakk i hæl. Bak seg hørte de krasj og brak og sinte brøl ettersom bøllene tok innpå. Brille tok seg i å tenke at de ikke var særlig effektive jegere så mye bråk som de lagde.
Snøen hadde gjort klærne deres våte, og gjorde det dobbelt så tungt å løpe. Kreftene til Brille begynte å ta slutt, men Kamille lot ham ikke hvile et sekund. Og bra var det, for nå var ikke apenebøllene langt bak.
Etter å ha fløyet forbi en lastebil ved en vareinngang og sklidd gjennom fjell med snø, kom de endelig ut på åpen gate.
De to barna styrtet forbi en vinkende mann i lang frakk og stripete dress, og peilet seg inn på ei butikkdør som sto på gløtt. Det ble et hjernerystende rabalder da de ramlet inn, i form av en klump med viftende armer og bein.
Kamille var den første som fikk orden på seg. Mens Brille enda hostet støv og harket snø, holdt hun allerede på å se seg om.
Først og fremst la hun merke til hvor mørkt det var. Butikken var dessuten støvete, og veldig tom. Det vil si - tom for folk.
For ellers var den fullstappet: Veggene var fylt til randen med tørkede planter, krystaller, bøker, rare messingdingser og tredangser. De bøkene som ikke hadde hylleplass lå stablet i hauger rundt hele golvet. En sterk krydderlukt blandet seg med lukta av skitt som sikkert var hundre år gammel.
“Hvor er vi?” hostet Brille. Han snakket til knærne sine igjen.
Kamille var opptatt med å studere det utrolig skitne vinduet. Ikke rart denne sjappa hadde mangel på dagslys.
“Sigøynerkvartalet,” tror jeg, mumlet hun fjernt.
“Det har du helt rett i, lille venn,” sa en stemme bak dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar