Tid for en kjempekjapp liten oppdatering: I går var vi og så Tanz der Vampire for første gang, og i dag skal vi se den igjen, fra andre plasser nærmere scena, og forhåpentligvis litt bedre utsiktsmessig. Det var litt vanskelig å konsentrere seg når man måtte sitte og myse forbi hodet på en gammel mann. Det ble mer fokus på de store detaljene som lys og kulisser i stedet for selve skuespillerne. Så i dag blir det forhåpentligvis mindre slitsomt.
Jan Ammann var der graf von Krolock bai da vai. Kjedelig skuespiller, FANTASTISK stemme!
Har tatt hundrevis av bilder, men de får, sammen med dag-til-dag-notatene mine, vente til vi kommer hjem sida nettet her går like fort som en løpende snegle.
onsdag 29. september 2010
fredag 24. september 2010
TANZ DER VAMPIRE, STUTTGART, TYSKLAND!
Tysklands-se-Tanz-live-på-scena-ut-på-reise-tur om: 16 TIMER!!!
Og mesteparten av store, tunge matnyttige inventarting som komfyr og kjøleskap er på plass i leiligheta, sammen med den nye fine dobbelsenga som jeg fikk i 20-årsgave av mamma og pappa (nei, jeg har ikke fylt år ennå, er nok traurige tre og en halv måned til ennå). Hurra, ting skjer!
Og mesteparten av store, tunge matnyttige inventarting som komfyr og kjøleskap er på plass i leiligheta, sammen med den nye fine dobbelsenga som jeg fikk i 20-årsgave av mamma og pappa (nei, jeg har ikke fylt år ennå, er nok traurige tre og en halv måned til ennå). Hurra, ting skjer!
mandag 20. september 2010
En liste og ellers litt tilfeldig
Vel, i dag var jeg på NAV her hjemme for å registrere meg og levere permitteringsvarselslappen min (campingplass gir kun sesongarbeid) så jeg skal kunne ha litt penger å sløse med til jeg finner meg en ny jobb, men gjett hva! Joda, det viser seg at jeg står registrert hos NAV på Sortland i stedet for på Myre, og sida det er dit jeg flytter nå, er jo dét greit.
Irriterende var det like fullt å måtte vente noen dager ekstra for å få levert lappen. Hadde trodd jeg skulle være ferdig med det i dag jeg! Pustet letta ut på forhånd og greier (for jeg hater disse tingene, hater dem). Så heldig var jeg altså ikke. Stakkars lille meg.
Jeg fikk i hvertall kjøpt det jeg trenger til julegaven til Sissel i dag (Å ja, nå kan du lure nå!). Brødformer av farmor fikk jeg, for det har jeg ønska meg! Og en liten sniktur til Odin også, det var dagens høydepunkt. Har seriøse abstinenser når det gjelder den bikkja. Sjokoladen også forresten. Jaddada, jaddada, på en mandagskveld, jeg veit.
Men det er slutt nå, nå skal Sissel få tvinge meg til i det minste litt sunnere matvaner (yeah right). Og yours truly skal bake brød, hurra! Så fort jeg har tvinga muttern til å hjelpe meg med å få stekeoven på en henger så klart.
Ærlig talt, skriver man stor eller liten forbokstav i en parentes? Nå ble jeg veldig forvirra!
Jeg er en liste-person. Liker å lage lister. Idag er det likes, jeg liker ikke dislikes.
Her er altså mine likes:
- Odin
- Lionsjokolade
- Hjemmelaga mojitos
- Å synge i kor!
- Supernintendo
- Rimroser på bilvinduet tidlig på morran
- Odin
- At det endelig er blitt sånn passelig høstkaldt ute, sånn at jeg kan kle på meg ekstra klær
- Store regndråper som detter rett ned
- At mynteplanten min snur seg etter lyset i løpet av noen få timer, og at den er blitt gigasvær
- Store sta hannhunder
- Månen
- Den første snøen
- Odin
- Svensk film
- Metallstrikkepinner, for de klarer jeg ikke å knekke...
- Fusionen cello/el-gitar
- Å studere topografiske kart i timesvis
- Hengende telysholdere, og masse, masse stearinlys
- Dunsoveposen min!
- Dype basstoner
- Å klemme puter
- Odin
- Å få mail med DeviantART- og YouTube- linker
- Å skrive ting i filofaxen min
- Ferskt sukkerspinn rett fra maskinen
- Å se på alle de ikke-friluftsvante raringene på 71 grader nord!
- Odin
- De overfylte bokhyllene mine
- En sovende (og spinnvill) Odin
- Å snakke om jakt med de garva kara, sjøl om jeg egentlig ikke har så mye peiling...
- At Disneyklassikerene er nummerert så jeg kan samle på dem!
- Odin
- Parenteser, men ikke at jeg sliter med å innhente meg etter dem...
- Å ta bilder (av Odin)
- Høstvær og peisild!
- Å besøke folk
- Store langerma gensere og store, litt tjukke sjal
- Stangselleri og potet!
- Å gå laaange turer helt aleine (med Odin) tiiidlig på morran (men ikke å stå tidlig opp)
- Den nye hårfrisyren min, og volumhårkremen jeg kjøpte på frisørsalongen
- Følelsen av kulepenn mot papir
- Odin
...
Skal jeg fortsette?
Tror ikke det.
Nok nå.
Jepp.
Det er vanskelig å sitte i stua og skrive samtidig med at mamma ser på ting som 71 grader nord og Ungkarskvinnen, jeg er så lettdistrahert! For som en person med innblikk i sangteknikkens verden føler jeg grøsningene florere når jeg hører sangstemmene til noen av disse gutta hun dama har for seg. Æsj. Det er litt stygt å si det, men jeg sier det likevel. Æsj.
Jeg skal kjøre flyttelass om tre dager! Helt aleine, tenk. For denne dama kan kjøre med henger nemlig. Hah. Parkering er en helt annen sak, men det snakker vi ikke om. Vi har monsterdiger parkeingsplass. Det vil forresten si at jeg nå har to dager på å få pakka ned de mest vitale tingene, som bøker, og DVD-spilleren, Nintendoen, strikketøyet -pianoet ikke minst...
Så på torsdag skal jeg på NAV igjen, denne gangen på Sortland. Men først skal jeg innom ungdomsskolen og musikktimen til lillesøstra mi for å ha et bittelite swingkurs i en niendeklasse. Jeg stortrives med sånt, men hater det likevel, fordi jeg blir så inn i granskauen nervøs av en eller annen grunn. Hodet mitt later som om det kommer til å eksplodere, og så stammer jeg. Det var aldri et problem før, hvorfor nå!
Og Tysklands-se-Tanz-live-på-scena-ut-på-reise-tur om: 5 dager! (Jeg sa fem i går, men det var egentlig seks)
Tanz er bai da vai et resultat av Roman Polanskis fryktløse vampyrjegere fra 1967. Og jeg nøt "Ghost writer" i lange drag. Lurer på hvor jeg har gjort av den?
Irriterende var det like fullt å måtte vente noen dager ekstra for å få levert lappen. Hadde trodd jeg skulle være ferdig med det i dag jeg! Pustet letta ut på forhånd og greier (for jeg hater disse tingene, hater dem). Så heldig var jeg altså ikke. Stakkars lille meg.
Jeg fikk i hvertall kjøpt det jeg trenger til julegaven til Sissel i dag (Å ja, nå kan du lure nå!). Brødformer av farmor fikk jeg, for det har jeg ønska meg! Og en liten sniktur til Odin også, det var dagens høydepunkt. Har seriøse abstinenser når det gjelder den bikkja. Sjokoladen også forresten. Jaddada, jaddada, på en mandagskveld, jeg veit.
Men det er slutt nå, nå skal Sissel få tvinge meg til i det minste litt sunnere matvaner (yeah right). Og yours truly skal bake brød, hurra! Så fort jeg har tvinga muttern til å hjelpe meg med å få stekeoven på en henger så klart.
Ærlig talt, skriver man stor eller liten forbokstav i en parentes? Nå ble jeg veldig forvirra!
Jeg er en liste-person. Liker å lage lister. Idag er det likes, jeg liker ikke dislikes.
Her er altså mine likes:
- Odin
- Lionsjokolade
- Hjemmelaga mojitos
- Å synge i kor!
- Supernintendo
- Rimroser på bilvinduet tidlig på morran
- Odin
- At det endelig er blitt sånn passelig høstkaldt ute, sånn at jeg kan kle på meg ekstra klær
- Store regndråper som detter rett ned
- At mynteplanten min snur seg etter lyset i løpet av noen få timer, og at den er blitt gigasvær
- Store sta hannhunder
- Månen
- Den første snøen
- Odin
- Svensk film
- Metallstrikkepinner, for de klarer jeg ikke å knekke...
- Fusionen cello/el-gitar
- Å studere topografiske kart i timesvis
- Hengende telysholdere, og masse, masse stearinlys
- Dunsoveposen min!
- Dype basstoner
- Å klemme puter
- Odin
- Å få mail med DeviantART- og YouTube- linker
- Å skrive ting i filofaxen min
- Ferskt sukkerspinn rett fra maskinen
- Å se på alle de ikke-friluftsvante raringene på 71 grader nord!
- Odin
- De overfylte bokhyllene mine
- En sovende (og spinnvill) Odin
- Å snakke om jakt med de garva kara, sjøl om jeg egentlig ikke har så mye peiling...
- At Disneyklassikerene er nummerert så jeg kan samle på dem!
- Odin
- Parenteser, men ikke at jeg sliter med å innhente meg etter dem...
- Å ta bilder (av Odin)
- Høstvær og peisild!
- Å besøke folk
- Store langerma gensere og store, litt tjukke sjal
- Stangselleri og potet!
- Å gå laaange turer helt aleine (med Odin) tiiidlig på morran (men ikke å stå tidlig opp)
- Den nye hårfrisyren min, og volumhårkremen jeg kjøpte på frisørsalongen
- Følelsen av kulepenn mot papir
- Odin
...
Skal jeg fortsette?
Tror ikke det.
Nok nå.
Jepp.
Det er vanskelig å sitte i stua og skrive samtidig med at mamma ser på ting som 71 grader nord og Ungkarskvinnen, jeg er så lettdistrahert! For som en person med innblikk i sangteknikkens verden føler jeg grøsningene florere når jeg hører sangstemmene til noen av disse gutta hun dama har for seg. Æsj. Det er litt stygt å si det, men jeg sier det likevel. Æsj.
Jeg skal kjøre flyttelass om tre dager! Helt aleine, tenk. For denne dama kan kjøre med henger nemlig. Hah. Parkering er en helt annen sak, men det snakker vi ikke om. Vi har monsterdiger parkeingsplass. Det vil forresten si at jeg nå har to dager på å få pakka ned de mest vitale tingene, som bøker, og DVD-spilleren, Nintendoen, strikketøyet -pianoet ikke minst...
Så på torsdag skal jeg på NAV igjen, denne gangen på Sortland. Men først skal jeg innom ungdomsskolen og musikktimen til lillesøstra mi for å ha et bittelite swingkurs i en niendeklasse. Jeg stortrives med sånt, men hater det likevel, fordi jeg blir så inn i granskauen nervøs av en eller annen grunn. Hodet mitt later som om det kommer til å eksplodere, og så stammer jeg. Det var aldri et problem før, hvorfor nå!
Og Tysklands-se-Tanz-live-på-scena-ut-på-reise-tur om: 5 dager! (Jeg sa fem i går, men det var egentlig seks)
Tanz er bai da vai et resultat av Roman Polanskis fryktløse vampyrjegere fra 1967. Og jeg nøt "Ghost writer" i lange drag. Lurer på hvor jeg har gjort av den?
søndag 19. september 2010
Inspirerende mennesker, og litt fortvilelse
Nå ser jeg kanskje endelig (sett det lenge faktisk) hvor lite heldig det er for folk å isolere seg for mye fra omverdenen. Her sitter jeg og leser bloggene til mine gode venninner fra Øytun og musikklinja, og ellers rundt omkring egentlig, og ser hvor mye fantastisk de er ute og gjør. Og her sitter jeg, aleine med pcen, og klager over de tankene jeg aldri blir kvitt fordi jeg rett og slett aldri kommer meg ut og gjør noe. Vel og merke er det begrensa hvor mye det faktisk er å finne på akkurat på denne gudsforlatte plassen jeg bor på, men det er ei dårlig unnskyldning!
Tenk, jeg skal flytte inn i ny leilighet om to uker, og har ikke begynt å pakke en gang. Nå på lørdag reiser jeg og Sissel til Stuttgart på eventyr, og ikke engang det er nok til å få meg engasjert. Hva feiler det meg egentlig?
TV, data, bøker - usunne hobbyer, altfor einstøingaktige. Desverre er jeg en reservert og litt energifattig person. Skulle ønske jeg hadde det samme drivet som noen av disse vennene mine har. Jeg sier det ikke høyt så ofte, faktisk aldri, men de inspirerer meg noe så til de grader, jeg ser veldig opp til dem og skulle gjerne hatt litt mer av den positiviteten.
Duracellkaninen Michelle for eksempel, like glad og full av vittigheter og pågangsmot uansett situasjon, er en jeg beundrer veldig. Og så Heidi med sine søte smil, mangfoldige hundekunnskaper og slående slagferdighet for eksempel. Alle de fantastiske HK-jentene, som har betydd så ufattelig mye for meg alle sammen, uten at jeg har fått fortalt dem det, uten at det egentlig har gått opp for meg før nå hvor mye hver enkelt av dem har satt sitt preg på meg, og som kommer til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt for bestandig.
Akkurat her og nå skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne opparbeide den samme energien, det samme humøret og pågangsmotet, den samme sjølsikkerheta og naturligheta som disse fantastiske menneskene, og faen meg, her sitter jeg og griner! Bra muttern har gått og lagt seg nå.
Vel, vel, jeg klarer i det minste endelig å fortelle ærlig om noe, det er vel et framskritt?
Alle dere glade, sjølsikre, slagferdige, snille mennesker der ute et sted: Dere gir meg en god og varm følelse inni meg, og jeg er så usigelig glad i dere alle, til og med de av dere jeg ikke kjenner så godt!
Og selv om dere kanskje ikke tenker disse tingene om dere sjøl, så er det sånn jeg ser dere, fordi dere klarer å være dere sjøl på en eller annen måte, noe jeg har største respekt for.
Jeg er så drit lei av å være den stolte posøren (joda, Nattfall, jeg er nok det) jeg hele tida har vært, me-myself-and-I, stakkars-meg-klarer-ingenting-tviler-på-alt-jeg-gjør-livredd-for-alt-mulig-i-hele-verden-idioten. Hva er det jeg gjør galt, hvorfor er jeg som jeg er, hvorfor må jeg oppføre meg så himla patetisk!
Kanskje jeg kan omdøpe denne bloggen til "Klagemuren" eller noe sånt. Men jo, det er virkelig et rotehode, det skal sies.
Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg begynne? Dette har begynt å tære for lenge sida!
Tenk, jeg skal flytte inn i ny leilighet om to uker, og har ikke begynt å pakke en gang. Nå på lørdag reiser jeg og Sissel til Stuttgart på eventyr, og ikke engang det er nok til å få meg engasjert. Hva feiler det meg egentlig?
TV, data, bøker - usunne hobbyer, altfor einstøingaktige. Desverre er jeg en reservert og litt energifattig person. Skulle ønske jeg hadde det samme drivet som noen av disse vennene mine har. Jeg sier det ikke høyt så ofte, faktisk aldri, men de inspirerer meg noe så til de grader, jeg ser veldig opp til dem og skulle gjerne hatt litt mer av den positiviteten.
Duracellkaninen Michelle for eksempel, like glad og full av vittigheter og pågangsmot uansett situasjon, er en jeg beundrer veldig. Og så Heidi med sine søte smil, mangfoldige hundekunnskaper og slående slagferdighet for eksempel. Alle de fantastiske HK-jentene, som har betydd så ufattelig mye for meg alle sammen, uten at jeg har fått fortalt dem det, uten at det egentlig har gått opp for meg før nå hvor mye hver enkelt av dem har satt sitt preg på meg, og som kommer til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt for bestandig.
Akkurat her og nå skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne opparbeide den samme energien, det samme humøret og pågangsmotet, den samme sjølsikkerheta og naturligheta som disse fantastiske menneskene, og faen meg, her sitter jeg og griner! Bra muttern har gått og lagt seg nå.
Vel, vel, jeg klarer i det minste endelig å fortelle ærlig om noe, det er vel et framskritt?
Alle dere glade, sjølsikre, slagferdige, snille mennesker der ute et sted: Dere gir meg en god og varm følelse inni meg, og jeg er så usigelig glad i dere alle, til og med de av dere jeg ikke kjenner så godt!
Og selv om dere kanskje ikke tenker disse tingene om dere sjøl, så er det sånn jeg ser dere, fordi dere klarer å være dere sjøl på en eller annen måte, noe jeg har største respekt for.
Jeg er så drit lei av å være den stolte posøren (joda, Nattfall, jeg er nok det) jeg hele tida har vært, me-myself-and-I, stakkars-meg-klarer-ingenting-tviler-på-alt-jeg-gjør-livredd-for-alt-mulig-i-hele-verden-idioten. Hva er det jeg gjør galt, hvorfor er jeg som jeg er, hvorfor må jeg oppføre meg så himla patetisk!
Kanskje jeg kan omdøpe denne bloggen til "Klagemuren" eller noe sånt. Men jo, det er virkelig et rotehode, det skal sies.
Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg begynne? Dette har begynt å tære for lenge sida!
fredag 17. september 2010
Noen ord, noen tanker
Det har seg sånn at jeg føler meg litt som en slags posør. En gang tilbake i de svunne år var jeg litt mer ekte vare, litt mer skribent av rett kaliber kan man si, enn det jeg er nå. Nå er jeg mer opptatt av imaget skribent enn å faktisk være skribent. Jeg føler at jeg er i dårlig stand til å holde fokus, om det nå kan være ei setning.
Og det slår meg nå hvor ofte jeg begynner ei setning med ordet "jeg". Nei, jeg er ikke "Prinsesse på prøve"- fan, det bare slår meg.
Så anakronistisk det enn var, så hadde jeg en gang et eget språk i det minste. I dag svinger restene av ordforrådet mitt litt hit og dit tror jeg.
En annen ting er den negative måten jeg vinkler ting på. Hva med å bare skrive rett fra levra uten så mye om og men? Det føles så feil ordene ender opp i den fasongen og rekkefølgen de gjør, på et vis utilstrekkelig. Som om jeg gjentar og gjentar meg selv om og om igjen. Livets onde sirkel så og si.
Hvorfor skal media mobbe Märtha sånn? Ja okei, la gå - hun har en prinsessetittel, er et rollebilde for Staten Norge, og kan ikke regne med annet enn kritikk når hun går ut til media og sier at hun kan kommunisere med de døde! Og hun kunne vel ha latt vær å gå ut med det om hun virkelig kan snakke med de døde?
Men fy fader så mye pur ondsksap som verserer der ute mot henne. Det er likevel ikke riktig å utsette et menneske for så mye hets med mindre det er velberettiget, og ærlig talt må jeg si at jeg synes Märtas utsagn er rimelig harmløst i forhold til det hun må tåle i etterkant av det. La nå den stakkars dama i fred dere.
Lille Odin har endelig lært seg "dekk"-kommando, og det ved hjelp av noen never tyttebær rett fra lyngen. Stoltheten stråler som Tsjernobyl av meg.
Og én uke til Tysklands-se-Tanz-live-på-scena-ut-på-reise-tur!
Og min nye store kjærlighet er stearinlys.
Og det slår meg nå hvor ofte jeg begynner ei setning med ordet "jeg". Nei, jeg er ikke "Prinsesse på prøve"- fan, det bare slår meg.
Så anakronistisk det enn var, så hadde jeg en gang et eget språk i det minste. I dag svinger restene av ordforrådet mitt litt hit og dit tror jeg.
En annen ting er den negative måten jeg vinkler ting på. Hva med å bare skrive rett fra levra uten så mye om og men? Det føles så feil ordene ender opp i den fasongen og rekkefølgen de gjør, på et vis utilstrekkelig. Som om jeg gjentar og gjentar meg selv om og om igjen. Livets onde sirkel så og si.
Hvorfor skal media mobbe Märtha sånn? Ja okei, la gå - hun har en prinsessetittel, er et rollebilde for Staten Norge, og kan ikke regne med annet enn kritikk når hun går ut til media og sier at hun kan kommunisere med de døde! Og hun kunne vel ha latt vær å gå ut med det om hun virkelig kan snakke med de døde?
Men fy fader så mye pur ondsksap som verserer der ute mot henne. Det er likevel ikke riktig å utsette et menneske for så mye hets med mindre det er velberettiget, og ærlig talt må jeg si at jeg synes Märtas utsagn er rimelig harmløst i forhold til det hun må tåle i etterkant av det. La nå den stakkars dama i fred dere.
Lille Odin har endelig lært seg "dekk"-kommando, og det ved hjelp av noen never tyttebær rett fra lyngen. Stoltheten stråler som Tsjernobyl av meg.
Og én uke til Tysklands-se-Tanz-live-på-scena-ut-på-reise-tur!
Og min nye store kjærlighet er stearinlys.
tirsdag 7. september 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)