Barnas høytid

November nærmer seg slutten, folk slår hverandre ned på kjøpesentrene, og kong Vinter, som bare har fått strødd om seg med bittelite nattefrost, prøver nå å ta igjen alt arbeidet på en gang.
    I mitt hode gjør alle strikkede julegaver seg ferdige sjøl. Middagen kommer tuslende hjem fra butikken, og kassa på jobb klarer seg uten kassadame (Les “En kassadames betroelser” av Anna Sam).
    Mitt ambisiøse adventskalender-prosjekt flyter rett inn i Word-dokumentet. Kjøkkenmaskina og steikeovnen fikser kakene, moppen tar seg en rundtur i stua (Jeg kunne vært en av gudmødrene i Tornerose), og katta fanger sin egen mat. I mens sitter jeg og nyter side opp og side ned av den første Skullduggery Pleasant-boka. Jeg har i hvert fall pynta.

Adventstida er min absolutte favoritt, men all orginga kan andre ta seg av. I år har jeg ikke en gang plass til juletre, så hva er vitsen?
    Ett pluss er at jeg er halvveis med julegavene allerede, og vi er fortsatt i november.
    Det slitsomme med desember er den tålmodigheta man må oppvise. Du tusler rundt i butikkene, ser ting du trenger desperat akkurat her og nå (for eksempel de fantastiske grønne skinnhanskene, eller et tredje sett med Ligretto-kort), og trekker fram plastkortet.
    Men på en eller annen måte har din kjære mor klar å snike seg inn i samme rom som samvittigheta. Hun sier høyt og tydelig: “Husk nå på at det snart er jul!”
    Til tross for tjue lange års erfaring med folk som ikke har peiling på hva du liker, sukker du og putter plastkortet tilbake på plassen sin. Du får heller bare håpe at butikkene ikke er utsolgt i januar.

Takk og pris for stearinlys og kongerøkelse, adventsstjerne, julestjerner, hundrevis av gode bøker, meksikansk krydderte og et sovende kattekrek. Og ei lillesøster som kommer på overnattingsbesøk. Og at bursdagen min faller innenfor neste friuke. Og Doctor Who-skjerfet som Kimmie glemte (som jeg kidnappa!) sist hun var på besøk.

Snart er tida her.


Stor snømannklem fra Sylvilel og Fuzzy Dalek Snow Ninja!

Store barn, større gleder

Jeg vet ikke hvorvidt jeg skal tørre å kalle det en treat, men her er i hvert fall et av mine beryktede tankereferater som jeg fant begravd på harddisken:

Så hvorfor ikke skrive barnebøker? Barn har det morsomt. Disney er morsommere enn romantiske actionkomedier, og folk som blir overkjørt av biler og reiser seg opp igjen i 2D er definitivt morsommere enn folk som blir splæsja. Og elsker jeg jo slap stick. Til en viss grad.

Verden er et lite men stort sted, fullt av millionvis med underverker, og jeg lurer på hvor mange som egentlig forundrer seg nå til dags.

    Ofte møter jeg voksne folk som har et slags kvasi-intelligent syn på ting, trygt forvissa om at de er de eneste fornuftige vesenene her i verden. Og jeg tenker: ”Joda, men de voksne folka har jo peiling de.” Før jeg innser at jeg sjøl inngår i den kategorien, og ikke har peiling i det hele tatt. Plutselig er verden et veldig skummelt sted.

    Noe så enkelt som oppvask kan bli et så tyngende ansvar at det fører til manisk depresjon. Jeg mener det faktisk. Shit happens.

    Hva skal man kalle det? Latskap? Men det er jo ikke det at jeg ikke liker å arbeide, tvert i mot! Det kommer bare virkelig an på hva jeg får ut av arbeidet; mestring eller total ydmykelse? Og i et serviceyrke, så er du nesten dømt til ydmykelse når du er en evigoptimistisk drømmer. Fæle folk kan prise seg lykkelige for at jeg er så feig som jeg er, for hvis tilfellet var annerledes hadde fæle folk hatt det fælt etter et sammenstøt med meg. Temperament, ladies.

Så er det den store drømmen, forfatterskap og berømmelse. Og en aldri så liten million i året kanskje. Men hva gjør man for å komme dit? Skrive bok, så klart, joda. Greit nok i teorien. Og folk gjør det jo, så det må jo være mulig. Hvorfor må det være så jævla vanskelig?

    En samtale mellom et nøkkelknippe og en gammel kasserolle burde kvalifisere både til nut job og tulling, men voksne folk må være voksne. Derfor kalles det barnebøker. Ingen tenker på at det er voksne som skriver dem. For barn, av voksne. Men ingen tør være barn lenger. Da må du i så fall ha en skrue løs. Kvalifikasjon 1: Bestått.

    Dessuten har man ofte med stereotyper å gjøre i barnelitteraturen. Stereotyper er jo som kjent fullstendig tabu nå om dagen - i stedet heller vi litt mer til den abstrakte livstragedien; liv som ikke er liv, men som er mer liv enn man skal ha det til. Ingen vil le, for alle vil være så sabla intelligente, samfunnskritiske, fordømmende og samtidig inkluderenede kulturelt sett. Hots and nots. Hvordan kan du være forfatter og motstander av kulturen, liksom?

    Oi. Tabu-ord der, liksom. Og hva skal de gjøre? Redigere det bort? I dagens sjokkerende radikale samfunn er det rart å tenke på hvor mange som tar anstøt av de simpleste ting. På en måte er det likevel forståelig.

Dette kan for eksempel stemples som et kvasi-intelligent kåseri, en artikkel om det moderne tabu-samfunnet, eller bare babbel. I teorien er det jo bare babbel fra en sinnsforvirra 20-åring med tilpasningsvanskeligheter. Det er så underholdene å tømme sitt eget hode noen ganger, at man ikke kan hjelpe for trangen til å tvinge det på verden. Man utfordrer seg sjøl og får igjen for det kan du si. Hvem kan vel motså det?

Den store drømmen er altså å gi ut barne- og ungdomsbøker. Og hvorfor? Fordi barn har det morsomt. Barn er kresne. Får man et barn til å le er man god. Får man seg sjøl til å le er man enda bedre.

Skrivelysta bobler over, men ideene glimrer med sitt fravær. For øyeblikket er denne udefinerte sjangeren det beste jeg kan få til. Samfunnskritisk? Jeg?

Ikke få meg til å le. Det mest samfunnskritiske jeg kan få til, er å si at håret til Jens Stoltenberg ser ut som den overkjørte katta til bestemora hans. Og han ruler Norge som en dass: ”Velkommen til verdens rikeste, mest egopatriotiske, alt-ikke-inkluderende jævla land da, dere!”

    Ja, jeg liker tydeligvis å rakke ned på Jensemann.

    Stolt av å være norsk? Nord-norsk kanskje. I hvert fall har jeg medfødt rett til å banne i store forsamlinger. Alle vil bemerke hvor søt jeg er og vifte det bort med: ”Jammen – hun er jo nordlending!” Helst ville jeg bodd i Tyskland. Det er nesten irriterende når hvert eneste mennske du møter ber deg passe opp for de løse skolissene dine.

    Okay, her kommer faktisk det samfunnskritiske: Norge er et fantastisk land, men ingen legger merke til det! Bunader, vafler, kysten, innladet – vi er så urbane, så amerikaniserte, så opptatt at hva resten av verden sier om oss. Norge har ingen integritet lenger! Her skal vi ta vare på kulturen, men det er den adopterte kulturen – og så USA som bare er en haug med knapt to hundre år gamle kolonier!

Mer enn det skal jeg ikke henge meg opp i temaet. Her er det kun snakk opp å få blåst ut litt frustrasjon og gamle kvasi-intelligente konklusjoner.

Back to real life: Warner Bros lanserer endelig den åttende og siste Harry Potter-filmen, kanskje unødvendig å nevne. Pluss det som i dag ble siste tilskudd til den allerede overdimensjonerte filmsamlinga mi:

Nå veit jeg at det ryktes at Warner kommer til å ta denne samleboksen av markedet, bare for å erstatte den med en enda mer ekstravagant utgave om ikke så alt for lenge, men ja. Er ikke typen som sitter og ser på ekstramateriell i timesvis, sjøl om jeg elsker Harry Potter aldri så mye. Så jeg fant ut at denne fikk holde. Dessuten er jeg alt for utålmodig!

Bare nok en utsettelse

To ting står i hodet mitt for tida: Dalek og - surprise over surprises - bøker. Jeg har blant annet fått ny bokhylle:

Litt julestemning på kjøpet

Dalek i diverse sovestillinger:

Holdt på å få angstanfall her om dagen (Hønemor, moi?) da kattekreket ikke kom inn to minutter etter at jeg ropte. Faktisk gikk det en og en halv time.
    Men i mellomtida fikk jeg besøk av et annet beist, nemlig landlordens Bambi, tre år gammel pusegutt:

Første gang han stakk innom var da jeg vaska rundt før innflytting i sommer. Jeg døpte ham øyeblikkelig for "Løva." Stikkord: Poter. Nei - labber. Han tok halve sofaen min!
    Du kan tro jeg hadde et aldri så lite flaut latteranfall da husverten avslørte det virkelige navnet. Jeg har en teori om at navnet kom fra en av de tre små B-ene (han har tre døtre, alle med navn på B). Vent - Bambi. Bbb-ambi. B. Jeg tenker aldri over ting før jeg har dem i bokstaver.

Furthermore har jeg endelig fått samla superbestillinga mi under samme hyllebord:

Ikke spør meg hvordan jeg klarte å ende opp med fem papperbacks og en hardback i SP-serien. Tror noen har lest feil på produktbeskrivelsen.

Desverre har jeg ikke fullt så mye fokus på to essensielle ting som jeg kanskje burde prioritert over alt annet. I live for procrastination.
    Julegavestrikking og adventskalenderskriving burde egentlig vært selve definisjonen på moro, men med det som med alt annet - når det skal gjøres, er det arbeid. Arbeid er ut. Veit jeg tenker feil. "Må gjøre" gjør meg motløs. For å sitere Figenschow jr.: "TTJLT."
    Har allerede strikka en hals og skrevet første del. Men november varer ikke evig. Dessuten har vi et skrivekurs under oppseiling. Håper på å bli tvunget til litt sjøldisiplin.
    Treig som jeg er, har jeg ikke skjønt før nå at jeg er en nattskriver. Litt upraktisk når man jevnlig jobber vakter som starter sju, men det funka fint i forrige uke da jeg møtte opp etter nitten timer uten søvn. Hovedansvar på varedagen er ikke en dans på roser i utgangspunktet. Utrolig nok overlevde jeg den dagen bedre enn den betydelig roligere dagen derpå.
    Digresjoner til siden: Tid for å skrive!

Å ja, og så en av favorittsangene mine av Dresden Dolls, sånn bai da vai:




 P.S: Sånn omtrent hvordan det er fatt med meg og oppvask. Dog jeg har aldri prøvd akkurat denne metoden:

I dag er du et vitne til historien

Hvis du sitter og følger med på klokke og kalender i dag, og ser at de viser

det ellevte sekundet
i det ellevte minuttet
i den ellevte timen

på den ellevte dagen
i den ellevte måneden
i det ellevte året -

da er du vitne til et historisk øyeblikk. Men hvis du ikke gjør det - vel, så er du likevel en del av et historisk øyeblikk.
    Hvem vet om klokka og kalenderen er de samme om tusen år som i dag, om de engang eksisterer. Nyt det. Du har levd i to forskjellige tusenår, og du har sett bare en-tall i dag. Det er tusen år siden sist. Og tusen år til neste gang.

Damppønk for alle penga

Jeg har gjort en revolusjonerende oppdagelse: Liksom-korsette mitt er visst ikke så liksom av seg likevel. Det kan faktisk brukes til ordentlig snøring. Når jeg sier ordentlig så mener jeg så klart ikke tight lacing, for plastspiler bøyer seg hvis du snører for hardt på utsatte steder (Se på meg - nerder om korsetter, hvem skulle trodd det), men du kan snøre det ganske godt likevel. Og det gjorde meg litt happy å finne ut. Så kasta jeg ikke bort (ikke at jeg hadde forventa et luksusprodukt altså) penger på dritt allikevel.
     Nå har jeg dessuten snart satt sammen det ultimate steampunk-kostymet (etter  Halloween så klart), noe jeg er ganske fornøyd med. Er et par småting jeg kunne tenke meg ved sida av, som for eksempel:

For ikke å snakke om grunnen til at jeg ikke sover akkurat nå, nemlig denne nettsida. Det stemmer Kimmie; du MÅ åpne, og jeg har nettopp sendt deg ut i tidsmessig og økonomisk fortapelse. Mwahahaha.

Adventskalender beror, men har kommet et stykke på vei med julegaver. Nå venter - forhåpentligvis, vi endrer vaktlistene for tida - ei hel uke fri, til strikking, skriving, tedrikking, Full Metal Panic-episoder, lesing - et under at jeg i det hele tatt har noe som kan minne om et sosialt liv.
    Har spredt the Whovianske budskap til en fellow geek (for det meste otaku), så jeg har litt å være stolt av også for tida.


Å ja. Jeg glemte at jeg har en kafe-date (hater folk som skriver deit, bai da vai) i morra, så jeg tror nok det er lurt å legge seg nå.

Og korsetter med blondekanter egner seg dårlig til steampunk-kostymer. Jeg hater blondekanter.

"Aristoteles, Empedokles, Aeneas, Parmenides..."

Som en stor (men ikke helt klok) grusikal-karakter en gang sa: "Bücher, bücher!"

Men, og det er stort MEN: Forskjellig format, much?

V: Min
H: Kimmie sin

Ble bittelitt skuffa, for jeg likte den vesle tykke veldig godt. Innså dog fort at tynnere bøker er lettere å holde pene fordi du ikke trenger å brette permen så mye.

LES DISSE SERIENE. Og se Tanz der Vampire.

Propaganda? Jeg? Hørt sånt.

Hvis det var noen som ikke trodde meg da jeg sa at min lille pusekatt er den fineste i hele verden, så har jeg beviset her:

Never mind det mystifistiske vesenet ved sida av. Tror det er en slags snorkende alien eller noe sånt.

Når man har for mange bøker

Skulle begynne denne posten med å presentere årets Jack, men det viser seg at lille Sylvilel har prestert å ta bilde uten å ha minnekort i et kamera som ikke har internminne. Perfekt. Og alle fikk seg en god latter.
    Jack levde nemlig bare en dag, for han begynte å mugle oppi topplokket stakkars. Når hodet er den eneste kroppsdelen man har å skryte av er det ikke bare bare å miste det.

Om det korsettet man har på seg er aldri så mye et billig liksom-korsett, er det likevel ille å gå med det flere timer i strekk.
    Etter fem timer måtte jeg gi opp, for da begynte det å gnage meg på ryggen. Men alt i alt er jeg ganske imponert over både min egen utholdenhet og liksom-plastikk-korsett-tingen. Synes det er rimelig solid til å være et billig stykke satengbefengt "juks" med plastspiler. Sånn helt egentlig.
    Sminken kunne vært bedre, men jeg gjør som kjent alt i siste liten, og da må man forvente et resultat deretter.
    Ingen bilder, for ingen hadde tid til å ta bilde av meg. Meget skuffa.

Gjett hva!

Du hadde ikke trodd det var mulig, men jeg har faktisk fått tømt den aller siste eska med flytterot i dag - knappe fire måneder etter innflytting! SÅ stolt!

Med litt hjelp fra mamma skal jeg i morra bytte ut ei veldig gammel, medtatt og uskjønn bokhylle med denne:

Og da skal alt dette

til slutt se ut som dette

For å se porno for bokelskere, klikk på bildet

Eller det skal i hvert fall se litt bedre ut enn det gjorde.
    Og i den anledning har jeg brukt de tre siste dagene på å rydde og ommøblere. Dalek har hjulpet til hun også, lille kreket. For det meste med å angripe papirbiter og garntråder som har vært så uheldige å dingle fritt eller falle på golvet.

Kreativt sett leker jeg med tanken på å skrive en adventskalender, men det er kun hvis jeg får tid oppå all strikkinga. Men ja, jo, det kan bli mitt prosjekt for november. Behold my ambitious odyssey of self destruction. Neida, bare tulla.

Bable bable.

Hva mer?

Avslutningsvis, noen nyttige fakta om katter: