Nå nettopp innså jeg at jeg har ei fortid som veldig irriterende person, i det minste sett fra utenforståendes synspunkt. Jeg mener – jeg har så mye at jeg ikke engang veit hva jeg skal ønske meg til jul, og allikavel går jeg og klager på det jeg ikke har. Sutrete er et ord jeg ikke har tatt så mye med i vokabularet mitt fordi jeg antakeligvis har følt meg truffet av det, men det har definitvit inngått i karakterbeskrivelsen min.
For å ta med ei forklaring på begynnelsen av dette innlegget: Jeg kom tilfeldigvis over bloggen til – ikke akkurat en bekjent, men ei jeg kjenner godt til, for ca. en havltime sia, og jeg kjenner meg så innmari godt igjen.
Her føler jeg på meg at det kommer en hel haug med digresjoner, men prøv å henge med for det:
For fem år sia hadde jeg vel noe man kan kalle et slags sammenbrudd. Antakeligvis var det stresset og forventningspresset som var hovedårsaken, men det er ikke godt å si. Etter det datt sjøltilliten min helt i staver, jeg ble et vandrende skipsvrak. Ikke spør meg hvorfor den metaforen dukka opp, jeg likte den bare.
Dette var på samme tid som jeg skulle begynne på videregående, noe som involverte forandring fra én verden til en helt annen. Jeg tror ikke jeg takla denne forandringa helt.
Bare for å ha det sagt så er jeg egentlig ikke så begeistra for at folk legger ut i det vide og det breie om følelselivet sitt per blogginnlegg, men jeg er nok en skikkelig hykler og velger å åpne sinnet mitt her og nå.
Uansett: For det første gikk jeg fra å ha null fortrolige venner, til å ha en hel skokk med folk som var verdens snilleste og ville ha meg med på alt mulig. Jeg kan skylde mitt verdensfjerne tilbaketrukne vesen for at avtanden ble større enn den egentlige kontakta med dem.
For det andre gikk jeg fra å være en ener fagmessig, til å bli sån passelig midt på treet. Dette skylder jeg på lærerkompetansen for. La oss si at jeg kommer fra ei veldig lita bygd.
Og som om ikke det var nok, bidro det til å gjøre den lille balansen jeg hadde tvunget på meg sjøl helt skjelven - litt som halvstivna gelé.
For jeg har nemlig hele tida vært full av sjølbebreidelse og alt for store forventninger til meg sjøl og livet, og vært totalt ute av stand til å godta at ting ser bedre ut enn de viser seg å være av og til. Jeg var ei lita eventyrprinsesse, noe jeg hadde tenkt å fortsette å være.
Det endte med at sammenbruddene kom oftere og oftere, og store deler av tredjeåret på videregående orka jeg til slutt nesten ikke å stå opp. Jeg misunte alle andre livsgleden og energien deres, og lot som jeg hadde den jeg og, mens jeg egentlig lå med hodet godt begravd under dyna for det meste i dyp søvn.
Når man sover femten timer i døgnet er det kanskje et tegn på noe som ikke er helt bra.
Men det verste oppi alt dette var at jeg ikke hadde noe jeg kunne vise til; andre hadde traumer av ymse slag å vifte med; jeg var bare skuffa over at livet var litt vanskeligere enn jeg hadde sett for meg. Alt gikk ikke like lekende lett lenger som det hadde gjort da jeg fortsatt likte å gjøre en innsats, være flink sjøl om folk belyste det negativt.
Og med folk mener jeg de imbessile kjøtthuene av noen ungdomsskolekamerater jeg hadde. At de hadde sånn innflytelse på meg den gangen er ufattelig for meg den dag i dag. Jeg antar at jeg egentlig var ment å være et svakt ledd. Men til gjengjeld tror jeg at jeg er den som har gjort de største framskrittene. Likevel er tvilen der av og til og gnager de siste små kjøttrestene av sjølsikkerheta mi.
Den onde sirkelen innhenta meg til gangs. Jeg gjorde mindre fordi jeg ikke gadd, til slutt gadd jeg ikke fordi jeg gjorde så lite.
Først i dag ser jeg meg sjøl ta et lite skippertak for å prøve å føre meg sjøl inn i strømmen igjen – om så for å kjempe motstrøms i stedet for å flyte med, som jeg drømmer om å klare en dag. Feighet er ikke lett å behandle – ikke når man er redd for livet i egen person.
Jeg lot forventningene fra andre trekke meg ned til jeg ikke hadde makt over meg sjøl lenger. Alt jeg kunne gjøre var å virre med hodet fram og tilbake i påvente av et stygt blikk eller en hånlig kommentar som en annen paranoid idiot.
Og vet du hva, det sitter igjen fremdeles.
Etter sommerjobben jeg hadde i fjor gikk jeg arbeidsledig i to og en halv måned og hadde plenty med tid til å roe meg, finne ut av ting, komme på plass i mitt eget liv igjen. Hei, jeg hadde jo tross alt flytta inn i egen leilighet sammen med bestevenninna mi!
Men først da jeg fikk den første friuka fra den nye jobben begynte det å skje noe med meg. Eller rettere sagt: Noe skjedde.
Flere ganger har jeg tenkt at jeg hele livet har vært omgitt av så mye negativitet at det må ha hatt enorm innvirkning på meg. Ikke noe jeg har klart å se med det blotte øyet der og da, men som nå i ettertid er skrikende tydelig. La oss ikke gå inn på detaljer der. What’s done’s done.
Jeg har klamra meg til ting som har forbundet meg med barndommen rett og slett fordi jeg har nekta å vokse opp og innse det faktum at verden er en stor vidundrelig skuffelse. Vidunderlig ja, men dog en skuffelse. I hvert fall for folk med en fantasi som min.
Mellom fjorten og seksten prøvde jeg virkelig hardt å vokse opp, fordi det ga meg trøst og jeg trodde det ville gjøre meg bedre enn de folka jeg hadde rundt meg.
Resultatet blei at jeg i dag er mer som en unge enn noensinne. Men ikke misforstå, jeg nyter fantasiuniverset i fulle drag. Håper jeg får beholde det når jeg blir gammel nok til å sette meg på taket. Håper jeg blir ei skikkelig gammal skrulle!
I løpet av den første friuka i ny jobb som kioskekspeditrise (det heter visst butikkmedarbeider) opplevde jeg noe fantastisk (vi jobber bai da vai treukers skift med fri hver fjerde uke): Livet rant inn i meg i stedet for ut, og jeg hadde bøttevis med energi og bare pur latter og glede. Det var en sånn vanvittig trip at jeg med én gang begynte å bekymre meg for nedturen som jeg visste måtte komme dagen etter.
Men nei!
Dagen derpå ble ikke så tung å fordøye som første antatt, nei – tvert i mot! Denne livsrusen varte i flere dager i strekk, og jeg er ennå på nedturen. Nå veit jeg at den finnes og at jeg kan få tak i den igjen bare jeg tillater meg sjøl å stresse ned. Så seint som i går kjente jeg faktisk et snev av den.
Poenget mitt her var at den bloggen jeg leste var som å bli konfrontert med en yngre og mer sårbar utgave av seg sjøl.
Ikke for det, jeg føler meg fortsatt sårbar stor sett hele tida og er ganske redd for at andre skal finne det ut. Så unnskyld for min harde og tilknappa væremåte, dere som kjenner til den. Det er et forsvar jeg ikke er så stolt av. Men jeg er ganske redd for det meste.
Jeg fikk så lyst til å klappe meg sjøl og vedkommende på hodet og si: ”Slapp av, du klarer deg, det er bare i hodet ditt alt sammen og du er bedre enn du tror.” Jeg fikk lyst til å veilede og trøste og være sterk for disse to forkomne stakkarene.
Og det merkeligste av alt var at jeg ikke ble trist eller sentimental og oppgitt av å lese dette; alt jeg følte var et sterkt ønske om at jeg kunne ha vært der som den personen jeg er i dag for å lette trykket for de to, være en støtte, si at jeg forsto.
Og jeg skjønte hvor mye jeg har gjort for meg sjøl for å rydde opp i det kaoset av regelrett dritt jeg klarte å føre meg sjøl inn i. Jeg skjønte at jeg er på vei mot å finne en ny styrke rett og slett fordi jeg har bestemt meg for at jeg skal det, og at det tar tid. Men det er mulig. Det er utrolig mulig. Men det tar som sagt tid. Man må bare smøre seg med tålmodighet, og ha overbærenhet med seg sjøl. Å sette pris på alle små og store ting i livet skader heller ikke. Barnslig glede er stor glede. Bare så det er sagt.
Jeg nyter i fulle drag å se den ildrøde hårfarga mi i speilet og de glinsende knæsj lilla neglene mine. Hvorfor? Fordi fargene er fantastiske vel! Farger er noe alle burde legge merke til, og ikke bare de mest framtredende.
Dessuten tenker folk sikkert nå at ”Shit så tidlig oppe du er da!”
Men jeg sitter faktisk og er på vei til å legge meg etter ei lang, lang natt. Og det er mandag. Og det driter jeg i. For nå har jeg skrevet 1578 ord. Som er beste rekord på flere år.
God morgen.
UPDATE:
Jeg gikk ikke og la meg. Jeg tok med meg kameraet og rusla ut for å ta
bilder i det fine morralyset, og tok en tur innom jobb og fikk frokost og en koselig prat med sjefen.
