 |
| Foto: ©Sylvilel |
Nå er det lenge sida jeg skrev sist. Ikke bare her på bloggen, men i generell forstand. November gikk unna og endte på 43 000 ord, noe jeg var - og er - veldig stolt av.
Men det har vært stille siden da. Karakterene vil ikke snakke med meg. I hvert fall ikke direkte. Jeg kjenner at lysta er der, men av en eller annen grunn er det fryktelig vanskelig å åpne lokket på Macen.
Ikke for Netflix! Håh nei. Netflix surrer og går. Men manuset -
Fila ligger der, åpen på menylinja, bestandig åpen, bare ett tastetrykk unna. Guder, så vanskelig det er å trykke på den tasten! Jeg formelig hører karakterne mine hviske i munnen på hverandre:
"At det går an."
Tenk at du prøver å putte sjela di, hele essensen av vesenet ditt på ett lite ark. Alle bitene må passe sammen, ellers kan noen ramle av og forsvinne under bordet og bli spist av hybelkaniner med røde øyne og hoggtenner.
Ja, de fins.
Du vil ikke at en av dem skal få tak i en bit av sjela di, det er helt sikkert. Hvem vet hva det kan resultere i.
Men du vil gjerne få til å plassere bitene. Klippe, lime, klippe igjen. Begynne på nytt. Lime litt til. Whoops, ikke så langt avgårde nå da, biten. Det er hybelkaniner under bordet, vet du. Ei katt og, men katter er sjelløse og bryr seg ikke om sånt. Dessuten spiser de hybelkaniner som blir for obsternasige.
Huff, nei, det ble feil. Begynne på nytt. Lime, klippe, lime.
Krig her, katastrofe der.
Relasjoner.
Personling utvikling.
Demiguder.
Comic relief.
Verdens undergang.
Åpne dører.
Men hvordan åpner man dem egentlig?
Da må man jo åpne seg, stille seg sårbår i øynene på en selv og tåle at man knekker litt underveis? Tørre å la seg forføre av halvtenkte tanker og dårlige gimmicker?
Går sånt an?
