Brille og blomkålmysteriet - 4. desember

AN: Beklager plutselig replikkmessig hopp fra strek til anførselstegn, men forfatteren prøver ut "nye" metoder. Unnskyld!

*

En mann for sin brokkoli




Klang. Klang. Klang. Klang.
    

En brun bestefarsklokke uten farge sendte fire tunge ekko rundt i hallen. Lyden ble dempet av tre digre persiske tepper. Ei trapp med gullmalte trefigurer gikk opp i andre i en liten spiral.
    

Ned denne trappa kom det nå en mann. Ansiktet hans var konsentrert, som det gjerne er hos travle forretningsmenn som har mye å tenke på.
    

Det var en ganske stor mann, mørkhåret og kledd i dress. Han gikk og dro seg barten. Halvveis nede holdt han på å snuble fordi han tenkte så hardt.
    

“Off!” sa han bare, og glemte hele greia med det samme.
    

Han hadde nettopp fått telefon fra sin beste mann på brokkoliplantasjen i Bologna, Italia. Forretningene gikk ikke så bra for tida. En invasjon av muterte kålormer spiste opp avlingene. Uten avlinger kunne han ikke selge brokkoli, og når han ikke kunne selge brokkoli kunne han heller ikke tjene penger.
    

For tross alt var han jo en mann for sin brokkoli. Nå var bare spørsmålet: Hvordan skulle han bli kvitt kålormene fra andre sida av Europa?
    

Han ble forstyrret i tankerekka av sin kone; en hektisk dame som sjelden sto stille mer enn to sekunder av gangen og som kunne være veldig høylytt, noe mannen hennes syntes var veldig upraktisk.
    

“Kjære, har du sett Brille?” 

   

“Ikke siden frokost, kjære,” gryntet herr Frankengrein, og klødde seg i barten.
    

Mon tro om han kunne bruke sprøytemidler mot de små krypene?
    

“Men han skulle vært hjemme fra skolen nå,” klagde fru Frankengrein.
    

“Kanskje han er hos venninnen sin,” svarte herr Frankengrein.
    

Nei, det ville ødelegge brokkolien.
    

“Hm, kanskje. Burde jeg ringe fru Uhrt, tror du?”
    

Herr Frankengrein kikket opp.
    

“Tror du virkelig det er nødvendig?”
     

Var det noe han ikke likte så var det å forstyrre naboene unødig. Euphoria Uhrt var dessuten ikke en del av deres vanlige omgangskrets, selv om hun bodde rett ved sida av.
    

“Kanskje de har gått til torget for å se på julegrana,” foreslo han.
    

På en måte hadde han jo litt rett. Men ikke helt.
    

“Kanskje du har rett,” sukket fru Frankengrein.
    

Et øyeblikk så det ut til at hun hadde slått seg til ro med det. Herr Frankengrein ventet på at hun skulle gå inn i stua igjen så han kunne få fortsette med sitt.
    

Men fru Frankengrein var ikke den som hadde lett for å bestemme seg.
    

“Ville det være uhøflig på denne tiden, tror du?”
    

Akkurat på det visste ikke herr Frankengrein hva han skulle svare. I hans øyne var alle forstyrrelser som ikke hadde med forretninger å gjøre akkurat det: Uhøflige og forstyrrende.
    

“Øhm,” sa han bare.
    

“Men det kunne vært greit bare å vite,” mumlet hans kone til seg selv.

  

Noen ganger var det fint at også hun falt bort i egne tanker, syntes han.
    

“Vet du, jeg tror nok jeg ringer likevel,” sa hun til slutt.
    

Herr Frankengrein nikket høflig.
    

“Det er fint, kjære.”    

“Hva var nummeret igjen?”

“Det står i katalogen, kjære.”
 “Ja visst. Tror du fru Dahlen har husket invitasjonen vår i år?
 “Jeg vet ikke, kjære.”
    

Han ble stående på flekken til hun hadde forsvunnet inn i stua. Da han hadde forsikret seg om at hun faktisk ble der inne, og ikke kom susende ut igjen for å ta opp diskusjonen, rettet han seg opp og nikket fornøyd med seg selv.
    

Og så var det de kålormene.