“The truth is that the world is full of dragons, and none of us are as powerful or cool as we’d like to be. And that sucks. But when you’re confronted with that fact, you can either crawl into a hole and quit, or you can get out there, take off your shoes, and Bilbo it up.”
—Patrick Rothfuss
Jeg hadde så mange ambisjoner for denne bloggen. Så mange tanker. Så mange ideer. Jeg skulle skrive. Jeg skulle fortelle om bøkene jeg leste. Jeg skulle dele min entusiasme for det skrevne ord med andre.
I stedet har jeg brukt den til å spy ut av meg all den eledigheta jeg ikke har klart å bære i stillhet. Jeg har klagd, kritisert, syntes synd i meg selv, funnet opp kvasi-visdom og toucha overfladisk innom ting jeg burde like.
Jeg veit ikke hvor jeg vil med dette innlegget, hvor det kommre til å ende, og om jeg i det hele tatt har et poeng. Så bær over med meg. Jeg tenker høyt.
De siste årene av livet mitt har vært ei tåke av fram-og-tilbake, kan-ikke-vil-ikke-må-ikke, ambisjoner knust under vekta av virkeligheta.
Jeg var jo så flink på skolen. Hadde ingen venner. Jeg var den ensomme raringen. Dette var selve oppskrifta på suksess, var det ikke? Jeg skulle være underdog-en som endelig fikk det siste ordet, som fikk vist hva jeg var lagd av. Jeg skulle videre på universitet, bli god, kanskje til og med best. I hva veit bare fuglene. Jeg skulle få meg en jobb jeg elska og kjøpe hus så fort jeg var ferdigutdanna.
Nå er jeg 25 år, og har enda ikke opplevd Sannhetens Storslagne Øyeblikk. Faktisk sitter jeg mer fast enn noen gang. I fjor høst ga jeg opp og flytta hjem til foreldrene mine. Det siste året har jeg bodd på et åtte kvadrat stort rom, som jeg har rydda maks fire ganger. I januar fikk jeg innpass hos en familieterapeut som jeg har hatt veldig sporadiske møter med siden. Ikke har jeg skrevet sånn som jeg skulle. Ikke har jeg spart penger sånn at jeg endelig skulle få et finansieringsgrunnlag. Det pussige - om ikke tragiske - er at jeg fortsatt tror på det derre Sannhetens Øyeblikk.
Neil Gaiman sa i sin Make Good Art: "If you don't know it's impossible, it's easier to do."
Ja, jeg tror på julenisser og alvestøv. Kanskje ikke akkurat i den formen Disney har framstilt det, men tidsreise er jo teknisk sett mulig hvis man ikke stiller så store krav, ikke sant? Bare se på universet: Sorte hull er ganske umulige, sant? Atomspalting er ikke så uvesentlig det heller. Hva så om Snåsamannen høres gæren ut? Sannhet er individuell, og uten tro vil de aller fleste kollapse. Bare se på Hjalmar og Hedwig.
Fra jeg var lita ble jeg fortalt hvor flink jeg var, hvor pen jeg var, så snill og grei som aldri gjorde noe galt. Jeg trodde jo på det. Jeg er ganske naiv sånn. Vel, møtet med utenomverdenen ble ikke helt som palnlagt. Jeg var ikke forberedt på hvordan de fleste mennesker er sentrum i sitt eget univers. At det kunne finnes mennesker som ikke satte pris på skjønnheten rundt seg, som ikke brydde seg om at alle skulle ha det bra. Jeg forstod det ikke.
Jeg forstår det fortsatt ikke.
Jeg har ikke fått til en dritt av det jeg drømte om. Jeg har aldri møtt julenissen eller fått brev fra Galtvort. Jeg har brukt nesten åtte år på å dyrke en depresjon som trua med å sende meg over kanten. Jeg har tenkt: "Faen ta dette, jeg vil aldri klare det uansett. Hva er vitsen." Og jeg har tenkt det mange ganger.
Jeg har gjort dumme og egoistsike valg, som i mange tilfeller har distansert meg fra de menneskene jeg ønsket å komme nærmere. Jeg har utsletta meg sjøl for å prøve å veie opp for det, og gjort akkurat de samme feilene på nytt. Jeg har nedverdiga meg sjøl, og bestemt at jeg er null verdt.
Men fortsatt henger Sannhetens Øyeblikk over meg som ei dinglende gulrot. "Bare litt til," sier den. "Litt til." Så fortsetter jeg da, uten egentlig mål og mening, med bare denne gulrota som ei tvilsom og uoppnåelig belønning. En ganske standard coming-of-age-story.
Jeg opplever det som om alt jeg sikter mot faller i grus. På grunn av begrensningene jeg legger på meg sjøl, det veit jeg jo nå. Men bare fordi man veit at noe er sånn og sånn, betyr det ikke at det er lettere å takle. I mange tilfeller tvert i mot. Det er som om jo mer du ser deg sjøl i speilet, jo styggere blir du. Som Dorian Gray. Og som for Dorian Gray er det lettest for de fleste av oss å dekke til feilene så man ikke trenger å konfrontere dem lenger.
Det finnes et ordtak som sier at man skal eie sine feil. Det innebærer å erkjenne dem. Ikke nødvendigvis å akseptere dem, men i hvertfall se dem i øynene og si: "Hei. Jeg ser deg." Jeg har navngitt et par av mine her - om enn litt fordekt - i håp om at jeg skal se dem litt klarere. Det viktigste er å være ærlig med seg sjøl. Resten kommer seinere.
Så hva er egentlig poenget mitt? Jeg veit ikke helt. Det er så mange tanker som flagrer forbi for tida. Jeg føler meg inspirert, og samtidig ikke. Det er i grunn veldig forvirrende. Men jeg tror på at det vil ordne seg til slutt. For hvis det ikke er i orden, er det ikke slutt.*
*Indisk ordtak
Jeg kjenner meg igjen i litt av det du skriver. Når jeg har det sånn som du skriver på slutten her, er det gjerne fordi jeg har mer overskudd og idéene flakser hit og dit. Overskuddet varer aldri lenge nok til at jeg får realisert alt jeg ønsker, til at jeg får brukt alle idéene mine. Dermed blir det et slags kaos der alt snører seg sammen. Kluet er å nøste ut et par saker og gå for dem, og ikke lulle seg inn i en masse argumentasjon og vurderinger, for det ender med fryktelig lite resultat. Og noen ganger blir det bare enda fullere i hodet.
SvarSlettDet som kan være litt vrient er at det som ikke er bra får næring om det får oppmerksomhet. På den annen side får man lettelse om man snakker litt om det. Så akkurat når er det riktig å gjøre hva?
Den som visste det..
Hah, dette med Sannhetens Øyeblikk kjenner jeg meg igjen i. I løpet av 25 år har heller ikke jeg funnet ut så mye, annet enn at jeg har blitt helt sikker på at det er skrive jeg skal. Og det er da noe. Jeg veit ikke om det gjør at du føler deg så mye bedre, men jeg trur at man kommer til å finne ut av ting etter hvert. For noen skjer det nesten med én gang, men mange bruker lang tid. Sånn som deg og meg. Og når man lærer seg å syns at det er helt greit, så går alt så mye bedre.
SvarSlettMen akkurat dét er selvfølgelig ikke bare-bare, da.