Barnas høytid

November nærmer seg slutten, folk slår hverandre ned på kjøpesentrene, og kong Vinter, som bare har fått strødd om seg med bittelite nattefrost, prøver nå å ta igjen alt arbeidet på en gang.
    I mitt hode gjør alle strikkede julegaver seg ferdige sjøl. Middagen kommer tuslende hjem fra butikken, og kassa på jobb klarer seg uten kassadame (Les “En kassadames betroelser” av Anna Sam).
    Mitt ambisiøse adventskalender-prosjekt flyter rett inn i Word-dokumentet. Kjøkkenmaskina og steikeovnen fikser kakene, moppen tar seg en rundtur i stua (Jeg kunne vært en av gudmødrene i Tornerose), og katta fanger sin egen mat. I mens sitter jeg og nyter side opp og side ned av den første Skullduggery Pleasant-boka. Jeg har i hvert fall pynta.

Adventstida er min absolutte favoritt, men all orginga kan andre ta seg av. I år har jeg ikke en gang plass til juletre, så hva er vitsen?
    Ett pluss er at jeg er halvveis med julegavene allerede, og vi er fortsatt i november.
    Det slitsomme med desember er den tålmodigheta man må oppvise. Du tusler rundt i butikkene, ser ting du trenger desperat akkurat her og nå (for eksempel de fantastiske grønne skinnhanskene, eller et tredje sett med Ligretto-kort), og trekker fram plastkortet.
    Men på en eller annen måte har din kjære mor klar å snike seg inn i samme rom som samvittigheta. Hun sier høyt og tydelig: “Husk nå på at det snart er jul!”
    Til tross for tjue lange års erfaring med folk som ikke har peiling på hva du liker, sukker du og putter plastkortet tilbake på plassen sin. Du får heller bare håpe at butikkene ikke er utsolgt i januar.

Takk og pris for stearinlys og kongerøkelse, adventsstjerne, julestjerner, hundrevis av gode bøker, meksikansk krydderte og et sovende kattekrek. Og ei lillesøster som kommer på overnattingsbesøk. Og at bursdagen min faller innenfor neste friuke. Og Doctor Who-skjerfet som Kimmie glemte (som jeg kidnappa!) sist hun var på besøk.

Snart er tida her.


Stor snømannklem fra Sylvilel og Fuzzy Dalek Snow Ninja!