lørdag 3. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 3. desember

En nevenyttig frøken


I en bevegelse kastet Brille seg rundt, landet pladask på rompa, og fikk se Kamille slå løs på den største og mest firkantete av de fire mest gigantiske guttene Brille hadde sett i hele sitt liv. Han kjente et lite elektrisk sjokk i magen. De måtte være niendeklassinger, minst!
    
Kamille hang og dinglet fra jakkekragen, høyt opp i været.

- Hva har vi her da? gliste firkantgutten.

- Slipp meg, din gorilla!

 Det at han var tre ganger så stor som henne så ikke ut til å plage henne i det hele tatt. Hun overså galant den lille detaljen at han kunne kaste henne flere lysår av gårde.

 - Din digre elefant av en hvalross! Din…

 - Ikke ert ham Kamille, vær så snill!

 Brille skalv, men visste ikke om det var av redsel eller raseri. Uansett kjente han den store munnen til Kamille alt for godt.

 - Ei tepotte, hæ?

Firkantgutten flirte rått.

 Bøllegjengen - som besto av en trekantet og en oval gutt, og en som lignet litt på et parallellogram - brølte som aper. Og det kunne man egentlig forstå, siden de så ut som aper.

 - Best vi ikke knuser den.

 Såpass kan du altså, tenkte Brille. Moren til Kamille var ekstremt glad i te. Ikke annet å vente at hun hadde kalt opp datteren sin etter en av de mest berømte urtene som fantes.

 Kamille dæljet løs på guttens underarm, så hardt at Brille var sikker på at det måtte gjøre vondt, uansett hvor mye den firkantede apa prøvde å skjule det.

 Men selv om Kamille var sterk, kunne hun ikke hamle opp med en hel geometrisk apeflokk alene. Og selv om Brille var smart, var han ikke mye tess mot disse typene. Eller vent nå litt. Var han ikke?

Slosskamper var noe Kamille hadde lang erfaring med. Dessverre for henne hadde hun en lei uvane med å velge seg mer enn overlegne motstandere. Og hvis Brille ikke husket helt feil, endte det alltid med at hun måtte bruke sitt hemmelige våpen.

 Bare synd at Kamille var opptatt. Ikke kunne han rope til henne, for da ville de andre skjønne tegninga med en gang.

 Nå gjaldt det å tenke fort. Kamille kunne holde ut i det uendelige hvis kampen var spennende nok, men hun kjedet seg lett. Og med denne utviklinga ville det skje ganske snart, trodde Brille.

 Han kastet et blikk bortover gata. De måtte være i en bakgård, for søppelbokser, sykler og digre esker sto stablet bortover fortauet.

 Tannhjulene knirket oppi hjernen.

 Kjære Gud, som ikke er viteskapelig bevist og som jeg ikke en gang vet om jeg tror på, vær så snill…
 Uten å tenke mer på alt som kunne gå galt, la han på sprang. Brille fikk sånn fart at han slo haka mot det ene kneet til firkantgutten da han kastet seg rundt knærne hans. Akkurat da ble Kamille lei og slo til. Hun bet den firkantete, apeaktige gutten så hardt i tommelen, at han satte i et skrik og slengte henne rett i bakken.

 - Små drittunger! brølte han.

 - Ta dem!

 De digre apebøllene hadde visst trodd at sjefen deres skulle fikse biffen, for det tok litt tid før de skjønte at han ville ha dem til å gjøre noe.

 - Så få rævva i gir og ta dem da!

 Brille hadde mistet taket, og glad var han for det. Gutten trampet og sparket etter dem mens de lå og kravlet som små maur som prøvde å komme unna et forstørrelsesglass.

Samtidig som hun hoppet på beina, røsket Kamille tak i armen til Brille og dro ham etter seg.

 - Nei, denne veien! peste Brille.

 Han halte henne inn bak en eskestabel som måtte være nesten to meter høy.

 - Tror du virkelig ikke de vil finne oss? glefset Kamille.

 - Joda, men hysj nå.

 Brille hadde ikke tid til å krangle med henne. Apebøllene var ikke langt bak, ettersom de hadde dobbelt så lange bein som han og Kamille til sammen.

 - Gjør deg klar, hvisket han til henne.

 - Til hva?

 Et par mistenksomme øyne boret seg inn i ham.

 - Bare gjør som jeg sier!

 Så virket det som det gikk et lys opp for Kamille. Hun gliste.

 - Aye aye, kaptein.

 Begge to lente ryggen mot veggen bak seg.

- Klar? hvisket Brille.

- Nå!
 
De dyttet fra mot veggen og sparket til eskene alt de klarte. Selv om eskene var tomme, var de våte og dermed tunge. Men Kamille hadde siktet høyt da hun dyttet, og nå gjorde Brille det samme. Esketårnet begynte å rase. Både den ene og den andre veien.
   
Brille så hva som holdt på å skje.
   
- Kamille - løp!

fredag 2. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 2. desember

En vintergrønnsak


Kvalmen bygde seg opp et sted i magen på Brille. Sakte men sikkert krøp den oppover, til den bestemte seg for å sette seg fast øverst i halsen. Han måtte svelge minst en million ganger, svetten frøs fast i hårrøttene, hele verden begynte å gå i sirkel.

Kamille…
   
Tenk om hun hadde blitt bortført av aliens! Tenk om de gjorde smertefulle eksperimenter med hjernespisende biller og nåler og kniver og… Eller tenk om det var en gal øksemorder som gikk rundt og kidnappet ti år gamle blonde jenter for å halshugge dem! Dessuten hadde han hørt de voksne snakke om barnemishandlere som gjorde fæle ting med småjenter. Akkurat hva slags fæle ting var han ikke sikker på, men han antok at det ikke bare var aliens som kunne bruke hjernespisende biller.
   
En klatt med snø traff ham i hodet. Han reiste seg forvirret. Hvordan hadde han havnet på bakken? Verden hadde gitt seg med å snurre rundt, men han var fortsatt litt kvalm.
   
Så flaut. Aliens? Øksemordere? Hvordan kunne han være så dum? For noe tull! Aliens fantes vel ikke. Det var ikke likt ham å komme med så uvitenskapelige teorier.
   
Det Brille ikke tenkte på, var at når mennesker blir forferdelig redde, har de en tendens til å glemme hvordan man tenker fornuftig. Uansett hvor smart man vanligvis er.
   
Vel, aliens fantes ikke, og han så ikke noe blod, så noen øksemorder var det garantert ikke. Men det kunne godt være en kidnapper som torturerte små jenter. Best han kom i gang med letinga før det var for sent.
   
Siden fotsporene på bakken var alt han hadde å gå etter, var det ikke annet å gjøre enn å følge dem. Han surret Kamilles skjerf rundt halsen så han ikke skulle glemme det og slippe det på bakken hvis han måtte handle raskt.
   
Akkurat hva det skulle innebære hadde Brille ingen ide om. Teknisk sett var det vel grenser for hva en ti år gammel gutt kunne gjøre mot en livsfarlig kidnapper, men det ville han ikke tenke på.
   
Sporet ledet ham inn i en sidegate. Det var blitt nesten mørkt ute, og personen foran ham var bare en mørk skikkelse mot det svake dagslyset.
   
Brille prøvde å smyge seg lydløst langs veggen på det han trodde måtte være en butikk. Hvis han bare kunne snike seg innpå skyggen, så kunne han kanskje…
   
Men som sagt var ikke Brille noen atlet, og lydløs var derfor heller ikke en av kvalitetene hans. Et høy klang skjøt bortover gata da han sparket borti ei søppelbøtte. Skikkelsen snudde hodet.
   
Hvis han ikke hadde vært en gutt med veldig, veldig god oppdragelse, og skulle valgt et passende øyeblikk å banne på, ville det absolutt vært nå. Hvis han ikke hadde hatt veldig god oppdragelse, så klart. Og det hadde han jo.
   
Skyggepersonen hadde snudd seg helt rundt nå. Når han så nærmere etter, var den ikke egentlig veldig liten til kidnapper å være? Og det var faktisk noe merkelig kjent med den skikkelsen.
   
- Brille?
   
Den stemmen kjente han i hvert fall!
   
- Der er du jo!
   
Knærne kjentes da merkelig geléaktige ut? Og resten av kroppen føltes plutselig som en sekk med størknet betong.
   
Det var lettelse Brille følte. For det som kom løpende mot ham i full fart var en sky av langt lyst hår, som hadde åpenbar mangel på et grønt skjerf.
   
- Jeg trodde du hadde mistet ferten. Du er så treig! lo hun.
   
- Kom igjen, det er noe jeg må vise deg!
   
Kamille tok ham i hånda. Brille rødmet litt irritert, og skulle så gjerne ha protestert. Men han hadde mer enn nok med å holde seg på beina der hun halte ham etter seg.
   
- Du må se hva jeg har funnet!
   
Merkelig hvordan jenter har det med å høres ut som kvitrende fugler. Selv om Brille hadde kjent Kamille i fem år og var vant til det, hadde han allikevel noen ganger lyst til å stappe fingrene så langt inn i ørene som det gikk an.
   
Hun dro ham bort til stedet hvor han hadde fått øye på henne.
   
- Se! utbrøt hun.
  
Brille satte brillene bedre til rette på nesa mens han bøyde seg. Han studerte gjenstanden i snøen. Den var hvit og knudrete, med litt grønt her og der. Det var jo - men det kunne ikke stemme -
  
- En blomkål?
  
Han kikket opp på Kamille. Dette forsto han ikke. En blomkål her, midt i snøen, i desember?
   
Mer fikk han ikke tenkt over saken, før han oppdaget en stor skygge som hadde vokst over hodet på dem.

torsdag 1. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 1. desember

Et par briller og et skjerf


Hvis det var en ting Brille hatet, så var det snø i nakken. Og hvis det var en ting han hatet enda mer enn snø i nakken, så var det smeltende snø i nakken. Og siden det ene aldri kom uten det andre, satt han - vel, teknisk sett lå han - altså der med ikke en, men to ting han hatet. Dette måtte være lykkedagen hans.
    

Hva kom moren hans til å si når han kom dryppende over det fine persiske teppet i inngangshallen?
    

For Brille bodde ikke i et vanlig rekkehus, eller småhus, eller kremmerhus, eller i ei leilighet, eller på en bondegård - nei, han bodde i et herskapshus. Og i herskapshus hadde man ikke en gang eller entre. Der hadde man inngangshall. Og var man så heldig at man bodde i et herskapshus med inngangshall, da likte man gjerne ting som ming-vaser og persiske tepper. 
Moren til Brille likte begge deler. Og hun likte ikke at teppene hennes ble våte.
    

Brille satte seg irritert opp og tørket snø av brillene. Så utrolig flaut at en aristokrat som ham skulle bli sett liggende på hodet i ei snøfonn på fortauet, som en hvilken som helst tiåring! Det hjalp ikke at snøfonna ved siden av lo så den ristet. Og til slutt hadde den ledd og ristet så mye at det ikke var ei snøfonn lenger, men ei lyshåra jente med knallrøde kinn, dekket av snø.
    

- Jeg skulle ønske du ville kutte ut det der, glefset Brille.
    

Jenta sluttet å le. I stedet satte hun opp et kattaktig flir.
    

- Nei men er det ikke selveste Sylvester Victorius Frankengrein!
    

Hun viftet et lysegrønt skjerf bort fra ansiktet og slo hånda for munnen, liksom forferdet. Brille fnøs.
    

For Brille het så klart ikke Brille på ordentlig. Ingen heter det, bortsett fra en dverg i et eventyr hvor prinsessa er dum nok til å ta i mot et eple fra ei skummel gammel dame. Men siden Brille var oppkalt etter faren sin, Sylvester Gregorius Frankengrein, var det lettere å kalle ham noe annet til vanlig. Og siden Brilles foreldre ikke var særlig oppfinnsomme, kalte de ham det første de kunne komme på.
    

Rød i kinnene bøyde Brille seg og lot som han børstet snø av ranselen som moren hadde insistert på at han skulle ha.
    

- Ikke kall meg det, mumlet han surt.
    

Jenta bare lo, sprang opp, og rakte ut ei hånd til Brille som fortsatt strevde med å reise seg. Han tok den litt motvillig, og ble dratt på beina så fort at han holdt på falle i den andre snøhaugen.
    

- Har du vært og sett på julegrana ennå?
    

Snøklumper dinglet fra det lange lyse håret hennes. Brille satte brillene bedre til rette på nesa.
    

- Nei, ikke ennå.
    

- Så kom da!
    

Hun var allerede langt foran ham, snøklumpene danset et stykke bak.
    

- Kamille, vent!
    

Som alltid ignorerte hun protestene hans, og for av gårde i en liten virvelvind av hår og puddersnø. Brille kunne ikke gjøre annet enn å prøve å holde følge. Først måtte han så klart ta igjen forspranget hun hadde på ham, og siden Brille aldri hadde vært noen atlet var det ikke bare bare.
    

Han konsentrerte seg om å ikke miste henne av syne. Der andre hadde muskler hadde Brille hjerne. Dessverre hjalp ikke noen av delene når man hadde med Kamille å gjøre.
    

Brille fulgte etter henne rundt et gatehjørne, og bråstoppet, pustende og pesende, som den store stygge ulven foran huset til smågrisene.
    

Hvor var hun blitt av? Han kunne ikke se henne noe sted. Torget der julegrana sto lå bare to kvartaler unna. Hvis han gikk dit ville han sikkert finne henne. Hun ville sikkert stå der og le og lage grimaser mens hun ertet ham for hvor treig han var. Hun gjorde alltid det. Helt siden de var fem år, da Kamilles familie flyttet inn i nabohuset, hadde hun gjort det.
    

- Bare gå og finn henne, sa Brille til knærne sine. For han var virkelig andpusten. Ikke hjalp det at lufta antakeligvis holdt femten minusgrader heller.
    

- Teknisk sett blir det feil å kalle det ei julegran, siden det bare er første desember i dag, mumlet han. Brille pleide å mumle sånne ting, når alle andre hadde alt mulig annet å tenke på enn teite faktaopplysninger om julegraner til feil tid.
    

- Bare to sekunder til, sa han til seg selv. Så skulle han gå og se etter henne.
    

Men Brille hadde en veldig merkelig følelse av at noe ikke stemte. Det var som en liten hard ball av noe forferdelig ubehagelig noe lå og gned seg mot innsida av magesekken, som om alt den tenkte på var å gnage seg et hull ut av magen hans.
    

Da han endelig hadde fått så mye pust tilbake at han kunne stå oppreist, begynte han å gå mot torget igjen.
    

Akkurat i det han rundet neste hjørne gjorde hjertet et byks så det smalt helt opp i pannebrasken. Han var dessuten nesten sikker på at tunga hadde stivnet og falt ned på bakken. I hvert fall lå det noe der som fikk ham til å tenke på spøkelser og troll og øksemordere og alle mulige slags grusomme ting på en gang. Han hadde nesten tråkket på det. I stedet bøyde han seg ned og plukket opp det lysegrønne skjerfet.

mandag 28. november 2011

Barnas høytid

November nærmer seg slutten, folk slår hverandre ned på kjøpesentrene, og kong Vinter, som bare har fått strødd om seg med bittelite nattefrost, prøver nå å ta igjen alt arbeidet på en gang.
    I mitt hode gjør alle strikkede julegaver seg ferdige sjøl. Middagen kommer tuslende hjem fra butikken, og kassa på jobb klarer seg uten kassadame (Les “En kassadames betroelser” av Anna Sam).
    Mitt ambisiøse adventskalender-prosjekt flyter rett inn i Word-dokumentet. Kjøkkenmaskina og steikeovnen fikser kakene, moppen tar seg en rundtur i stua (Jeg kunne vært en av gudmødrene i Tornerose), og katta fanger sin egen mat. I mens sitter jeg og nyter side opp og side ned av den første Skullduggery Pleasant-boka. Jeg har i hvert fall pynta.

Adventstida er min absolutte favoritt, men all orginga kan andre ta seg av. I år har jeg ikke en gang plass til juletre, så hva er vitsen?
    Ett pluss er at jeg er halvveis med julegavene allerede, og vi er fortsatt i november.
    Det slitsomme med desember er den tålmodigheta man må oppvise. Du tusler rundt i butikkene, ser ting du trenger desperat akkurat her og nå (for eksempel de fantastiske grønne skinnhanskene, eller et tredje sett med Ligretto-kort), og trekker fram plastkortet.
    Men på en eller annen måte har din kjære mor klar å snike seg inn i samme rom som samvittigheta. Hun sier høyt og tydelig: “Husk nå på at det snart er jul!”
    Til tross for tjue lange års erfaring med folk som ikke har peiling på hva du liker, sukker du og putter plastkortet tilbake på plassen sin. Du får heller bare håpe at butikkene ikke er utsolgt i januar.

Takk og pris for stearinlys og kongerøkelse, adventsstjerne, julestjerner, hundrevis av gode bøker, meksikansk krydderte og et sovende kattekrek. Og ei lillesøster som kommer på overnattingsbesøk. Og at bursdagen min faller innenfor neste friuke. Og Doctor Who-skjerfet som Kimmie glemte (som jeg kidnappa!) sist hun var på besøk.

Snart er tida her.


Stor snømannklem fra Sylvilel og Fuzzy Dalek Snow Ninja!


torsdag 17. november 2011

Store barn, større gleder

Jeg vet ikke hvorvidt jeg skal tørre å kalle det en treat, men her er i hvert fall et av mine beryktede tankereferater som jeg fant begravd på harddisken:


Så hvorfor ikke skrive barnebøker? Barn har det morsomt. Disney er morsommere enn romantiske actionkomedier, og folk som blir overkjørt av biler og reiser seg opp igjen i 2D er definitivt morsommere enn folk som blir splæsja. Og elsker jeg jo slap stick. Til en viss grad.

Verden er et lite men stort sted, fullt av millionvis med underverker, og jeg lurer på hvor mange som egentlig forundrer seg nå til dags.
    Ofte møter jeg voksne folk som har et slags kvasi-intelligent syn på ting, trygt forvissa om at de er de eneste fornuftige vesenene her i verden. Og jeg tenker: ”Joda, men de voksne folka har jo peiling de.” Før jeg innser at jeg sjøl inngår i den kategorien, og ikke har peiling i det hele tatt. Plutselig er verden et veldig skummelt sted.
    Noe så enkelt som oppvask kan bli et så tyngende ansvar at det fører til manisk depresjon. Jeg mener det faktisk. Shit happens.
    Hva skal man kalle det? Latskap? Men det er jo ikke det at jeg ikke liker å arbeide, tvert i mot! Det kommer bare virkelig an på hva jeg får ut av arbeidet; mestring eller total ydmykelse? Og i et serviceyrke, så er du nesten dømt til ydmykelse når du er en evigoptimistisk drømmer. Fæle folk kan prise seg lykkelige for at jeg er så feig som jeg er, for hvis tilfellet var annerledes hadde fæle folk hatt det fælt etter et sammenstøt med meg. Temperament, ladies.

Så er det den store drømmen, forfatterskap og berømmelse. Og en aldri så liten million i året kanskje. Men hva gjør man for å komme dit? Skrive bok, så klart, joda. Greit nok i teorien. Og folk gjør det jo, så det må jo være mulig. Hvorfor må det være så jævla vanskelig?
    En samtale mellom et nøkkelknippe og en gammel kasserolle burde kvalifisere både til nut job og tulling, men voksne folk må være voksne. Derfor kalles det barnebøker. Ingen tenker på at det er voksne som skriver dem. For barn, av voksne. Men ingen tør være barn lenger. Da må du i så fall ha en skrue løs. Kvalifikasjon 1: Bestått.
    Dessuten har man ofte med stereotyper å gjøre i barnelitteraturen. Stereotyper er jo som kjent fullstendig tabu nå om dagen - i stedet heller vi litt mer til den abstrakte livstragedien; liv som ikke er liv, men som er mer liv enn man skal ha det til. Ingen vil le, for alle vil være så sabla intelligente, samfunnskritiske, fordømmende og samtidig inkluderenede kulturelt sett. Hots and nots. Hvordan kan du være forfatter og motstander av kulturen, liksom?
    Oi. Tabu-ord der, liksom. Og hva skal de gjøre? Redigere det bort? I dagens sjokkerende radikale samfunn er det rart å tenke på hvor mange som tar anstøt av de simpleste ting. På en måte er det likevel forståelig.

Dette kan for eksempel stemples som et kvasi-intelligent kåseri, en artikkel om det moderne tabu-samfunnet, eller bare babbel. I teorien er det jo bare babbel fra en sinnsforvirra 20-åring med tilpasningsvanskeligheter. Det er så underholdene å tømme sitt eget hode noen ganger, at man ikke kan hjelpe for trangen til å tvinge det på verden. Man utfordrer seg sjøl og får igjen for det kan du si. Hvem kan vel motså det?

Den store drømmen er altså å gi ut barne- og ungdomsbøker. Og hvorfor? Fordi barn har det morsomt. Barn er kresne. Får man et barn til å le er man god. Får man seg sjøl til å le er man enda bedre.

Skrivelysta bobler over, men ideene glimrer med sitt fravær. For øyeblikket er denne udefinerte sjangeren det beste jeg kan få til. Samfunnskritisk? Jeg?
Ikke få meg til å le. Det mest samfunnskritiske jeg kan få til, er å si at håret til Jens Stoltenberg ser ut som den overkjørte katta til bestemora hans. Og han ruler Norge som en dass: ”Velkommen til verdens rikeste, mest egopatriotiske, alt-ikke-inkluderende jævla land da, dere!”
    Ja, jeg liker tydeligvis å rakke ned på Jensemann.
    Stolt av å være norsk? Nord-norsk kanskje. I hvert fall har jeg medfødt rett til å banne i store forsamlinger. Alle vil bemerke hvor søt jeg er og vifte det bort med: ”Jammen – hun er jo nordlending!” Helst ville jeg bodd i Tyskland. Det er nesten irriterende når hvert eneste mennske du møter ber deg passe opp for de løse skolissene dine.
    Okay, her kommer faktisk det samfunnskritiske: Norge er et fantastisk land, men ingen legger merke til det! Bunader, vafler, kysten, innladet – vi er så urbane, så amerikaniserte, så opptatt at hva resten av verden sier om oss. Norge har ingen integritet lenger! Her skal vi ta vare på kulturen, men det er den adopterte kulturen – og så USA som bare er en haug med knapt to hundre år gamle kolonier!
Mer enn det skal jeg ikke henge meg opp i temaet. Her er det kun snakk opp å få blåst ut litt frustrasjon og gamle kvasi-intelligente konklusjoner.


Back to real life: Warner Bros lanserer endelig den åttende og siste Harry Potter-filmen, kanskje unødvendig å nevne. Pluss det som i dag ble siste tilskudd til den allerede overdimensjonerte filmsamlinga mi:




Nå veit jeg at det ryktes at Warner kommer til å ta denne samleboksen av markedet, bare for å erstatte den med en enda mer ekstravagant utgave om ikke så alt for lenge, men ja. Er ikke typen som sitter og ser på ekstramateriell i timesvis, sjøl om jeg elsker Harry Potter aldri så mye. Så jeg fant ut at denne fikk holde. Dessuten er jeg alt for utålmodig!

mandag 14. november 2011

Bare nok en utsettelse

To ting står i hodet mitt for tida: Dalek og - surprise over surprises - bøker. Jeg har blant annet fått ny bokhylle:


Litt julestemning på kjøpet

Dalek i diverse sovestillinger:






Holdt på å få angstanfall her om dagen (Hønemor, moi?) da kattekreket ikke kom inn to minutter etter at jeg ropte. Faktisk gikk det en og en halv time.
    Men i mellomtida fikk jeg besøk av et annet beist, nemlig landlordens Bambi, tre år gammel pusegutt:


Første gang han stakk innom var da jeg vaska rundt før innflytting i sommer. Jeg døpte ham øyeblikkelig for "Løva." Stikkord: Poter. Nei - labber. Han tok halve sofaen min!
    Du kan tro jeg hadde et aldri så lite flaut latteranfall da husverten avslørte det virkelige navnet. Jeg har en teori om at navnet kom fra en av de tre små B-ene (han har tre døtre, alle med navn på B). Vent - Bambi. Bbb-ambi. B. Jeg tenker aldri over ting før jeg har dem i bokstaver.

Furthermore har jeg endelig fått samla superbestillinga mi under samme hyllebord:


Ikke spør meg hvordan jeg klarte å ende opp med fem papperbacks og en hardback i SP-serien. Tror noen har lest feil på produktbeskrivelsen.

Desverre har jeg ikke fullt så mye fokus på to essensielle ting som jeg kanskje burde prioritert over alt annet. I live for procrastination.
    Julegavestrikking og adventskalenderskriving burde egentlig vært selve definisjonen på moro, men med det som med alt annet - når det skal gjøres, er det arbeid. Arbeid er ut. Veit jeg tenker feil. "Må gjøre" gjør meg motløs. For å sitere Figenschow jr.: "TTJLT."
    Har allerede strikka en hals og skrevet første del. Men november varer ikke evig. Dessuten har vi et skrivekurs under oppseiling. Håper på å bli tvunget til litt sjøldisiplin.
    Treig som jeg er, har jeg ikke skjønt før nå at jeg er en nattskriver. Litt upraktisk når man jevnlig jobber vakter som starter sju, men det funka fint i forrige uke da jeg møtte opp etter nitten timer uten søvn. Hovedansvar på varedagen er ikke en dans på roser i utgangspunktet. Utrolig nok overlevde jeg den dagen bedre enn den betydelig roligere dagen derpå.
    Digresjoner til siden: Tid for å skrive!

Å ja, og så en av favorittsangene mine av Dresden Dolls, sånn bai da vai:




 P.S: Sånn omtrent hvordan det er fatt med meg og oppvask. Dog jeg har aldri prøvd akkurat denne metoden:

fredag 11. november 2011

I dag er du et vitne til historien

Hvis du sitter og følger med på klokke og kalender i dag, og ser at de viser

det ellevte sekundet
i det ellevte minuttet
i den ellevte timen

på den ellevte dagen
i den ellevte måneden
i det ellevte året -

da er du vitne til et historisk øyeblikk. Men hvis du ikke gjør det - vel, så er du likevel en del av et historisk øyeblikk.
    Hvem vet om klokka og kalenderen er de samme om tusen år som i dag, om de engang eksisterer. Nyt det. Du har levd i to forskjellige tusenår, og du har sett bare en-tall i dag. Det er tusen år siden sist. Og tusen år til neste gang.

lørdag 5. november 2011

Damppønk for alle penga

Jeg har gjort en revolusjonerende oppdagelse: Liksom-korsette mitt er visst ikke så liksom av seg likevel. Det kan faktisk brukes til ordentlig snøring. Når jeg sier ordentlig så mener jeg så klart ikke tight lacing, for plastspiler bøyer seg hvis du snører for hardt på utsatte steder (Se på meg - nerder om korsetter, hvem skulle trodd det), men du kan snøre det ganske godt likevel. Og det gjorde meg litt happy å finne ut. Så kasta jeg ikke bort (ikke at jeg hadde forventa et luksusprodukt altså) penger på dritt allikevel.
     Nå har jeg dessuten snart satt sammen det ultimate steampunk-kostymet (etter  Halloween så klart), noe jeg er ganske fornøyd med. Er et par småting jeg kunne tenke meg ved sida av, som for eksempel:






For ikke å snakke om grunnen til at jeg ikke sover akkurat nå, nemlig denne nettsida. Det stemmer Kimmie; du MÅ åpne, og jeg har nettopp sendt deg ut i tidsmessig og økonomisk fortapelse. Mwahahaha.

Adventskalender beror, men har kommet et stykke på vei med julegaver. Nå venter - forhåpentligvis, vi endrer vaktlistene for tida - ei hel uke fri, til strikking, skriving, tedrikking, Full Metal Panic-episoder, lesing - et under at jeg i det hele tatt har noe som kan minne om et sosialt liv.
    Har spredt the Whovianske budskap til en fellow geek (for det meste otaku), så jeg har litt å være stolt av også for tida.


Å ja. Jeg glemte at jeg har en kafe-date (hater folk som skriver deit, bai da vai) i morra, så jeg tror nok det er lurt å legge seg nå.

Og korsetter med blondekanter egner seg dårlig til steampunk-kostymer. Jeg hater blondekanter.

torsdag 3. november 2011

"Aristoteles, Empedokles, Aeneas, Parmenides..."

Som en stor (men ikke helt klok) grusikal-karakter en gang sa: "Bücher, bücher!"



Men, og det er stort MEN: Forskjellig format, much?

V: Min
H: Kimmie sin



Ble bittelitt skuffa, for jeg likte den vesle tykke veldig godt. Innså dog fort at tynnere bøker er lettere å holde pene fordi du ikke trenger å brette permen så mye.

LES DISSE SERIENE. Og se Tanz der Vampire.

Propaganda? Jeg? Hørt sånt.

Hvis det var noen som ikke trodde meg da jeg sa at min lille pusekatt er den fineste i hele verden, så har jeg beviset her:


Never mind det mystifistiske vesenet ved sida av. Tror det er en slags snorkende alien eller noe sånt.

Når man har for mange bøker

Skulle begynne denne posten med å presentere årets Jack, men det viser seg at lille Sylvilel har prestert å ta bilde uten å ha minnekort i et kamera som ikke har internminne. Perfekt. Og alle fikk seg en god latter.
    Jack levde nemlig bare en dag, for han begynte å mugle oppi topplokket stakkars. Når hodet er den eneste kroppsdelen man har å skryte av er det ikke bare bare å miste det.

Om det korsettet man har på seg er aldri så mye et billig liksom-korsett, er det likevel ille å gå med det flere timer i strekk.
    Etter fem timer måtte jeg gi opp, for da begynte det å gnage meg på ryggen. Men alt i alt er jeg ganske imponert over både min egen utholdenhet og liksom-plastikk-korsett-tingen. Synes det er rimelig solid til å være et billig stykke satengbefengt "juks" med plastspiler. Sånn helt egentlig.
    Sminken kunne vært bedre, men jeg gjør som kjent alt i siste liten, og da må man forvente et resultat deretter.
    Ingen bilder, for ingen hadde tid til å ta bilde av meg. Meget skuffa.

Gjett hva!

Du hadde ikke trodd det var mulig, men jeg har faktisk fått tømt den aller siste eska med flytterot i dag - knappe fire måneder etter innflytting! SÅ stolt!

Med litt hjelp fra mamma skal jeg i morra bytte ut ei veldig gammel, medtatt og uskjønn bokhylle med denne:


Og da skal alt dette


til slutt se ut som dette

For å se porno for bokelskere, klikk på bildet

Eller det skal i hvert fall se litt bedre ut enn det gjorde.
    Og i den anledning har jeg brukt de tre siste dagene på å rydde og ommøblere. Dalek har hjulpet til hun også, lille kreket. For det meste med å angripe papirbiter og garntråder som har vært så uheldige å dingle fritt eller falle på golvet.

Kreativt sett leker jeg med tanken på å skrive en adventskalender, men det er kun hvis jeg får tid oppå all strikkinga. Men ja, jo, det kan bli mitt prosjekt for november. Behold my ambitious odyssey of self destruction. Neida, bare tulla.

Bable bable.

Hva mer?

Avslutningsvis, noen nyttige fakta om katter: