Store barn, større gleder

Jeg vet ikke hvorvidt jeg skal tørre å kalle det en treat, men her er i hvert fall et av mine beryktede tankereferater som jeg fant begravd på harddisken:

Så hvorfor ikke skrive barnebøker? Barn har det morsomt. Disney er morsommere enn romantiske actionkomedier, og folk som blir overkjørt av biler og reiser seg opp igjen i 2D er definitivt morsommere enn folk som blir splæsja. Og elsker jeg jo slap stick. Til en viss grad.

Verden er et lite men stort sted, fullt av millionvis med underverker, og jeg lurer på hvor mange som egentlig forundrer seg nå til dags.

    Ofte møter jeg voksne folk som har et slags kvasi-intelligent syn på ting, trygt forvissa om at de er de eneste fornuftige vesenene her i verden. Og jeg tenker: ”Joda, men de voksne folka har jo peiling de.” Før jeg innser at jeg sjøl inngår i den kategorien, og ikke har peiling i det hele tatt. Plutselig er verden et veldig skummelt sted.

    Noe så enkelt som oppvask kan bli et så tyngende ansvar at det fører til manisk depresjon. Jeg mener det faktisk. Shit happens.

    Hva skal man kalle det? Latskap? Men det er jo ikke det at jeg ikke liker å arbeide, tvert i mot! Det kommer bare virkelig an på hva jeg får ut av arbeidet; mestring eller total ydmykelse? Og i et serviceyrke, så er du nesten dømt til ydmykelse når du er en evigoptimistisk drømmer. Fæle folk kan prise seg lykkelige for at jeg er så feig som jeg er, for hvis tilfellet var annerledes hadde fæle folk hatt det fælt etter et sammenstøt med meg. Temperament, ladies.

Så er det den store drømmen, forfatterskap og berømmelse. Og en aldri så liten million i året kanskje. Men hva gjør man for å komme dit? Skrive bok, så klart, joda. Greit nok i teorien. Og folk gjør det jo, så det må jo være mulig. Hvorfor må det være så jævla vanskelig?

    En samtale mellom et nøkkelknippe og en gammel kasserolle burde kvalifisere både til nut job og tulling, men voksne folk må være voksne. Derfor kalles det barnebøker. Ingen tenker på at det er voksne som skriver dem. For barn, av voksne. Men ingen tør være barn lenger. Da må du i så fall ha en skrue løs. Kvalifikasjon 1: Bestått.

    Dessuten har man ofte med stereotyper å gjøre i barnelitteraturen. Stereotyper er jo som kjent fullstendig tabu nå om dagen - i stedet heller vi litt mer til den abstrakte livstragedien; liv som ikke er liv, men som er mer liv enn man skal ha det til. Ingen vil le, for alle vil være så sabla intelligente, samfunnskritiske, fordømmende og samtidig inkluderenede kulturelt sett. Hots and nots. Hvordan kan du være forfatter og motstander av kulturen, liksom?

    Oi. Tabu-ord der, liksom. Og hva skal de gjøre? Redigere det bort? I dagens sjokkerende radikale samfunn er det rart å tenke på hvor mange som tar anstøt av de simpleste ting. På en måte er det likevel forståelig.

Dette kan for eksempel stemples som et kvasi-intelligent kåseri, en artikkel om det moderne tabu-samfunnet, eller bare babbel. I teorien er det jo bare babbel fra en sinnsforvirra 20-åring med tilpasningsvanskeligheter. Det er så underholdene å tømme sitt eget hode noen ganger, at man ikke kan hjelpe for trangen til å tvinge det på verden. Man utfordrer seg sjøl og får igjen for det kan du si. Hvem kan vel motså det?

Den store drømmen er altså å gi ut barne- og ungdomsbøker. Og hvorfor? Fordi barn har det morsomt. Barn er kresne. Får man et barn til å le er man god. Får man seg sjøl til å le er man enda bedre.

Skrivelysta bobler over, men ideene glimrer med sitt fravær. For øyeblikket er denne udefinerte sjangeren det beste jeg kan få til. Samfunnskritisk? Jeg?

Ikke få meg til å le. Det mest samfunnskritiske jeg kan få til, er å si at håret til Jens Stoltenberg ser ut som den overkjørte katta til bestemora hans. Og han ruler Norge som en dass: ”Velkommen til verdens rikeste, mest egopatriotiske, alt-ikke-inkluderende jævla land da, dere!”

    Ja, jeg liker tydeligvis å rakke ned på Jensemann.

    Stolt av å være norsk? Nord-norsk kanskje. I hvert fall har jeg medfødt rett til å banne i store forsamlinger. Alle vil bemerke hvor søt jeg er og vifte det bort med: ”Jammen – hun er jo nordlending!” Helst ville jeg bodd i Tyskland. Det er nesten irriterende når hvert eneste mennske du møter ber deg passe opp for de løse skolissene dine.

    Okay, her kommer faktisk det samfunnskritiske: Norge er et fantastisk land, men ingen legger merke til det! Bunader, vafler, kysten, innladet – vi er så urbane, så amerikaniserte, så opptatt at hva resten av verden sier om oss. Norge har ingen integritet lenger! Her skal vi ta vare på kulturen, men det er den adopterte kulturen – og så USA som bare er en haug med knapt to hundre år gamle kolonier!

Mer enn det skal jeg ikke henge meg opp i temaet. Her er det kun snakk opp å få blåst ut litt frustrasjon og gamle kvasi-intelligente konklusjoner.

Back to real life: Warner Bros lanserer endelig den åttende og siste Harry Potter-filmen, kanskje unødvendig å nevne. Pluss det som i dag ble siste tilskudd til den allerede overdimensjonerte filmsamlinga mi:

Nå veit jeg at det ryktes at Warner kommer til å ta denne samleboksen av markedet, bare for å erstatte den med en enda mer ekstravagant utgave om ikke så alt for lenge, men ja. Er ikke typen som sitter og ser på ekstramateriell i timesvis, sjøl om jeg elsker Harry Potter aldri så mye. Så jeg fant ut at denne fikk holde. Dessuten er jeg alt for utålmodig!