Ambitions

So.

I’ve thought a little about this whole blogging thing. I realize that I don’t do it much. It’s not for lack of will or ambition. I had a notion to write a whole deal more on this blog this year. But I always have that notion. Let’s face it: My ambitions can sometimes get the better of my judgement. And THAT is an understatement.

Anywho:

Another thing, is that I find myself writing things in English more and more often, so here it is: My first, proper, bonafide English blog post, written not years ago, but today. Right now.

I don’t know if there’s a concept or a marketing idea to be found in my writing in English, but I really don’t care. I just like it. Besides, I don’t think many people reads this blog anyway. She said with a snort.

The ones who do, however, know that I’ve been dreaming about about becoming an author for a good, long while now, and that last year, I finally got my word count up to almost 50 000 words. It might even have been for the first time.

So I now have a fiction novel-manuscript of 47 500 words. And it has been 47 500 words since last November. I’ve written a few notes and short excerpts, but nothing major, and nothing that would help my manuscript progress. And it’s not that long ago that I realized I’ve written myself into a corner.

The thing is: I still believe I can do this. I promised myself that I’d try and get published by the time I’m thirty, which gives me four years and four months to get on with it. I’ve begun to realize that four years isn’t a whole lot of time in the Author World. Unless you’re Stephen King, of course. Or Brandon Sanderson.

But that doesn’t really matter.

A couple of days ago, I had a hearty wallow about my writer’s block and the fact that I can’t seem to stop censoring my own writing. It always ends up flat and boring, even to my own eyes. Not because I don’t know what or how to write, but because being honest, even on the paper, frightens me. I have loads of ideas. I’m just scared of being carried away by them. Which is ironic, when I know from experience my best writing happens when I’m carried away.

So here’s me, trying to get carried away.

Fun, no?

It’s always a bit daunting, having to be honest with yourself, even if it’s just to yourself. But I believe it’s very achievable. So I’ll keep trying.

Before long, you’ll see my books on the shelves out there.

Just you wait.

Sjelemasse og rødøyde hybelkaniner

Foto: ©Sylvilel

Nå er det lenge sida jeg skrev sist. Ikke bare her på bloggen, men i generell forstand. November gikk unna og endte på 43 000 ord, noe jeg var - og er - veldig stolt av.

Men det har vært stille siden da. Karakterene vil ikke snakke med meg. I hvert fall ikke direkte. Jeg kjenner at lysta er der, men av en eller annen grunn er det fryktelig vanskelig å åpne lokket på Macen.

Ikke for Netflix! Håh nei. Netflix surrer og går. Men manuset -

Fila ligger der, åpen på menylinja, bestandig åpen, bare ett tastetrykk unna. Guder, så vanskelig det er å trykke på den tasten! Jeg formelig hører karakterne mine hviske i munnen på hverandre:

"At det går an."

Tenk at du prøver å putte sjela di, hele essensen av vesenet ditt på ett lite ark. Alle bitene må passe sammen, ellers kan noen ramle av og forsvinne under bordet og bli spist av hybelkaniner med røde øyne og hoggtenner.

Ja, de fins.

Du vil ikke at en av dem skal få tak i en bit av sjela di, det er helt sikkert. Hvem vet hva det kan resultere i.

Men du vil gjerne få til å plassere bitene. Klippe, lime, klippe igjen. Begynne på nytt. Lime litt til. Whoops, ikke så langt avgårde nå da, biten. Det er hybelkaniner under bordet, vet du. Ei katt og, men katter er sjelløse og bryr seg ikke om sånt. Dessuten spiser de hybelkaniner som blir for obsternasige.

Huff, nei, det ble feil. Begynne på nytt. Lime, klippe, lime.

Krig her, katastrofe der.
Relasjoner.
Personling utvikling.
Demiguder.
Comic relief.
Verdens undergang.

Åpne dører.

Men hvordan åpner man dem egentlig?

Da må man jo åpne seg, stille seg sårbår i øynene på en selv og tåle at man knekker litt underveis? Tørre å la seg forføre av halvtenkte tanker og dårlige gimmicker?

Går sånt an?

Januarlørdag: Tur i Reinøysundet

Meg og lillesøster Janne ute på lørdagstur.

Foto: ©Sylvilel

Nyttårsforsett #1: Dypdykk i fantasien

Source

Jeg har aldri gjort disse nyttårsforsett-greiene før. Det virker litt spennende. Noen har ei hel liste. Noen har en håndfull. Noen har ett eneste ett.

Jeg begynte med ett, helt pår random, fordi det var så greit å si høyt: "Jeg skal ikke kjøpe et eneste nøste garn på et helt år." Helt greit. Jeg har ganske mye garn, nemlig. Men det kommer jeg tilbake til i februar.

Mens jeg satt og skreiv litt tidligere i kveld ble jeg sittende og bla igjennom "Wreck this journal" av Keri Smith. For de som ikke er kjent med konseptet er det altså ei notatbok som oppfordrer deg til å ødelegge den på mest mulig kreative måter. Bruk den som sko. Knyt et snøre i ryggen på den og dra den etter deg langs bakken mens du rusler deg en tur. Riv ut denne sida, putt den i en lomme, kjør den gjennom vaskemaskina og lim den inn igjen. Tygg på denne sida. Lim lommerusket ditt på denne sida. Også videre.

Foto: Meg

Jeg fikk den av Elisabeth til bursdagen min i 2014. Du kan trygt si at jeg ble overbgeistra. Desverre så glemte jeg den litt etter en stund, og den ser enda altfor pen ut.

Så jeg bestemte meg for å dedikere meg sjøl litt mer til oppgaven, og ble sittende å drodle litt. Tankene gled ut og beynte å vandre for seg sjøl. Og plutselig slo det meg:

Det jo er nettopp dette som er kreativitet.

Kreativitet er såre enkelt i prinsippet. Vi skjønte det da vi var små og lekte at steiner var hus og pinner var mennesker. Eller da foreldrene våre ristet på hodet forsi vi spurte om alt mellom himmel og jord. Eller da vi var aleine og trengte en Skybert.

Men ideer er flyktige saker som kommer og går som de vil, og ikke alltid er så lette å gjenkjenne, selv når man sitter og venter på dem. Kanskje spesielt når man sitter og venter på dem.

Foto: Meg

For min del har det vært en del latskap involvert. Eller kanskje frykt. Jeg veit at jeg er redd mine egne tanker. Det er det som gjør det så vanskelig å skrive. Det krever så mye energi å se seg sjøl i speilet. Og det er nettopp dette speilet som alltid har vært min største styrke i skrivinga. Ergo sier det seg sjøl at det ble vanskelig å skrive da jeg ikke lenger klarte å se meg i speilet.

Hver gang en ide popper opp, ser jeg litt på den og tenker: "Hm. Tja. Jo. Dette kan jo brukes til noe." Men jeg har ikke det emosjonelle overskuddet til å helhjerta omfavne denne spirende ideen og ta meg av den sånn som den krever. Så den vinker trist til meg før den visner og dør, mens jeg står og lurer på hva i helvete som skjedde nå da. Så setter jeg meg med hodet i hendene og river meg litt i håret. Sånn for syns skyld.

Foto: Meg

Men om jeg nå er redd meg sjøl eller om jeg bare er for lat til å gidde er egentlig ikke så vesentlig. Poenget er at kreativitet er noe som alle kan få tilgang til bare de veit å trykke på de rette knappene. Og jeg vil tilbake til mitt gamle drømmende selv. Og "Wreck this journal" hjelper litt.

Så jeg har lovt meg sjøl at jeg skal ta meg tid. Tid til å lytte til meg sjøl. Til å la alle ideer få et ord med i laget, uansett hvor teite de måtte være. Noen ideer er teite til å begynne med. Ganske mange ideer er teite til å begynne med. Men det er det utvikling er til for.

Dette er det første nyttårsforsettet på lista mi. Den første delen i dette årets første store prosjekt. Jeg har flere prosjekter i år, som jeg skal avsløre litt etter litt, sammen med resten av nyttårsforsettene. Det andre store prosjektet er forøvrig å totalødelegge "Wreck this journal."

Foto: Meg

Jeg gleder meg.

Foto: Meg

                                              

Foto: Meg

                                              

NaNo og livet

Det tok meg bare fire dager, men nå er jeg altså ajour med wordcounten igjen. 13 400 + and counting! Detter er det tredje året jeg deltar i NaNoWriMo, og det første der jeg har deltatt så aktivt.

I år har jeg deltatt på chatten, i forum, på Facebook-gruppa - jeg har til og med donert! Det føles litt sært, for å si det mildt; jeg som ikke har entra et chatterom siden jeg var fjorten. Hvis jeg sier at jeg har telefonskrekk, så burde det vel dekke de nødvendige fakta.

Ikke minst har jeg skrevet som en gal: Det er ei uke sida jeg flytta inn i ny leilighet, og jeg har så vidt hatt tid til å vaske en asjett og et glass såpass at jeg har hatt noe å putte maten på.

Jobb. Flytting. Strikkebestillinger.

Deadlines all over the place!

Og jeg veit enda ikke hvem antagonistene mine er, eller hvordan alle konfliktene jeg har satt i gang skal henge sammen. Det er så spennende!

I motsetning til hva mange tror, så handler ikke skriving bare om det ferdige produktet. Det handler også om den reisa man gjør gjennom seg sjøl mens man skriver.

Men iallefall: 3000 ord bak skjema hvar dag? Man kan bli deppa av mindre. Jeg blei i allefall stressa så det holdt.

Men så masa Elisabeth på meg om å joine den norske chatten og bli med på ordkrig (skriv så mange ord du klarer i løpet av så og så lang tid).

Så jeg gjorde det.

Det blei litt over 200 ord på ti minutter. Og jeg tenkte med meg sjøl:

Jeg er 3000 ord bak skjema. Jeg har tre timer til rådighet. 200 ord pr. 10 min = 600 ord pr. 30 min = 1200 ord i timen. Dere ser åssen dette regnestykket fortsetter?

Jeg satte klokka på ti minutters nedtelling, og skreiv for livet. På tre timer dobla jeg altså dagskvota, i tillegg til at jeg innhenta tapt arbeid på kort tid som jeg ellers ville brukt på å rive meg i håret.

Jeg har aldri vært særlig strukturert av meg, og det med å skrive på tid har bestandig stått for meg som en dårlig og stressende strategi. Se hvem som ble stillferdig og effektivt motbevist, gitt.

Det er ikke sikkert det funker like godt for alle, men det er likevel verdt et forsøk, om så bare for gøy. Kanskje man blir enda mer effetkiv etterhvert som man skriver seg varm? Hva om det går an å skrive 900 ord i halvtimen på denne måten?

Det gleder jeg meg til!

Jeg veit at jeg lovte Halloween-bilder og sånt, og det kommer så snart jeg bare får hodet til å tenke på noe annet enn wordcount og synonymer.

NaNoWriMo 2015

Jaggu er det ikke November igjen. Var det ikke nettopp Mai?

Alle som har fulgt bloggen min en stund har sikkert fått med seg at jeg har slitt med depresjon, og hatt ganske dårlig sjøltillit hva skrivinga mi angår. Jeg var ikke gamle neket da jeg fant ut at jeg ville bli forfatter, men iveren avtok en del da alt jeg skrev ble tankereferater og synes-synd-på-seg-sjøl-tekstert (ikke at de mangler her på bloggen, altså). Jeg mista motet og lysta til å srive.

Men jeg ga aldri slipp på tanken.

Da jeg i januar begynte hos terapeut for første gang, var det mye fokus på dette med flink-pike-syndromet og dårlig sjøltillit. Etterhvert kom vi inn på dette med skrivesperre: Hvorfor følte jeg meg elendig hver gang jeg satte meg ned for å skrive? Hva var det som stoppa meg?

Terapeuten sa:

Ta et ark. Ta ei penn. Sett deg ned og tenk på at du skal skrive. Kjenn etter. Hva slags tanker gjør du deg om skrivinga di?

Jo, jeg tenkte som følger:

Jeg er ikke god nok.
Ideene mine er teite.
Jeg kommer aldri til å bli publisert.
Jeg skriver så kjedelig.
Jeg klarer det rett og slett ikke.
Jeg duger ikke.

Og så videre og så videre. Det ble cirka en og en halv A4-side.

Den neste oppgaven fra terapeuten var:

Ta for deg alle disse punktene. Er det noe du kan tenke annerledes om?

Det morsomme er at da hun ga meg oppgaven, så forsto jeg den i prinsippet. Jeg har prøvd mye lignende inne skriveterapi før. Men jeg var ikke forberedt på den massive effekten en så konkret øvelse skulle ha på meg:

Jeg begynte å grine.

Her satt jeg og rakka ned på meg sjøl for ting som var fullstendig latterlige. Hvem var det som bestemte at ideene mine var teite egentlig? Jo, det var jeg det. Ingen andre hadde vel lest arbeidet mitt på flere år. Hvem skulle bedømme det? Nissen? Gud?

Jeg var så redd at jeg stoppa meg sjøl fullstendig. "Dette tør jeg ikke, derfor kan jeg ikke ta det seriøst. Dessuten blir jeg ledd av."

Hvis jeg noen gang skull bli utgitt måtte jeg jo for faen mene det, ikke sant? Jeg måtte ta det seriøst. Jeg måtte gå ut og si JEG SKAL BLI FORFATTER. Ikke slå blikket i golvet og mumle uforståelig hver gang noen tok opp temaet.

Det er sikkert noen som ikke forstår denne mentaliteten, og det er helt forståelig. Men for ei landsens jente som bare ønsker fred i verden er det ikke alltid så lett å sette ting i et realistisk perspektiv.

Dette skjedde en gang i mars.

To måneder seinere bestemte jeg meg endelig:

Jeg skal bli forfatter. Jeg skal skrive ferdig et førsteutkast innen årets utgang, og det skal publiseres innen jeg fyller 30. Dette er jobben min fra nå av. Jeg har vanlige arbeidstimer akkurat som jeg har i butikken, og når jeg er på jobb så er jeg på jobb.

Gud så vanskelig det var i starten. Jeg sleit som et lite helvete! Men etter tre uker med intenst fouks og opp klokka sju hver dag ens ærend for å skrive, så kom det seg jaggu meg.

Etter ei stund trengte jeg ikke det intense regimet for å komme i gang heller, for med den daglige skrive-stimulien gled hjernen automatisk inn i et produktivt spor. Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok til tastaturet.

Jeg har selvfølgelig vært lat i perioder, der jeg ikke skreiv noe på flere uker. Der kom NaNoWriMo inn som en buffer: Jeg hadde jo alltids tyne-hjernen-for-50 000-ord-galskapen hvis jeg ikke kom langt nok i løpet av året.

Og det er den planen jeg faller tilbake på nå:
11 500 ord har jeg fått til siden mai, og det er slettes ikke verst! Det er ikke i nærheten av målet i det hele tatt, men gjett hva: Det er noe. Det er mer enn jeg har produsert på flere år, og det er et virkelig, ordentlig, seriøst prosjekt som betyr så mye for sjøltilliten at dere aner ikke.

NaNoWriMo skal forhåpentligvis redde meg. Jeg er i hvert fall veldig innstilt på det.

Dette er det jeg lever for.
Dette er det jeg vil

Halloween? Why, yeees...

Det begynner å bli ei stund sist jeg gleda meg så mye til Halloween. De siste to-tre årene har vært mest: "Shit, Halloween om to dager? Må vel hive på meg ett eller annet." Sjøl ikke da jeg gikk som River Song var jeg like gira, og hun er AWE. SOME.

River Song (Source)

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre så mye ut av det i år heller, helt til Lill-Kristin fra jobb inviterte meg på Halloween-fest.

Cue: PANIKK.

Hva skal jeg kle meg ut som?

Hvor skal jeg få tak i det jeg trenger? Hva trenger jeg?

Jeg må bestille fra nett! Får jeg det i tide?

Sminke! Hva skal jeg bruke?

Heldigvis fins både Youtube og Pinterest. Og Kimmie, som gjorde meg obs på Rigid Collodion under siste Hobbit-premiere. Dette nydelige, arr-dannende vidunderet kom i posten i dag:

Kostymevalget falt på steampunk-pirat, fordi: Steampunk, døh, og pirat er greit for ikke-nerder å oppfatte (Jeg  er visst litt utålmodig med folk som stiller for mange spørsmål...).

Hadde ikke lyst til å gå for den klassiske, rødmunnede femme fatale-varianten, vel og merke, men en litt mer gritty versjon. Etter noen timers tråling på Youtube fant jeg disse brilliante videoene:

Kunne godt tenkt meg den hvite linsa også, men føler det er litt seint å tenke på det nå. Dessuten er de ganske dyre...




ELSKER denne! Kommer til å trenge noen testsminkinger, mind you.


Apropos testsminking! Sånn ble det med Rigid Collodion:

Selve arret er tegna på med lipliner før påføring av collodion. Ellers har jeg brukt lys øyenbrynsminke og creamy blush for å få det litt mer realistisk. Tenker å adde litt concealer akkurat rundt kantene for å skjule dem bedre. Alt i alt veldig fornøyd med første forsøk!

Det viste seg dessuten at jeg har nesten alt jeg trenger til kostymet fra før, så panikken har lagt seg bittelitt. I stedet kan jeg glede meg som en liten unge, noe jeg ikke har gjort på veldig, VELDIG lenge.

Resten av kostymet avsløres på (eventuelt dagen etter) Halloween.



Lykke til med forberedelsene, folkens!

Gnist

Noen dager tviler jeg. Noen dager tror jeg. Noen dager bare vet jeg.

Noen dager er litt sånn: "Åja. Verden, ja. Den hadde jeg glemt."
Andre dager er litt sånn: "Verden? Lemme at it!"
Mange dager er sånn: "Hva i helvete?"

Verden bryr seg ganske lite om at jeg glemmer den. Verden er tross alt stor, og en liten smule egosentrisk. Verden gjør som verden vil.

Hva vil jeg?

Leve, så klart.

Alt ordner seg til slutt?

“The truth is that the world is full of dragons, and none of us are as powerful or cool as we’d like to be. And that sucks. But when you’re confronted with that fact, you can either crawl into a hole and quit, or you can get out there, take off your shoes, and Bilbo it up.”

—Patrick Rothfuss

Jeg hadde så mange ambisjoner for denne bloggen. Så mange tanker. Så mange ideer. Jeg skulle skrive. Jeg skulle fortelle om bøkene jeg leste. Jeg skulle dele min entusiasme for det skrevne ord med andre.

I stedet har jeg brukt den til å spy ut av meg all den eledigheta jeg ikke har klart å bære i stillhet. Jeg har klagd, kritisert, syntes synd i meg selv, funnet opp kvasi-visdom og toucha overfladisk innom ting jeg burde like.

Jeg veit ikke hvor jeg vil med dette innlegget, hvor det kommre til å ende, og om jeg i det hele tatt har et poeng. Så bær over med meg. Jeg tenker høyt.

De siste årene av livet mitt har vært ei tåke av fram-og-tilbake, kan-ikke-vil-ikke-må-ikke, ambisjoner knust under vekta av virkeligheta.

Jeg var jo så flink på skolen. Hadde ingen venner. Jeg var den ensomme raringen. Dette var selve oppskrifta på suksess, var det ikke? Jeg skulle være underdog-en som endelig fikk det siste ordet, som fikk vist hva jeg var lagd av. Jeg skulle videre på universitet, bli god, kanskje til og med best. I hva veit bare fuglene. Jeg skulle få meg en jobb jeg elska og kjøpe hus så fort jeg var ferdigutdanna.

Nå er jeg 25 år, og har enda ikke opplevd Sannhetens Storslagne Øyeblikk. Faktisk sitter jeg mer fast enn noen gang. I fjor høst ga jeg opp og flytta hjem til foreldrene mine. Det siste året har jeg bodd på et åtte kvadrat stort rom, som jeg har rydda maks fire ganger. I januar fikk jeg innpass hos en familieterapeut som jeg har hatt veldig sporadiske møter med siden. Ikke har jeg skrevet sånn som jeg skulle. Ikke har jeg spart penger sånn at jeg endelig skulle få et finansieringsgrunnlag. Det pussige - om ikke tragiske - er at jeg fortsatt tror på det derre Sannhetens Øyeblikk.

Neil Gaiman sa i sin Make Good Art: "If you don't know it's impossible, it's easier to do."

Ja, jeg tror på julenisser og alvestøv. Kanskje ikke akkurat i den formen Disney har framstilt det, men tidsreise er jo teknisk sett mulig hvis man ikke stiller så store krav, ikke sant? Bare se på universet: Sorte hull er ganske umulige, sant? Atomspalting er ikke så uvesentlig det heller. Hva så om Snåsamannen høres gæren ut? Sannhet er individuell, og uten tro vil de aller fleste kollapse. Bare se på Hjalmar og Hedwig.

Fra jeg var lita ble jeg fortalt hvor flink jeg var, hvor pen jeg var, så snill og grei som aldri gjorde noe galt. Jeg trodde jo på det. Jeg er ganske naiv sånn. Vel, møtet med utenomverdenen ble ikke helt som palnlagt. Jeg var ikke forberedt på hvordan de fleste mennesker er sentrum i sitt eget univers. At det kunne finnes mennesker som ikke satte pris på skjønnheten rundt seg, som ikke brydde seg om at alle skulle ha det bra. Jeg forstod det ikke.

Jeg forstår det fortsatt ikke.

Jeg har ikke fått til en dritt av det jeg drømte om. Jeg har aldri møtt julenissen eller fått brev fra Galtvort. Jeg har brukt nesten åtte år på å dyrke en depresjon som trua med å sende meg over kanten. Jeg har tenkt: "Faen ta dette, jeg vil aldri klare det uansett. Hva er vitsen." Og jeg har tenkt det mange ganger.

Jeg har gjort dumme og egoistsike valg, som i mange tilfeller har distansert meg fra de menneskene jeg ønsket å komme nærmere. Jeg har utsletta meg sjøl for å prøve å veie opp for det, og gjort akkurat de samme feilene på nytt. Jeg har nedverdiga meg sjøl, og bestemt at jeg er null verdt.

Men fortsatt henger Sannhetens Øyeblikk over meg som ei dinglende gulrot. "Bare litt til," sier den. "Litt til." Så fortsetter jeg da, uten egentlig mål og mening, med bare denne gulrota som ei tvilsom og uoppnåelig belønning. En ganske standard coming-of-age-story.

Jeg opplever det som om alt jeg sikter mot faller i grus. På grunn av begrensningene jeg legger på meg sjøl, det veit jeg jo nå. Men bare fordi man veit at noe er sånn og sånn, betyr det ikke at det er lettere å takle. I mange tilfeller tvert i mot. Det er som om jo mer du ser deg sjøl i speilet, jo styggere blir du. Som Dorian Gray. Og som for Dorian Gray er det lettest for de fleste av oss å dekke til feilene så man ikke trenger å konfrontere dem lenger.

Det finnes et ordtak som sier at man skal eie sine feil. Det innebærer å erkjenne dem. Ikke nødvendigvis å akseptere dem, men i hvertfall se dem i øynene og si: "Hei. Jeg ser deg." Jeg har navngitt et par av mine her - om enn litt fordekt - i håp om at jeg skal se dem litt klarere. Det viktigste er å være ærlig med seg sjøl. Resten kommer seinere.

Så hva er egentlig poenget mitt? Jeg veit ikke helt. Det er så mange tanker som flagrer forbi for tida. Jeg føler meg inspirert, og samtidig ikke. Det er i grunn veldig forvirrende. Men jeg tror på at det vil ordne seg til slutt. For hvis det ikke er i orden, er det ikke slutt.*



*Indisk ordtak

En liten pick-me-up

Se denne bloggen, den er alt for stille...

Jeg har visst blitt lat. Men det er faktisk helt greit å være lat. Noen ganger har man ikke kapasitet. Noen ganger trenger man å gå i førstegir en stund. Det kan være vanskelig når de fleste suser forbi i femte-, eller til og med sjettegir. Det er fort å føle seg utilstrekkelig. Men til og med i krig er det noe som kalles strategisk retrett. Slikke sår. Revurdere. Omgruppere. Komme sterkere tilbake.

Det er greit å være privat. Ignorere mobilen. Facebook. Insta. Twitter. Whatever. Det er greit å låse døra, trekke for gardinene, fylle vin i glasset, som er like stort som glasset til Jules i "Cougar Town." Det er greit å pakke sekken, skru av mobilen, gå på fjellet. Det er greit å være deg, uten at alle trenger å vite hvem du er.

Det spiller ingen rolle hvor teit noe er, så lenge det funker. Fordi ingen er like.

For tre uker siden bestemte jeg meg for å skrive. En time hver dag. Skjønnlitterær roman. Ferdig førsteutkast innen utgangen av 2015. Jeg skreiv i 12 dager. Siden ble det både en og to dagers mellomrom mellom hver økt. Disse dagene hadde jeg sykt dårlig samvittighet. Men da jeg satt meg foran Macen dagen etter - dæven så deilig det var! Som å komme hjem. Dessuten oppdaga jeg at jeg ubevisst hadde tenkt plott hele tida. Plutselig var det greit å ikke skrive hver dag. Jeg hadde bestemt meg, innstilt hjernen på "Kreativ produksjon," og den fulgte ordre - selv uten meg.

Jeg står opp klokka 7 for å skrive. Rett fra senga med pysj og nykokt kaffe, til skrivebordet. Ikke fordi jeg må, men fordi det passer meg. Å bokstavelig talt starte dagen med blanke ark. Kaffen smaker bedre. Ideene kommer delvis rett fra drømmeland. Karakterene får ekstra sass (Jeg ikke er tross alt ikke et A-menneske). Det er så tilfredsstillende å kunne gå fra første- til andregir, bare fordi jeg selv velger det, på den måten som funker for meg.

Og midt oppi hele denne prosessen er det at ting begynner å komme fra hjertet.