Nyttårsforsett #1: Dypdykk i fantasien

Source

Jeg har aldri gjort disse nyttårsforsett-greiene før. Det virker litt spennende. Noen har ei hel liste. Noen har en håndfull. Noen har ett eneste ett.

Jeg begynte med ett, helt pår random, fordi det var så greit å si høyt: "Jeg skal ikke kjøpe et eneste nøste garn på et helt år." Helt greit. Jeg har ganske mye garn, nemlig. Men det kommer jeg tilbake til i februar.

Mens jeg satt og skreiv litt tidligere i kveld ble jeg sittende og bla igjennom "Wreck this journal" av Keri Smith. For de som ikke er kjent med konseptet er det altså ei notatbok som oppfordrer deg til å ødelegge den på mest mulig kreative måter. Bruk den som sko. Knyt et snøre i ryggen på den og dra den etter deg langs bakken mens du rusler deg en tur. Riv ut denne sida, putt den i en lomme, kjør den gjennom vaskemaskina og lim den inn igjen. Tygg på denne sida. Lim lommerusket ditt på denne sida. Også videre.

Foto: Meg

Jeg fikk den av Elisabeth til bursdagen min i 2014. Du kan trygt si at jeg ble overbgeistra. Desverre så glemte jeg den litt etter en stund, og den ser enda altfor pen ut.

Så jeg bestemte meg for å dedikere meg sjøl litt mer til oppgaven, og ble sittende å drodle litt. Tankene gled ut og beynte å vandre for seg sjøl. Og plutselig slo det meg:

Det jo er nettopp dette som er kreativitet.

Kreativitet er såre enkelt i prinsippet. Vi skjønte det da vi var små og lekte at steiner var hus og pinner var mennesker. Eller da foreldrene våre ristet på hodet forsi vi spurte om alt mellom himmel og jord. Eller da vi var aleine og trengte en Skybert.

Men ideer er flyktige saker som kommer og går som de vil, og ikke alltid er så lette å gjenkjenne, selv når man sitter og venter på dem. Kanskje spesielt når man sitter og venter på dem.

Foto: Meg

For min del har det vært en del latskap involvert. Eller kanskje frykt. Jeg veit at jeg er redd mine egne tanker. Det er det som gjør det så vanskelig å skrive. Det krever så mye energi å se seg sjøl i speilet. Og det er nettopp dette speilet som alltid har vært min største styrke i skrivinga. Ergo sier det seg sjøl at det ble vanskelig å skrive da jeg ikke lenger klarte å se meg i speilet.

Hver gang en ide popper opp, ser jeg litt på den og tenker: "Hm. Tja. Jo. Dette kan jo brukes til noe." Men jeg har ikke det emosjonelle overskuddet til å helhjerta omfavne denne spirende ideen og ta meg av den sånn som den krever. Så den vinker trist til meg før den visner og dør, mens jeg står og lurer på hva i helvete som skjedde nå da. Så setter jeg meg med hodet i hendene og river meg litt i håret. Sånn for syns skyld.

Foto: Meg

Men om jeg nå er redd meg sjøl eller om jeg bare er for lat til å gidde er egentlig ikke så vesentlig. Poenget er at kreativitet er noe som alle kan få tilgang til bare de veit å trykke på de rette knappene. Og jeg vil tilbake til mitt gamle drømmende selv. Og "Wreck this journal" hjelper litt.

Så jeg har lovt meg sjøl at jeg skal ta meg tid. Tid til å lytte til meg sjøl. Til å la alle ideer få et ord med i laget, uansett hvor teite de måtte være. Noen ideer er teite til å begynne med. Ganske mange ideer er teite til å begynne med. Men det er det utvikling er til for.

Dette er det første nyttårsforsettet på lista mi. Den første delen i dette årets første store prosjekt. Jeg har flere prosjekter i år, som jeg skal avsløre litt etter litt, sammen med resten av nyttårsforsettene. Det andre store prosjektet er forøvrig å totalødelegge "Wreck this journal."

Foto: Meg

Jeg gleder meg.

Foto: Meg

                                              

Foto: Meg