NaNoWriMo 2015

Jaggu er det ikke November igjen. Var det ikke nettopp Mai?

Alle som har fulgt bloggen min en stund har sikkert fått med seg at jeg har slitt med depresjon, og hatt ganske dårlig sjøltillit hva skrivinga mi angår. Jeg var ikke gamle neket da jeg fant ut at jeg ville bli forfatter, men iveren avtok en del da alt jeg skrev ble tankereferater og synes-synd-på-seg-sjøl-tekstert (ikke at de mangler her på bloggen, altså). Jeg mista motet og lysta til å srive.

Men jeg ga aldri slipp på tanken.

Da jeg i januar begynte hos terapeut for første gang, var det mye fokus på dette med flink-pike-syndromet og dårlig sjøltillit. Etterhvert kom vi inn på dette med skrivesperre: Hvorfor følte jeg meg elendig hver gang jeg satte meg ned for å skrive? Hva var det som stoppa meg?

Terapeuten sa:

Ta et ark. Ta ei penn. Sett deg ned og tenk på at du skal skrive. Kjenn etter. Hva slags tanker gjør du deg om skrivinga di?

Jo, jeg tenkte som følger:

Jeg er ikke god nok.
Ideene mine er teite.
Jeg kommer aldri til å bli publisert.
Jeg skriver så kjedelig.
Jeg klarer det rett og slett ikke.
Jeg duger ikke.

Og så videre og så videre. Det ble cirka en og en halv A4-side.

Den neste oppgaven fra terapeuten var:

Ta for deg alle disse punktene. Er det noe du kan tenke annerledes om?

Det morsomme er at da hun ga meg oppgaven, så forsto jeg den i prinsippet. Jeg har prøvd mye lignende inne skriveterapi før. Men jeg var ikke forberedt på den massive effekten en så konkret øvelse skulle ha på meg:

Jeg begynte å grine.

Her satt jeg og rakka ned på meg sjøl for ting som var fullstendig latterlige. Hvem var det som bestemte at ideene mine var teite egentlig? Jo, det var jeg det. Ingen andre hadde vel lest arbeidet mitt på flere år. Hvem skulle bedømme det? Nissen? Gud?

Jeg var så redd at jeg stoppa meg sjøl fullstendig. "Dette tør jeg ikke, derfor kan jeg ikke ta det seriøst. Dessuten blir jeg ledd av."

Hvis jeg noen gang skull bli utgitt måtte jeg jo for faen mene det, ikke sant? Jeg måtte ta det seriøst. Jeg måtte gå ut og si JEG SKAL BLI FORFATTER. Ikke slå blikket i golvet og mumle uforståelig hver gang noen tok opp temaet.

Det er sikkert noen som ikke forstår denne mentaliteten, og det er helt forståelig. Men for ei landsens jente som bare ønsker fred i verden er det ikke alltid så lett å sette ting i et realistisk perspektiv.

Dette skjedde en gang i mars.

To måneder seinere bestemte jeg meg endelig:

Jeg skal bli forfatter. Jeg skal skrive ferdig et førsteutkast innen årets utgang, og det skal publiseres innen jeg fyller 30. Dette er jobben min fra nå av. Jeg har vanlige arbeidstimer akkurat som jeg har i butikken, og når jeg er på jobb så er jeg på jobb.

Gud så vanskelig det var i starten. Jeg sleit som et lite helvete! Men etter tre uker med intenst fouks og opp klokka sju hver dag ens ærend for å skrive, så kom det seg jaggu meg.

Etter ei stund trengte jeg ikke det intense regimet for å komme i gang heller, for med den daglige skrive-stimulien gled hjernen automatisk inn i et produktivt spor. Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok til tastaturet.

Jeg har selvfølgelig vært lat i perioder, der jeg ikke skreiv noe på flere uker. Der kom NaNoWriMo inn som en buffer: Jeg hadde jo alltids tyne-hjernen-for-50 000-ord-galskapen hvis jeg ikke kom langt nok i løpet av året.

Og det er den planen jeg faller tilbake på nå:
11 500 ord har jeg fått til siden mai, og det er slettes ikke verst! Det er ikke i nærheten av målet i det hele tatt, men gjett hva: Det er noe. Det er mer enn jeg har produsert på flere år, og det er et virkelig, ordentlig, seriøst prosjekt som betyr så mye for sjøltilliten at dere aner ikke.

NaNoWriMo skal forhåpentligvis redde meg. Jeg er i hvert fall veldig innstilt på det.

Dette er det jeg lever for.
Dette er det jeg vil