NaNo og livet

Det tok meg bare fire dager, men nå er jeg altså ajour med wordcounten igjen. 13 400 + and counting! Detter er det tredje året jeg deltar i NaNoWriMo, og det første der jeg har deltatt så aktivt.

I år har jeg deltatt på chatten, i forum, på Facebook-gruppa - jeg har til og med donert! Det føles litt sært, for å si det mildt; jeg som ikke har entra et chatterom siden jeg var fjorten. Hvis jeg sier at jeg har telefonskrekk, så burde det vel dekke de nødvendige fakta.

Ikke minst har jeg skrevet som en gal: Det er ei uke sida jeg flytta inn i ny leilighet, og jeg har så vidt hatt tid til å vaske en asjett og et glass såpass at jeg har hatt noe å putte maten på.

Jobb. Flytting. Strikkebestillinger.

Deadlines all over the place!

Og jeg veit enda ikke hvem antagonistene mine er, eller hvordan alle konfliktene jeg har satt i gang skal henge sammen. Det er så spennende!

I motsetning til hva mange tror, så handler ikke skriving bare om det ferdige produktet. Det handler også om den reisa man gjør gjennom seg sjøl mens man skriver.

Men iallefall: 3000 ord bak skjema hvar dag? Man kan bli deppa av mindre. Jeg blei i allefall stressa så det holdt.

Men så masa Elisabeth på meg om å joine den norske chatten og bli med på ordkrig (skriv så mange ord du klarer i løpet av så og så lang tid).

Så jeg gjorde det.

Det blei litt over 200 ord på ti minutter. Og jeg tenkte med meg sjøl:

Jeg er 3000 ord bak skjema. Jeg har tre timer til rådighet. 200 ord pr. 10 min = 600 ord pr. 30 min = 1200 ord i timen. Dere ser åssen dette regnestykket fortsetter?

Jeg satte klokka på ti minutters nedtelling, og skreiv for livet. På tre timer dobla jeg altså dagskvota, i tillegg til at jeg innhenta tapt arbeid på kort tid som jeg ellers ville brukt på å rive meg i håret.

Jeg har aldri vært særlig strukturert av meg, og det med å skrive på tid har bestandig stått for meg som en dårlig og stressende strategi. Se hvem som ble stillferdig og effektivt motbevist, gitt.

Det er ikke sikkert det funker like godt for alle, men det er likevel verdt et forsøk, om så bare for gøy. Kanskje man blir enda mer effetkiv etterhvert som man skriver seg varm? Hva om det går an å skrive 900 ord i halvtimen på denne måten?

Det gleder jeg meg til!

Jeg veit at jeg lovte Halloween-bilder og sånt, og det kommer så snart jeg bare får hodet til å tenke på noe annet enn wordcount og synonymer.

NaNoWriMo 2015

Jaggu er det ikke November igjen. Var det ikke nettopp Mai?

Alle som har fulgt bloggen min en stund har sikkert fått med seg at jeg har slitt med depresjon, og hatt ganske dårlig sjøltillit hva skrivinga mi angår. Jeg var ikke gamle neket da jeg fant ut at jeg ville bli forfatter, men iveren avtok en del da alt jeg skrev ble tankereferater og synes-synd-på-seg-sjøl-tekstert (ikke at de mangler her på bloggen, altså). Jeg mista motet og lysta til å srive.

Men jeg ga aldri slipp på tanken.

Da jeg i januar begynte hos terapeut for første gang, var det mye fokus på dette med flink-pike-syndromet og dårlig sjøltillit. Etterhvert kom vi inn på dette med skrivesperre: Hvorfor følte jeg meg elendig hver gang jeg satte meg ned for å skrive? Hva var det som stoppa meg?

Terapeuten sa:

Ta et ark. Ta ei penn. Sett deg ned og tenk på at du skal skrive. Kjenn etter. Hva slags tanker gjør du deg om skrivinga di?

Jo, jeg tenkte som følger:

Jeg er ikke god nok.
Ideene mine er teite.
Jeg kommer aldri til å bli publisert.
Jeg skriver så kjedelig.
Jeg klarer det rett og slett ikke.
Jeg duger ikke.

Og så videre og så videre. Det ble cirka en og en halv A4-side.

Den neste oppgaven fra terapeuten var:

Ta for deg alle disse punktene. Er det noe du kan tenke annerledes om?

Det morsomme er at da hun ga meg oppgaven, så forsto jeg den i prinsippet. Jeg har prøvd mye lignende inne skriveterapi før. Men jeg var ikke forberedt på den massive effekten en så konkret øvelse skulle ha på meg:

Jeg begynte å grine.

Her satt jeg og rakka ned på meg sjøl for ting som var fullstendig latterlige. Hvem var det som bestemte at ideene mine var teite egentlig? Jo, det var jeg det. Ingen andre hadde vel lest arbeidet mitt på flere år. Hvem skulle bedømme det? Nissen? Gud?

Jeg var så redd at jeg stoppa meg sjøl fullstendig. "Dette tør jeg ikke, derfor kan jeg ikke ta det seriøst. Dessuten blir jeg ledd av."

Hvis jeg noen gang skull bli utgitt måtte jeg jo for faen mene det, ikke sant? Jeg måtte ta det seriøst. Jeg måtte gå ut og si JEG SKAL BLI FORFATTER. Ikke slå blikket i golvet og mumle uforståelig hver gang noen tok opp temaet.

Det er sikkert noen som ikke forstår denne mentaliteten, og det er helt forståelig. Men for ei landsens jente som bare ønsker fred i verden er det ikke alltid så lett å sette ting i et realistisk perspektiv.

Dette skjedde en gang i mars.

To måneder seinere bestemte jeg meg endelig:

Jeg skal bli forfatter. Jeg skal skrive ferdig et førsteutkast innen årets utgang, og det skal publiseres innen jeg fyller 30. Dette er jobben min fra nå av. Jeg har vanlige arbeidstimer akkurat som jeg har i butikken, og når jeg er på jobb så er jeg på jobb.

Gud så vanskelig det var i starten. Jeg sleit som et lite helvete! Men etter tre uker med intenst fouks og opp klokka sju hver dag ens ærend for å skrive, så kom det seg jaggu meg.

Etter ei stund trengte jeg ikke det intense regimet for å komme i gang heller, for med den daglige skrive-stimulien gled hjernen automatisk inn i et produktivt spor. Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok til tastaturet.

Jeg har selvfølgelig vært lat i perioder, der jeg ikke skreiv noe på flere uker. Der kom NaNoWriMo inn som en buffer: Jeg hadde jo alltids tyne-hjernen-for-50 000-ord-galskapen hvis jeg ikke kom langt nok i løpet av året.

Og det er den planen jeg faller tilbake på nå:
11 500 ord har jeg fått til siden mai, og det er slettes ikke verst! Det er ikke i nærheten av målet i det hele tatt, men gjett hva: Det er noe. Det er mer enn jeg har produsert på flere år, og det er et virkelig, ordentlig, seriøst prosjekt som betyr så mye for sjøltilliten at dere aner ikke.

NaNoWriMo skal forhåpentligvis redde meg. Jeg er i hvert fall veldig innstilt på det.

Dette er det jeg lever for.
Dette er det jeg vil

Halloween? Why, yeees...

Det begynner å bli ei stund sist jeg gleda meg så mye til Halloween. De siste to-tre årene har vært mest: "Shit, Halloween om to dager? Må vel hive på meg ett eller annet." Sjøl ikke da jeg gikk som River Song var jeg like gira, og hun er AWE. SOME.

River Song (Source)

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre så mye ut av det i år heller, helt til Lill-Kristin fra jobb inviterte meg på Halloween-fest.

Cue: PANIKK.

Hva skal jeg kle meg ut som?

Hvor skal jeg få tak i det jeg trenger? Hva trenger jeg?

Jeg må bestille fra nett! Får jeg det i tide?

Sminke! Hva skal jeg bruke?

Heldigvis fins både Youtube og Pinterest. Og Kimmie, som gjorde meg obs på Rigid Collodion under siste Hobbit-premiere. Dette nydelige, arr-dannende vidunderet kom i posten i dag:

Kostymevalget falt på steampunk-pirat, fordi: Steampunk, døh, og pirat er greit for ikke-nerder å oppfatte (Jeg  er visst litt utålmodig med folk som stiller for mange spørsmål...).

Hadde ikke lyst til å gå for den klassiske, rødmunnede femme fatale-varianten, vel og merke, men en litt mer gritty versjon. Etter noen timers tråling på Youtube fant jeg disse brilliante videoene:

Kunne godt tenkt meg den hvite linsa også, men føler det er litt seint å tenke på det nå. Dessuten er de ganske dyre...




ELSKER denne! Kommer til å trenge noen testsminkinger, mind you.


Apropos testsminking! Sånn ble det med Rigid Collodion:

Selve arret er tegna på med lipliner før påføring av collodion. Ellers har jeg brukt lys øyenbrynsminke og creamy blush for å få det litt mer realistisk. Tenker å adde litt concealer akkurat rundt kantene for å skjule dem bedre. Alt i alt veldig fornøyd med første forsøk!

Det viste seg dessuten at jeg har nesten alt jeg trenger til kostymet fra før, så panikken har lagt seg bittelitt. I stedet kan jeg glede meg som en liten unge, noe jeg ikke har gjort på veldig, VELDIG lenge.

Resten av kostymet avsløres på (eventuelt dagen etter) Halloween.



Lykke til med forberedelsene, folkens!

Gnist

Noen dager tviler jeg. Noen dager tror jeg. Noen dager bare vet jeg.

Noen dager er litt sånn: "Åja. Verden, ja. Den hadde jeg glemt."
Andre dager er litt sånn: "Verden? Lemme at it!"
Mange dager er sånn: "Hva i helvete?"

Verden bryr seg ganske lite om at jeg glemmer den. Verden er tross alt stor, og en liten smule egosentrisk. Verden gjør som verden vil.

Hva vil jeg?

Leve, så klart.

Alt ordner seg til slutt?

“The truth is that the world is full of dragons, and none of us are as powerful or cool as we’d like to be. And that sucks. But when you’re confronted with that fact, you can either crawl into a hole and quit, or you can get out there, take off your shoes, and Bilbo it up.”

—Patrick Rothfuss

Jeg hadde så mange ambisjoner for denne bloggen. Så mange tanker. Så mange ideer. Jeg skulle skrive. Jeg skulle fortelle om bøkene jeg leste. Jeg skulle dele min entusiasme for det skrevne ord med andre.

I stedet har jeg brukt den til å spy ut av meg all den eledigheta jeg ikke har klart å bære i stillhet. Jeg har klagd, kritisert, syntes synd i meg selv, funnet opp kvasi-visdom og toucha overfladisk innom ting jeg burde like.

Jeg veit ikke hvor jeg vil med dette innlegget, hvor det kommre til å ende, og om jeg i det hele tatt har et poeng. Så bær over med meg. Jeg tenker høyt.

De siste årene av livet mitt har vært ei tåke av fram-og-tilbake, kan-ikke-vil-ikke-må-ikke, ambisjoner knust under vekta av virkeligheta.

Jeg var jo så flink på skolen. Hadde ingen venner. Jeg var den ensomme raringen. Dette var selve oppskrifta på suksess, var det ikke? Jeg skulle være underdog-en som endelig fikk det siste ordet, som fikk vist hva jeg var lagd av. Jeg skulle videre på universitet, bli god, kanskje til og med best. I hva veit bare fuglene. Jeg skulle få meg en jobb jeg elska og kjøpe hus så fort jeg var ferdigutdanna.

Nå er jeg 25 år, og har enda ikke opplevd Sannhetens Storslagne Øyeblikk. Faktisk sitter jeg mer fast enn noen gang. I fjor høst ga jeg opp og flytta hjem til foreldrene mine. Det siste året har jeg bodd på et åtte kvadrat stort rom, som jeg har rydda maks fire ganger. I januar fikk jeg innpass hos en familieterapeut som jeg har hatt veldig sporadiske møter med siden. Ikke har jeg skrevet sånn som jeg skulle. Ikke har jeg spart penger sånn at jeg endelig skulle få et finansieringsgrunnlag. Det pussige - om ikke tragiske - er at jeg fortsatt tror på det derre Sannhetens Øyeblikk.

Neil Gaiman sa i sin Make Good Art: "If you don't know it's impossible, it's easier to do."

Ja, jeg tror på julenisser og alvestøv. Kanskje ikke akkurat i den formen Disney har framstilt det, men tidsreise er jo teknisk sett mulig hvis man ikke stiller så store krav, ikke sant? Bare se på universet: Sorte hull er ganske umulige, sant? Atomspalting er ikke så uvesentlig det heller. Hva så om Snåsamannen høres gæren ut? Sannhet er individuell, og uten tro vil de aller fleste kollapse. Bare se på Hjalmar og Hedwig.

Fra jeg var lita ble jeg fortalt hvor flink jeg var, hvor pen jeg var, så snill og grei som aldri gjorde noe galt. Jeg trodde jo på det. Jeg er ganske naiv sånn. Vel, møtet med utenomverdenen ble ikke helt som palnlagt. Jeg var ikke forberedt på hvordan de fleste mennesker er sentrum i sitt eget univers. At det kunne finnes mennesker som ikke satte pris på skjønnheten rundt seg, som ikke brydde seg om at alle skulle ha det bra. Jeg forstod det ikke.

Jeg forstår det fortsatt ikke.

Jeg har ikke fått til en dritt av det jeg drømte om. Jeg har aldri møtt julenissen eller fått brev fra Galtvort. Jeg har brukt nesten åtte år på å dyrke en depresjon som trua med å sende meg over kanten. Jeg har tenkt: "Faen ta dette, jeg vil aldri klare det uansett. Hva er vitsen." Og jeg har tenkt det mange ganger.

Jeg har gjort dumme og egoistsike valg, som i mange tilfeller har distansert meg fra de menneskene jeg ønsket å komme nærmere. Jeg har utsletta meg sjøl for å prøve å veie opp for det, og gjort akkurat de samme feilene på nytt. Jeg har nedverdiga meg sjøl, og bestemt at jeg er null verdt.

Men fortsatt henger Sannhetens Øyeblikk over meg som ei dinglende gulrot. "Bare litt til," sier den. "Litt til." Så fortsetter jeg da, uten egentlig mål og mening, med bare denne gulrota som ei tvilsom og uoppnåelig belønning. En ganske standard coming-of-age-story.

Jeg opplever det som om alt jeg sikter mot faller i grus. På grunn av begrensningene jeg legger på meg sjøl, det veit jeg jo nå. Men bare fordi man veit at noe er sånn og sånn, betyr det ikke at det er lettere å takle. I mange tilfeller tvert i mot. Det er som om jo mer du ser deg sjøl i speilet, jo styggere blir du. Som Dorian Gray. Og som for Dorian Gray er det lettest for de fleste av oss å dekke til feilene så man ikke trenger å konfrontere dem lenger.

Det finnes et ordtak som sier at man skal eie sine feil. Det innebærer å erkjenne dem. Ikke nødvendigvis å akseptere dem, men i hvertfall se dem i øynene og si: "Hei. Jeg ser deg." Jeg har navngitt et par av mine her - om enn litt fordekt - i håp om at jeg skal se dem litt klarere. Det viktigste er å være ærlig med seg sjøl. Resten kommer seinere.

Så hva er egentlig poenget mitt? Jeg veit ikke helt. Det er så mange tanker som flagrer forbi for tida. Jeg føler meg inspirert, og samtidig ikke. Det er i grunn veldig forvirrende. Men jeg tror på at det vil ordne seg til slutt. For hvis det ikke er i orden, er det ikke slutt.*



*Indisk ordtak

En liten pick-me-up

Se denne bloggen, den er alt for stille...

Jeg har visst blitt lat. Men det er faktisk helt greit å være lat. Noen ganger har man ikke kapasitet. Noen ganger trenger man å gå i førstegir en stund. Det kan være vanskelig når de fleste suser forbi i femte-, eller til og med sjettegir. Det er fort å føle seg utilstrekkelig. Men til og med i krig er det noe som kalles strategisk retrett. Slikke sår. Revurdere. Omgruppere. Komme sterkere tilbake.

Det er greit å være privat. Ignorere mobilen. Facebook. Insta. Twitter. Whatever. Det er greit å låse døra, trekke for gardinene, fylle vin i glasset, som er like stort som glasset til Jules i "Cougar Town." Det er greit å pakke sekken, skru av mobilen, gå på fjellet. Det er greit å være deg, uten at alle trenger å vite hvem du er.

Det spiller ingen rolle hvor teit noe er, så lenge det funker. Fordi ingen er like.

For tre uker siden bestemte jeg meg for å skrive. En time hver dag. Skjønnlitterær roman. Ferdig førsteutkast innen utgangen av 2015. Jeg skreiv i 12 dager. Siden ble det både en og to dagers mellomrom mellom hver økt. Disse dagene hadde jeg sykt dårlig samvittighet. Men da jeg satt meg foran Macen dagen etter - dæven så deilig det var! Som å komme hjem. Dessuten oppdaga jeg at jeg ubevisst hadde tenkt plott hele tida. Plutselig var det greit å ikke skrive hver dag. Jeg hadde bestemt meg, innstilt hjernen på "Kreativ produksjon," og den fulgte ordre - selv uten meg.

Jeg står opp klokka 7 for å skrive. Rett fra senga med pysj og nykokt kaffe, til skrivebordet. Ikke fordi jeg må, men fordi det passer meg. Å bokstavelig talt starte dagen med blanke ark. Kaffen smaker bedre. Ideene kommer delvis rett fra drømmeland. Karakterene får ekstra sass (Jeg ikke er tross alt ikke et A-menneske). Det er så tilfredsstillende å kunne gå fra første- til andregir, bare fordi jeg selv velger det, på den måten som funker for meg.

Og midt oppi hele denne prosessen er det at ting begynner å komme fra hjertet.

Nordkapp Recoloured!

Endelig (etter bare et halvt år) er jeg ferdig med Nordkappkofta mi!!! Noen kjenner sikkert den okergule, lusete varianten som Oda-jakken.

Garn: Du Store Alpakka Sterk

Pinner: 3 og 3,5

Mønster: Sandnes tema 35: Norske ikoner, modell 11

Fotomodell: Janne

- og Dalek.

Archibald - et utkast

Yes, shimmering candles were indeed a source of comfort to Archibald. Whenever he needed to wind down, he went into his study, and lit his candles.

There was nothing wrong with his lights of course, it was just that, well - candles.

And so it happened that Archibald one night found himself asleep in his study, head resting atop his desk. That is to say, Archibald of course wasn’t aware that he was asleep, being as he was, asleep. He was, however, aware of dreaming, and thus drew the conclusion of being asleep.

But that is not the point.

The point is, that Archibald had fallen asleep while writing in the light of his comforting candles.

This is not, as you might think, a story about the candles burning down and setting the study on fire. In that case, Archibald would have been suffocated by the smoke long before he would have had the time to wake up, and that would be the end of the story. Or rather, the end of the story would have been the dirt being put back on top of his coffin lid, a story which I think you would find altogether too short, and perhaps a bit morbid.

So instead, we are going to make this a story about how Archibald, completely unknowingly, created a whole new world.

You see, Archibald had dreamt his whole life about writing stories. He had tried several times, but always failed to finish. He would build up his characters and his story to almost unimaginable heights (If they’d been completely unimaginable, they wouldn’t have made for very audience-friendly reading, now, would they?), and then all of a sudden tear the pages apart (Of course, he always used paper for his writing) in a fit of rage.

«Why do you always do that?» his friends down at the pub would ask, time and again. But Archibald would never give them a straight answer. And so, they kept on toasting, while Archibald huddled in his corner, fuming with unrelieved ambition.

This was all about to change; for while Archibald slept the hours away, dreaming of deep forests packed with beautiful witches and magical creatures, unsung heroes and radiant feasts, a thunderstorm crept in over the town. It seemed, to those who know about these things - to be a perfectly good thunderstorm. But then, at midnight, a lightning bolt struck the large oak outside Archibald’s study window.

Now, this didn’t bother Archibald overly much, as he was a very sound sleeper. He merely twitched half an inch, maybe fluttered an eyelid, and kept on snoring.

At first, it seemed the bolt hadn’t done any damage. Then, the trunk of the old oak started groaning sadly. All of a sudden, it snapped with a massive boom, sounding almost exactly like the thunder seconds before. And with that, the old bugger kicked the bucket standing by the little shed in the yard. Luckily, the shed made it, as there were a few ducks living inside, whom where quite startled, and made for the door squabbling like, well - startled ducks.

Archibald heard none of this above his snoring. Not that he could tell, at least, for some of the noise made it into his dream and fused with it, but Archibald could never have told you in what way.

Now, here is the turn of this story: Of course, a huge, old oak falling to the ground outside your house isn’t an everyday-event. Neither is it when the previously mentioned oak starts glowing pale blue-white.

That is exactly what happened next. The glow started amidst the oak’s branches, and crept slowly along the trunk until it hit the roots. And then - it crept along the roots, into the ground.

Now, to you and me, dear reader, this seems utterly astonishing. Which, of course it would have been, had anyone been there to witness it.

Universet har sans for ironi

Kilde

Visste dere at Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet, har hundreårsjubileum i år?

Det visste ikke jeg. Tenk dere da den kilende fornemmelsen jeg fikk da jeg oppdaga dette innlegget, etter å ha tilbrakt den siste uka med å glane på gamle Mummitrollet-episoder fra NRK. Facepalm anyone?

Det begynte med at min forhenværende romkamerat Mia kom på overnattingsbesøk. Vi gjorde som vi pleier; spretta ei flaske vin, brygga litt kaffe, sjabba litt, spiste litt sjokolade. Mens vi drev å leita etter en film til kvelds, fant jeg plutselig et par dvd-er med Mummi-episoder.

Kjenner jeg Mia rett var nok Tove Janssons hundreårsjubileum et godt insentiv da hun utbrøt at hun ville se Mummi, men det veit jeg ikke hundre prosent sikkert.

Vi så iallefall seks episoder på rappen, og la en semi-plan for roadtrip til Mummiland (Jada Kimmie, du er innbefatta).
  Seinere surfa jeg litt rundt på Youtube og fant nesten hele serien. Gjett hva jeg har gjort etter jobb.

Kilde

Det er gøy å gjenoppdage barneminner. I dette tilfellet ikke bare fordi det er en gammel link til barndommen, men fordi det har så høy artistisk verdi. Tove Jansson illustrerte Tolkien og Lewis Carroll. Hun var den første store nordiske serieskaperen. Hun tegna Hitler som en liten baby som ble mata med kake av andre store verdensledere. Hun var full av livsvisdom. Hun skrev og illustrerte og bygde opp Mummiverdenen helt selv.

Det jeg setter mest pris på er tidløsheten og de mangfoldige dimensjonene i Mummifortellingene. De er både skumle, morsomme, underholdende og lærerike, sjøl for en voksen (ikke at jeg påberoper meg å være en sånn en). I en alder av 24 får jeg fortsatt noe igjen av å glane meg gjennom timesvis med Mummi. Hufsa er fortsatt DRITSKUMMEL. Og Snusmumriken er like AWESOME som da jeg var seks. Når jeg blir stor skal jeg bli som Snusmumriken.

Mest av alt gleder jeg meg til de episodene jeg aldri fikk se da jeg var lita. Det har vist seg å være ganske mange.

Kilde

EDIT'n shit: Tove Jansson hadde hundreårsjubileum i fjor. Noe som underminerer store deler av dette innlegget. Whoops. Meeen hun er jo ikke mindre fantastisk av den grunn!

Long time no see...

"...eller som feskeran sei; Længe sia æ har vorr på sjøen!"

Så. Siden sist?

Siden sist har jeg flytta fra Tromsø hjem til foreldrene mine i Nordland.
Jeg har fått fast stilling på Husfliden.
Jeg har fått tildelt en terapeut.
Jeg kom halvveis på NaNoWriMo 2014 og var veldig stolt av det.
Jeg persa leserekorden min i 2014 og leste 73 bøker - bare 27 bøker fra målet.
Jeg har endelig fått bakseter i min fine hvite Grand Vitara XL7.
Jeg svømte for første gang på tre år i dag.
Jeg har runda to hele PS3-spill: "Thief" og "The Last Of Us."
Jeg har gjort en fysisk aktivitet hver dag siden 1. januar.
Jeg har hatt en åttetimers skriveøkt i én setting.
Jeg har fått mamma til å se en og en halv episode av "Sherlock."
Jeg har spilt "Assasins Creed" for første gang.
Jeg har sett to stjenreskudd på én uke.
Jeg har snart strikka ett par nye lester:

Garn: Regia Stripemania Color, frg 6367

Pinner: 2,5 mm

Jeg har funnet et portrett av meg sjøl i ei Nemi-stripe:

(Tror det står paparazzier utenfor om morra'n...)

Ja, også har jeg gjort yoga i ei offentlig badstu.