Etter å ha vært aleine med mitt eget hode...

Så, jeg sitter her med laptopen på fanget, chatter litt på Facebook, med venner jeg ellers kunne ringt hvis det ikke hadde vært for min store angst: Unsynlig person hvis stemme overføres elektrisk direkte inn i øret mitt - Telefonmonsteret (Hvem skulle vel trodd at jeg var ansatt som kundeveileder hos 1881 i hele syv måneder for et par år sida?).

Leser diverse spennende blogger; flere hvor bloggeren ikke bare se ut til å ha et nesten overnaturlig stort ordforråd, men også har en tendens til å sprite opp med fargerike, uproporsjonelle og riktig så hylende morsomme illustrasjoner. Antall kommentarer på innlegg: 238.

Den første tanken som faller meg inn er: "Hei! Jeg kan også være vittig, sarkastisk og sjarmerende! Hvorfor skal du ha mangemange lesere og ikke jeg?!"

Det neste er den voksne, fornuftige stemmen i hodet mitt som sier at jeg antakeligvis skal være glad for at jeg har et liv, og ikke trenger å lire av meg livshistorien min til en haug med firkantøyede, lysømfintlige geeks som antakeligvis ikke har vært utafor døra på et par dager.

Så kommer den grønnhårede sjølsentreringsheksa med den høye skingrende stemmen, vill i øynene:
- Ærlig talt, tror du kanskje du er noe bedre sjøl, hvem er det som har sovet til halv to hver dag den siste uka etter å ha sittet oppe til fire med dataskjermen under nesa, og ikke har brydd seg med å dusje sia sist hun var ute og handla, kanskje en gang i den forrige uka!
- Hold kjeft, sier jeg mens jeg prøver å få kroppen til å oppføre seg som en sentrifuge.
- Holdkjeftholdkejftholdkjeftholdkjeft.
Hun later som hun ikke er der et øyeblikk, og jeg utnytter sjansen:
- JEG STO OPP KLOKKA TI I DAG! SÅ DET SÅ!
Dette later til å sette henne litt ut av spill. Men så er hun der igjen:
- Én dag ja! Og det tror du gjør deg til helt for all framtid kanskje?

I hvert fall for i dag så, tenker jeg furtent for meg sjøl, og klapser begge håndflatene hardt over øra for å stenge henne ute. Men jeg har stengt henne inne. Nå blir hun helt uregjerlig: Håret står som pigger til alle kanter, pupillene blir til grønne spiraler som snurrer rundt med lysets hastighet og stemmen bli nesten superfrekvent.

Når hun når dette stadiet innser jeg hvor utrolig irritert og lei jeg er av det sjølsentrerte surketrynet hennes. Det er tid for drastiske tiltak.

Så jeg griper tak rundt halsen på henne, hardt. Neglene mine har hatt tre hele måneder på å vokse uforstyrra og minner mest om klør. Jeg klemmer til. Et lite rustent "gluærp" unnslipper henne før hun begynner å gispe etter luft, klore, slå og fekte vilt rundt seg. Men ikke snakk om at jeg har tenkt å slippe.

Hun er helt infernalsk, nesten umulig å holde nede, men jeg slipper ikke. I det hun tar en pause for å hente seg inn igjen tar jeg og slenger henne brutalt inn i veggen mens jeg utstøter et vilt rovdyrbrøl, blottede tenner og det hele. Det er tross alt mitt temperament hun har livnært seg av, så nå skal hun få se. Tror jeg, ja.

Problemet med henne er ikke bare at hun er fullstendig koko og helt uten styring, hun er også slimete sleip. Som en ål på en fiskekrok (ja, jeg har hatt en sånn en) slimer hun seg unna i siste liten. Hun finner seg en liten krok bak en støvete kommode bakerst i hjernen - ute av syne men ikke av sinn - hvor hun gjemmer seg og samler krefter i påvente av et nytt sammenstøt. Alt jeg kan gjøre er å slikke mine egne sår og planlegge neste motstikk. Uheldigvis er jeg ikke så taktisk anlagt av meg. Heldigvis er hun ganske hardt såra for øyeblikket. Jeg slår meg til ro med det.

Tilbake foran dataskjermen tar jeg opp tråden om hvordan bli en mer interessant blogger.

Punkt en: Kverk den grønnøyde møkkakjerringa. Ikke bare bare.
Punkt to: Bli kvitt klagebehovet. Kanskje litt enklere?

Så jeg legger an på en munter sarkastisk tone og føler at det hele går ganske bra. Heksa prøver seg med ei hes hvisking. Jeg knurrer advarende tilbake. Hun hveser som en slange i angrepsposisjon og kryper sutrende sammen i kroken sin. Fornøyd med meg sjøl føler jeg at jeg kan koste på meg et skikkelig seiersflir.

Punkt tre: Finn gode temaer å spinne på.

Med en liten latter lar jeg tankene streife den snakkende vampyrgrytevotten Vlad som henger på en spiker på kjøkkendøra. For det meste må han låne stemmen sin fra Kimmie, men nå sniker han seg egenhendig inn i hodet mitt:
- Ju arr not very nice ju know. I vas sleeping!

Kimmie ga meg nettopp evnen sin til å planlegge skriblerier i en pose. Av meg fikk hun evnen til å innhente seg etter lange digresjoner.

En ting jeg plages med er alle de små digresjonene som tyter ut av øra på meg uten forvarsel:
- Her er vi! roper de.
- Her! Her! Se da! Se da!

*knurr*

Egentlig skulle jeg bare vært en konsekvent mor og slått dem flate med det samme, alle disse små unødvendig info-uvesnene. Jaggu meg er de ikke ikke grønne de og!
Erkjennelsen når hjernebarken via elektriske impulser, som skyter tilbake tvert. Jeg gjør en facepalm.

Digresjonene er akkurat som plagsomme småunger med vannballonger i russetida. Ideen om å gå til anskaffelse av et monsterstort vanngevær får meg til å lyse opp, før jeg kommer på to vesentlige ting: A, den kapitalen jeg besitter er helt og holdent tilegna husleie og billån, og B, lekebutikkene selger bare Halloween-stæsj for tida.
Faen.

Som det forstås har jeg en hel bataljon av forskjellige monstre som henger over meg, inndelt i kompaniene Dårlig samvittighet, Voksenstemmen, Overoptimistiske ideer, Umulige ideer, Brukbare ideer og Unødvendig info.


Nei, nå har jeg bestemt meg for å heller sette meg i sofahjørnet og nistirre ubehagelig på Kimmie som maler med kaffegrut på en brudekjole fra 1992, fram til jeg innser at klokka er over tolv og at jeg skulle lagt meg for lengst.


Natta!