Én Odin i bånd er bedre enn én i stua

Å være gudmor for en nydelig sprek liten valp er noe de fleste kanskje vil tenke på med fullt av ”naaaw”-er og hjerter og glitter i visjonene. La meg så utfordre illusjonene litt:

    

Man vet alltid når Odin er våken om morgenen. Hele adferdsmønsteret hans skriker: ”Du må våkne nå! Jeg vil ut og tisse! Slipp meg ut! Våkne! Stå opp! Ut! NÅ!”

    Men som alle veit blir man litt trøtt av å sitte og se på film til klokka halv to om natta. Dermed føler man seg berettiga til minst et kvarter til, og neimen om noen hormonforstyrra og sjølgod spinnvilling skal få endre på det!

    Så jeg snudde ryggen til og ignorerte dyret med god samvittighet.

    Uheldigvis er Odin av den typen som absolutt må slikke deg i ansiktet om du griner og roper og slår rundt deg og sier ”nei!” aldri så mye. Uheldigvis har han fra treukerstadiet av hatt en skrekkelig dårlig vane med å bite i hender og føtter og kinn og haker og neser. Bare på lek, men alle veit jo hvordan heftig lek av og til kan ende i snørr og tårer.

    Så Odin begynte på den vanlige vekkerunden sin: Slikke meg i trynet til jeg begynner å hyperventilere, prøve å spise nesa mi, bruke haka mi som tyggebein, og for alldeles ikke å glemme – bruke magen og hodet mitt som hoppeslott.

    Min lattermidle og trøtte vane tro snudde jeg meg rundt og begravde ansiktet mitt i puta.

    Men på den måneden som har gått sida valpen sist var her, har valpen vokst, la oss si en god del, og veier noen kilo mer.

    Så det valpen gjør når han ikke får ønsket respons, er å legge hele det digre kadaveret sitt oppå trynet mitt så alt jeg kan innhalere er hundepels. Så ligger jeg der og kaver da, og håper han ikke har spist det råtnende liket mitt til Kimmie kommer hjem på mandag.

    Men livet mitt var visst ikke slutt der og da likevel, som jeg hadde trodd. For i det jeg begynte å lure på når livet mitt egentlig skulle begynne å passere revy, slo ideen ned i meg og jeg satte i gang med å konstruere lyder med det hårfylte gapet mitt.

    De uforståelige ”mmpff”-ene og ”gaah”-ene så ut til å distrahere morderkosedyret et øyeblikk. Jeg grep sjansen:

    - Håååhgiihn! sa jeg.

    - Ååhghiiihn!

    Til tross for en noe ignorant hjernekapasitet så det ut til at morderkosedyret oppfatta at mine desperate halvkvalte gurglelyder visst skulle forestille navnet hans, og stoppa opp midt i et angrep.

    - Ut? skyndte jeg meg å si, på en gedigen innpust.
    Aldri undervurder magien i ordet ”ut.” Ordet ”ut” kan virke som det lever av en egen, hemmelig kraft som kan forvandle morderiske, vekkerklokkeerstattende kosedyrmonster til noe i retning trivelige skapninger – selv klokka ni en lørdagsmorgen.

    På et blunk var valpen forandra fra en haketyggende tornado til et sitrende spørsmålstegn:

    ”Sa du virkelig nettopp det jeg tror du sa?”

    - Ut? gjentok jeg. 

    Svosj. 

    Bare et raskt forsvinnende hvitt avtrykk er igjen i lufta der det for et tiendels sekund siden satt en Odin. Det tar meg noen blunk før jeg klarer å innhente såpass mye informasjon at jeg forstår hvor dyret ble av: Nedenfor sengekanten, rett foran døra, står han med tindrende forventnignsfulle øyne.

    Så jeg tvinger den morrafrossne skrotten i zombietilstand ut av senga, ut i den varme gangen, ut i den iskalde yttergangen og ut på den innvollssprengende kalde trappa for å sette valpen i bånd.

Odin drikker i hvert fall ikke kaffe. For etter å ha utvist en intenst brennende interesse for den daggamle kaffen i kaffekoppen min i morges, ble resultatet dette:

    Ettersom jeg har den geniale ide om at sosialisering av hunder inkluderer alt i hele verden som ikke vil ta livet av dem, bestemte jeg meg for at det ikke kunne skade å helle litt av kaffen på en asjett så valpen fikk smake.

    Asjetten sto der den, lenge og vel, mens Odin fortsatt var mer opptatt av den tjæreaktige substansen oppi koppen. Etter litt møysommelig dirigering oppfatta han tegninga, men nøyde seg lenge bare med å lukte på hva enn dette merkelige brune kunne være for noe. For at det kunne være det samme som det spennende oppi koppen var i hvert fall helt utelukka!

    Til slutt så jeg kjeften åpne seg og tunga berøre den kalde kaffen på asjetten. Hvorpå valpen spratt  baklengs på det bittelille kjøkkengolvet og rista på hodet til jeg trodde det skulle falle av. Det kunne også se ut som han hadde tenkt å bite av seg tunga, men det gikk heldigvis over.

    Jeg hadde jo noe bedrevitende forutsett en negativ reaksjon, men noe som dette var nok til at jeg ble sittende hjelpesløs på golvet og hadde nok med å få gispa i meg litt luft nå og da.

Dette er altså litt om hvordan enhver mor til tider kan føle seg fortvilt (og litt lattermildt) oppgitt over barnet sitt. Det er definitivt verdt frustrasjonen, though. Og dette er definitivt ikke alt heller. Men man kan jo ikke spise hele buffeten på én gang.

UPDATE: Satt akkurat og leste gjennom forskriften om hundehold i Sortland kommune, og forskriftens § 5c sier: Løse hunder må ikke slippes inn eller tas med på kirkegård.
Man kan jo forestille seg hva slags scenario som straks begynte å forme seg i hodet mitt. Stakkars eventuelle famtidige zombier...