En samtale

 I mangel på noe morsomt hverdagslig (Ikke at ikke dette skjer hver dag altså) å blogge om, fant jeg ut at jeg kunne gi fra meg en skuespillmanuslignende (Men det er ikke et skuespillmanus) tekst fra i dag morges.

    Dette er altså det som skjer når Sylvi (Meg) blir sittende aleine med sine imaginære venner for lenge.

    Here goes:

En samtale

Introduserer:
- Lekesamleren, en av mine gamle, heller underutviklede (”Hei!”) karakterer som aldri fikk sin 15 minute fame engang.
- En av mine foreløpig navnløse fantasivenner, som forhåpentligvis kanskje er så heldig å få seg et navn i løpet av samtalen.


STEMMEN: Nå. Så hvem er du egentlig?

MEG: Hva – nei, nei, nei, nei, du begynner ikke på det der igjen! Det der har vi snakka nok om.

STEMMEN: Så fortell meg noe nytt da!

MEG: Eh…

STEMMEN: Vel?

MEG: Ja, ja, ikke mas da!

STEMMEN: Akkurat nå?

MEG: Akkurat nå… Akkurat nå er jeg lei meg for at Odin reiser hjem i morgen! Og bekymra for at jeg kanskje ikke er verdens beste hundeeier.

STEMMEN: Altså akkurat den samme bekymringa som enhver forelder har?

MEG: Ja. Ja! Du sier noe der.

STEMMEN: Og hva er så årsaken til denne bekymringa?

MEG: Vel – jeg er redd for at jeg ikke skal klare å gi ham de beste forutsetningene for å bli en god hund og få utvikle potensialet sitt fullt ut.

STEMMEN: Men han er jo ikke din hund?

MEG: Nei, men det går ’likavel på generell basis liksom. Hund er en livsstil, og man må ofre saker som jeg ikke er villig til å gi slipp på. I hvert fall når man er aleine og ikke har en hund som kan være aleine hjemme.

STEMMEN: Hm. Aleine-sitte-stille-tid da?

MEG: Ja, nettopp.

STEMMEN: Og det får du altså ikke nok av?

MEG: Ikke nok til at jeg klarer å roe meg i hvert fall.

STEMMEN: Kanskje på tide å søke ensomheta da. I stedet for konstant kommunikasjon.

MEG: Mmjooo, du kunne jo ha et poeng der, men –

STEMMEN: Hvis du tenker på din såkalt dårlige periode, så var ikke det rette typen isolasjon.

MEG: Nehei nei.

STEMMEN: Gi det tid. Du vil lære deg å ignorere omverdenen til slutt.

MEG: Jeg håper du har rett.


    Lekesamleren kommer inn døra og blir stående og se seg forundra rundt i rommet.


LS: Hvem snakker du med?

MEG: Eh. Stemmen.

LS: Hvem er det?

MEG: Eh, godt spørsmål faktisk.


    Et fornøyd flir farer over Lekesamlerens ansikt. Han pusser neglene på jakkeslaget.


STEMMEN (med durende bassklang): Jeg er den store, den allmektige…

MEG: Åh, hold fred med deg nå!

STEMMEN: Sorry.

MEG: Det er stemmen.

LS: Tilhørende ditt eget hode altså.

MEG: Eh, jo’a…


    LS stirrer arrogant ut i lufta.


MEG: Hei, ikke se på meg som om jeg var en gærning!

LS: Med all respekt, jeg ser faktisk ikke på deg i det hele tatt.

STEMMEN: (Fniser)

MEG: Hva, så vi er for fine på det til å engang se på meg i dag da?

STEMMEN: (Humrer)

LS (Ignorerer Meg fullstendig): Si meg, Stemme – er disse samtalene alltid like intetsigende?

STEMMEN: Det er jo begrensea hvor mye fornuft man kan få ut av en gærning…

MEG: Nei, nå er det nok! Nå peller du deg fram her hvor jeg kan se deg så jeg får gitt deg et skikkelig spark bak!

STEMMEN: (Ler høyt)

LS (Prøver å skjule et smil): Hm. Interessant.

 

    På en krakk ved vinduet trer plutselig en skikkelse fram fra tomme lufta. Trekkene hans er udefinerbare, men tilhører helt klart en ung mann.


LS: Litt utydelig i kantene kanskje?

GUTTEN (Leende): Det kommer seg.

MEG (Måpende): Hvem er du?

GUTTEN: Jeg er et resultat av din delvise schizofreni, kjære deg.

LS: Har den unge herren et navn?

GUTTEN: Hun har ikke gitt meg et enda.

MEG (Ingnorerer dem): Hm. Jeg tror du ligner litt på Peter Pan.


    Guttens trekk trer litt klarere fram. Han er mørk i håret, tidlig i tjueårene, men med et guttaktig glimt i øyet.


LS: Så, Peter altså?

MEG (Snur seg forvirra): Hva – nei, det var ikke –

GUTTEN: Hm, Peter. Jeg liker Peter.

LS (Klapper distingvert og triumferende i hendene): Da er det avgjort!

MEG (Knurrer for seg sjøl): At jeg aldri skal kunne finne skikkelige navn til dem.


    Peter reiser seg opp, og LS og Peter tar hverandre i hånda; Peter karslig med et barnslig glis, LS som den fordums fornemme aristokrat han gjemmer innafor skjorta.


LS: God dag Peter.

PETER: Halla gammer’n!

MEG: *facepalm*

LS: Jeg antar du kjenner til meg, ut fra bekjentskapet ditt å dømme?


    LS kaster et sideblikk på Meg mens han sier det siste.
Peter gjør det samme, og sprekker opp i et stort flir.


PETER (Med klohånd-gestikulasjoner): Joda, den store, fryktede og beryktede Lekesamleren! Visst kjenner jeg deg.


    LS rynker panna arrogant og oser sjølgodhet og falsk beskjedenhet.


LS: Vel, man er jo ikke så beryktet nå til dags. Barna kaster jo lekene fra seg som søppel, og da er det jo ingen sak. For ikke å snakke om at historiene sakte men sikkert har dødd ut.


    Peter kaster et kjapt, uttrykksløst blikk på meg, før han gliser bredt igjen.


PETER: Vel gammer’n, sånn er det vel. Internett er jo nåtidas største skrekkhistorie.

LS (Tankefullt): Hm, det er vel så.


    Peter klapper ham karslig på skuldra og snur seg mot Meg.


PETER: Så det er altså derfor du er husokkupant hos gærningen her.

LS (Smiler med nesa): Det er vel så.

MEG (Ser fra den ene til den andre): Hør her, gutter –

PETER (Slår hånda kokett for munnen): Åh, hørte du det gammer’n? ”Hør her” sier hun!

LS: (Rynker brynene spørrende)

PETER: Best vi later som vi ikke er her.


    Peter og LS snur ryggen til Meg og fortsetter samtalen sin. Meg blir stående og rive seg i håret.


MEG: Gutter – seriøst! Dere kommer jo faktisk fra mitt hode!

-