torsdag 8. mars 2012

onsdag 7. mars 2012

Sitater om te

tea leaves
tea loves
loves tea
lives tea
leaves tea?
never.

 
~Uniek Swain



I always fear that creation will expire before teatime. 

~Sydney Smith





We had a kettle; we let it leak:
Our not repairing made it worse.
We haven't had any tea for a week...
The bottom is out of the Universe.

 

 ~Rudyard Kipling


 
If man has no tea in him, he is incapable of understanding truth and beauty. 


~Japansk ordtak




A Proper Tea is much nicer than a Very Nearly Tea, which is one you forget about afterwards.


 ~A.A. Milne

mandag 5. mars 2012

Gærne kattedamer

Det finnes enkelte tegn på at du har nådd status: Klin gæern Sprø kattedame.

  1. Katta får bedre mat enn deg.
  2. Du blir heller hjemme med katta enn å gå ut med venner.
  3. Det er viktig å ta seg godt ut for katta.
  4. Du kysser katta oftere enn du kysser menn.
  5. Du snakker oftere med katta enn med deg sjøl.
  6. Du spør katta hva hun mener om saker og ting.
  7. Du setter i gang diskusjoner med katta.
  8. Katta svarer.
  9. Katta vinner diskusjonen.
  10. Katta sitter på bordet - uten at du bryr deg.
  11. Katta spiser maten rett av tallerkenen din - uten at du bryr deg.
  12. Katta går rundt i klærne dine - uten at du bryr deg.
  13. Katta legger seg på hodeputa, så du legger deg i fotenden.
  14. Du sitter på trappa i regnet - mens katta slumrer på sofaen foran TV-en.
Ikke minst er det en pekepinn når du har en liste med diverse mer eller mindre oppfinnsomme navn på det stakkars dyret - som du gjennomgår daglig - opptil flere ganger.


En liste over mer eller mindre oppfinnsomme kalllenavn på katta:
 (Offisielt navn: Fuzzy Dalek Ninja Katt)

- Fuzzy Dalek Snotty Cat
- Fuzzy Dalek Sleepy Ninja
- Pjuskeklatten
- Knøtteknotten
- Kattifnatten
- Pusilura
- Pjuseklatt
- Kattekatt
- Snupsilura
- Knøttikatta
- Kattelure
- Katt'spetaklet
- Kattefaen
- Kattlørva
- Pusiluska
- Pjuskelusken
- Snuskepjusken

Kan hende har jeg flere.


EDIT 6/3-12: Noen tilføyelser jeg brukte i dag (og dette er faen ikke KØDD engang):

- Snuppelupp
- Snuppedupp
- Snuppeleuppedupp
- Snuskepjuskelusken
- Pjuskeluskedusk

Kjært barn har mange navn?

Vi kattedamer burde vært på anstalt.

søndag 4. mars 2012

Notis om ei utfordring

Klarer du å lese 100 bøker på et år?

(Hold kjeft, Kimmie)

Tenkte jeg skulle hive meg på og se om det lar seg gjøre. Så har jeg ei unnskyldning for å lese Parasol Protectorate og Skullduggery Pleasant fra børjan - igjen.



Anmeldelse: "Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai"

"Der faller Hitlers tredje rike - mens det er ute og spiser middag."

Forfatter: Mary Ann Shaffer (USA)
Forlag: Schibsted Forlag AS
Utgitt: 2008
Antall sider: 238

Man har tidligere hatt vansker med å bestemme seg for hvilken bok som skulle blitt med til en eventuell øde øy. Det problemet eksisterer ikke lenger.

"Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai" var en mildt sagt ny opplevelse. Tittelen i seg sjøl var eneste grunn til at den ble med meg hjem fra bokhandelen. Man skal aldri kimse av en oppsiktsvekkende tittel. Og man skal aldri stole på vaskesedler. Her kommer ei tynn flis av en intetsigende (heldigvis, etter min mening) sådan:

"Kjære Miss Ashton.
Jeg heter Dawsey Adams, og jeg bor på gården min i St. Martin's Parish på Guernsey. Jeg kjenner til Dem fordi jeg kjøpte en gammel bok som en gang har tilhørt Dem..."

 "Da forfatteren Juliet Ashton mottar et brev fra kanaløya Guernsey i januar 1946, aner hun ikke at det skal forandre livet hennes. Men gjennom brevvekslingen blir hun kjent med Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai - en ikke helt gjennomsnittlig lesesirkel.
   Foreningen består av en gruppe naboer som har gjennomlevd tyskernes okkupasjon av Kanaløyene ved hjelp av kløkt, nestekjærlighet og klassisk litteratur. Gjennom dem blir Juliet kjent med et dramatisk kapittel i historien - og med nye sider ved seg selv."


Det er lenge siden jeg sist forlot huset i zombietilstand etter å ha glemt klokka og søvnen til langt utpå nattmorra'n på grunn av ei bok.
   Jeg er - vil ikke si veldig - men rimelig interessert i krigshistorie, og tenkte at "hei, dette er sikkert sånt som jeg finner interessant" i god tro om at man hadde lest noe lignende før. Så feil kan man ta.
   Ikke bare har historien en særdeles interessant innfallsvinkel; jeg vil også påstå at man ikke veit hva man får før man er ferdig med boka.

Egentlig har jeg ikke lyst til å fortelle så mye, for jeg føler at boka rett og slett må oppleves. Stikkord er sult, kulde, tårer, mørke, konsentrasjonsleirer, hjertevarme, vennskap, samhold, oppofrelser, litteratur, tekannekasting, babyromperosa flanell, latent-morder-utvekst, og så klart - potetskrellpai.




Sånn kan det gå når man er bibliofil, har null sjøldisiplin og en bohkandel i full spurt mot seg.

Vil man eventuelt ha flere og litt mer utdypende anmeldelser finner man sånt her.

Enjoy.


Og happy World Book Day på etterskudd!

tirsdag 28. februar 2012

Teksten min og meg

Glemt identitet
finner nytt
fotfeste
i påhør av
likesinnede
 

Et forbilde
tegnes

 
Gammel sorg
begraves
setning
for setning

 
Steg
fastgått
i sirup
blir
maraton
på is

 
Symbiose;
en
lever for
en
vokser av
behovet for
hverandre




- 2012
 

fredag 24. februar 2012

Natt

Jeg er bare en skygge. Jeg er bare et spøkelse. Det som er uten substans kan ikke ta seg for. Derfor sitter jeg alene igjen; Et avtrykk i tida som ingen kan virkelig kommunisere med. Jeg er ingenting. Det er ingenting der. Pene, sirlige bokstaver i en liten kursiv, og penna beveger seg selv. Tankene synes bare som bittesmå blågnister i tomme lufta. Som en litt dårlig stikkontakt i et gammelt hus. Elektriske impulser. Synlige gjennom et tomt, gjennomsiktig skall fylt med ingenting. Hjertet er revet ut. Innvollene knuste jeg selv. Jeg brukte alle mine siste krefter på å rive meg selv i stykker.
   Nå er jeg ikke mer. Skyggen min vokter deg på avstand. Men den tenker ikke lenger.


- 2011



tirsdag 21. februar 2012

Konkurssalg: Tanker selges til spottpris

Ta tak. Dra dem ut, få dem med deg. Jeg har nok, du kan gjerne kjøpe dem, så mange du vil. Prisen er lufta du puster, livet du lever, lyden av ditt indre bilde.

Jeg handler med drømmer, kjøpslår om ideer, frakter minner og betaler for refleksjoner. Dypt, dypt inne graver jeg dem nådeløst fram med blodige negler, river dem i biter og setter dem sammen igjen. Resultatet varierer.

Hjelpeløst tilbake ligger de i sine støvete hyller, forkastet av sin skaper, elsket fram, og forkastet igjen. Uferdige eller ubrukte, eller begge deler. Noen er elsket til døde, mens andre knapt har fått liv.
Stjerner, måner, blå himler, bølger, sanger, drager, trollkatter, såpebobler og myke dyner. Alt er ditt hvis du vil ha det. Brukt igjen og igjen. Det andre og. Selvransakelser, fortvilelser,
unødige sorger og depresjoner.

Bare ta det. Ta på deg maske og grav støvet av det. Eller begrav det dypt i jorda. Lokalene er overfylt, det er ikke lenger plass, og husleia er ikke betalt grunnet manglende inntekter. Brannfaren er stor og det varsles kun tre ganger før utkastelse er et faktum. Så vær så snill, hjelp meg å bli kvitt alt sammen. Som sagt – prisen er latterlig lav.

Frustrasjon gis bort, på betingelse av rask forbedring. Klisjétanker likeså, men kan gjerne brukes. Jeg haler dem ut etter innvollene og vrenger dem med innsida ut. Ideene putter jeg på glass som jeg kaster på sjøen, og lar dem flyte ut med tidevannet. Det hender seg at noen returnerer. Resten kan plukkes opp når du måtte ønske.

Alt som er pakket inn i tepper og fløyel bør du kanskje se skeptisk på. Du må gjerne ta det, men ikke ha for store forventninger. Det er gjerne fillete barndomsminner eller virkeligheter som nektes å bli innsett.

Ta med deg så mye som du klarer å bære. Bare gjør det. Vil du ha det, skal jeg ikke stoppe deg, langt i fra. Stikk hull på byller og rot i materien. Skjær vekk døde lemmer og brenn dem. Del opp gledene og spar dem til senere.

Jeg prøver å samle på mennesker, men ettersom det mislykkes selger jeg også de tomme omrissene deres, i tillegg til ubrukte dager. Kanskje de kan brukes ved en senere anledning.
Musikken som dannes flyter rundt mellom hyllene, dekket av seige, hvite hinner som bare et sverd kan trenge gjennom. Prøv om du er sterk nok. Hvis ikke kan du selge dem tilbake til meg, så putter jeg dem i fryseren. Jeg betaler det dobbelte.


- 2008


 

mandag 20. februar 2012

Observasjoner fra en misantrop

Energiske, overlykkelige, snusfornuftige mennesker irriterer meg. De får meg til å føle meg som en skikkelig taper. I dag er jeg misantrop og ser helst at alle jeg ikke liker opphører sin eksistens. Og det er mange.

Nok en gang er det jobben som gir meg hjerneblødning. Jeg liker virkelig ikke å stå sånn på display og være venner med alle, uansett hvor mange ganger jeg forteller hjernen at dette et jo mysigt. For jeg vil jo ikke være sånn , gud forby - hvis jeg har lov til å si det - nei, mine sosiale preferanser strekker seg bare ikke lenger enn til hunder, katter og kule særinger som moi. Og hvorfor skal jeg være nødt til å være en sosial kameleon, eller potet som noen så passende uttryktet det, bare fordi det er uhøflig å ikke like folk?
    Akkurat der skylder jeg på opphavet. Jeg husker fra jeg var lita at hver eneste feil jeg gjorde eller hadde måtte endres på - kjapt. Paradokslat nok var jeg verdens mest pefekte lille engledritt hver gang jeg gjorde noe bra, og fikk det vel dermed for meg at perfekt skulle man være, ellers kom man til helvete. Eller noe sånt.

Har dere merka at når man prøver å unngå øyekontakt med folk er det enkelte som i sin tur prøver å stirre fyr på trynet ditt? Hadde en sånn her i dag, en strik på godt nordnorsk, 17-18 kanskje, bøyde seg fram og ned og i sikksakk så jeg hadde lyst å spørre om  mora hans var slange.
    "Har jeg noe i trynet?" spurte jeg heller.
    "Nei - ?"
    "Da foreslår jeg at du glor på noe annet."
    Og vips: Tallerkenøyne blir UFO-er.

Jeg veit, jeg veit, man skal ikke fortelle kunden hva man mener om ham (i hvert fall ikke så han hører det), men av og til sprekker jeg. Slapp av, jeg har ikke mageplaska i punjbollen. Ennå.

En dose galgenhumor er visst det som skal til, kjenner jeg! Ingenting er som å sette universet opp ned på spissen av en kjempestaur og riste det litt. Litt hevngjerrig må man få være. Av og til.