Brev

Kjære, jeg savner deg.


Det er ikke mange steder jeg kan være så fri som på papiret. Det betyr mye for meg; ei penn som ruller mot strekene på glatt papir. Aller helst liker jeg det pergamentgule, støvosende. Humor er best.

Hva var det jeg ville si deg?

Jeg savner deg. Seriøst. Veit du ikke det? Kjenner du ikke hvordan de lange klørne mine borer seg inn i hjertetrevlene dine så blodspruten står? Ikke så mye fordi jeg trenger deg. Kanskje mest fordi jeg vil høre deg anerkjenne idiotforsøkene mine på å være menneske. Du er den beste lytteren. Så jeg fikk det for meg at du kanskje ser meg også. Jeg savner i hvert fall øra dine.

Hva mer? Hva mer vil du ha meg til å si?
Jeg veit ikke om det er så lurt at jeg fortsetter. Jeg kunne jo si noe dumt.

Jeg savner henda dine. Det var bare den ene gangen, da jeg enda var redd, og du enda trodde du hadde meg. Da vi begge sa hva vi følte uten å si noe som helst, og ingen av oss torde tro at den andre så noe i oss. Så her sitter vi i dag. Ene og alene. Jeg er redd. Du forsmådd. Og alt er en stor misforståelse. Alt er min feil.
Likevel er jeg glad for å ikke ha dratt deg inn i problemene mine. I det hølet jeg kaller et liv, hvor jeg kunne ha risikert å brekke ryggen på deg, splintre sjela di som speil mot betong, og flise opp hjertet ditt. Som du sjøl sa: Timinga var nok feil. Universet passa på oss. Kanskje det til og med ga oss en sjanse. Jeg har lært meg å stole på universet, og det akter jeg å fortsette med.

Jeg hadde nok med meg sjøl. Nå veit jeg hva du gikk gjennom, så nå er jeg glad for at du slapp det samme en gang til. Jeg tenkte ikke over egoismen min da, uheldigvis. Men det gjør jeg nå. Og når jeg kjenner etter, er jeg kanskje faktisk litt glad i deg. Nei tull. Jeg er glad i deg. Du har redda livet mitt, sjøl om kanskje verken du eller jeg er klar over faktum.

Det beste med alt dette er at hjertet mitt er helt. Jeg er ikke fortapt. Men det tok innmari lang tid før jeg skjønte at jeg kunne klare det uten deg. Allikevel er det du som har hjulpet meg med perspektivet. Så ironisk.


Takk.

Da er nettbuttikken så smått oppe og tusler igjen!

Ukas sitat - uke 46

Kilde

"When we honestly ask ourselves which person in our lives means the most to us, we often find that it is those who, instead of giving advice, solutions and cures, have chosen rather to share our pain and touch our wounds with a warm and tender hand,"

- Henri Nouwen

NaNoWriMo 2013

Okei, så jeg sliter med å komme i gang. NaNoWriMo 2013 gikk av stabelen 1. november, og først i går begynte jeg så vidt å skrible litt. Jeg sitter her og tenker: "50 000 ord på en måned, det burde jeg klare." Ikke minst når man har NaNoWriMo som motivasjon, og faktisk har kommet opp med et kvart plott.
 
Men du skjønner, så har jeg også lese-hundre-bøker-på-ett-år-utfordringa mi som sitter og stirrer meg i fjeset som en tiggende hund, og Goodreads hjelper ikke. Alle bøkene jeg ikke har lest som ligger der og venter. Alle bøkene jeg har lyst til å lese.
 
Og så har jeg jo sverga på lillefingeren at jeg skal strikke alle julegavene i år. Jeg. Er. På. Etterskudd. Multitasking-knappen har kilt seg fast. Så hvis jeg bare klarer å skrive - tja - det blir vel rundt 10 000 ord i dag, så er jeg litt tilbake i gamet. Og her sitter jeg og prokrastinerer.

(Jeg har aldeles ikke for høye forventniger til meg sjøl.)

Hva var det jeg hadde tenkt å skrive om igjen?

Kom aaan, kom tilbake til meg O Flyktige Genitanke! Jeg hadde deg jo, hvorfor fordufta du så urimelig fort? Det syns jeg var dårlig gjort, skal jeg si det jeg mener. Jeg mener; stikke av på den måten, lenge før jeg får skrevet deg ned? Hva tjener det til liksom. Lite formålstjenelig er det. Også du som var en så god tanke! Jeg husker at jeg tenkte: Jess! Der har vi det! DET er området jeg bør beveg meg inn i. Men neida. Ikke engang det hadde du tid til å vente på. Også jeg som visste med sikkerhet at du var den riktige tanken for meg.

Jaja, O Store Uoppnåelighet, jeg får vel bare sette meg og vente til du kommer tilbake. Har prøvd å jage deg en stund, men det er som å putte fiskepudding i støvsugeren. Hælvete, det er farlig å tenke mens man kjører bil, da skjer sånt som dette. Så sitter man der med kuken klemt fast under postkasselokket* og håper at ingen kikker når de kjører forbi. Takk skal du faenmeg ha. Godt å vite at man kan stole på sine enge tanker. Kanskje jeg til og med går videre og lar deg i stikken, så kan du be på dine knær om å bli sluppet inn i hjernen min igjen.

*Refererer til uttrykket "sitte med kuken i handa,"

også kjent som å sitte med skjegget i postkassa.

Ukas sitat - uke 41

"There is no such thing as winning or loosing. There is won and there is lost; there is victory and defeat. There are absolutes. Everything inbetween is left to fight for."

- Derek Landy, "Skulduggery Pleasant"

Poet Slouch Hat

Garn: Hifa Norsk Pelsull
Farge: Petrol
Pinnenr: Rundp. 4 og 7, strøpmep. 4

Det tok meg nøyaktig to Buffy-episoder å bli ferdig med denne.

Mønster fra Ravelry.

Ukas sitat - uke 39

"You get a little moody sometimes, but I think that's because you like to read. People that like to read are always a little fucked up."

- Pat Conroy

Ukas sitat - uke 38

"Crying is all right in it's own way while it lasts. But you have to stop sooner or later, and then you still have to decide what to do."

- C.S. Lewis

Om å våkne hjemme hos opphavet

Står opp. Tenker: "Kaffe hadde vært godt." Kommer på at pappa alltid kun har pulverkaffe. Kommer på at de fortalte meg om de nye Bodumkoppene sine dagen før. Tenker: "Han kan jo å ha kokekaffe i skapet..."

Går på kjøkkenet. Finner fram min egen gjenglemte Bodumkopp og låner ei presse. Finner en pose med gammel inntørka Frielekaffe i skapet. Begynner å kontemplere pulverkaffe. Snur meg, sukker, og der, på benken, er det det jeg tror? - PRESSKANNEKAFFE!

Ukas sitat - uke 37

"If you don't know it's impossible, it's easier to do."

- Neil Gaiman, "'Make good art' speech"

Til Cecilie

Another ghost to add to the collection

Another life lived too short




A Blackness far too vast for all of us

Red the river that now is still




The Prince of Darkness has claimed yet another victim;

Another soul added to His account




I fear the Blackness,

I fear His kingdom

I fear the loneliness




But I no longer

Fear Life







Happy Halloween

Skriveverktøy

For ei  uke siden var jeg innom bloggen Writer's Circle og fant det fantasiske skriveprogrammet Scrivener. Mikkel Bugge tipsa meg om det på et skrivekurs for noen år sida, og så glemte jeg hele greia. Da var det godt at Writer's Circle minte meg på det igjen, for dette er noe av det mest geniale jeg har sett.
    Jeg har alltid ønska meg at det fantes en mindre lineær måte å arbeide med Word på, men har måttet innse at jeg ikke kommer utenom Ctrl+x. Scrivener inneholder forskjellige maler for roman, novelle, essay, særemne, osv. Her kan man lage karakterskjemaer, stedbeskrivelser, dele kapitlene inn i scener og flytte rundt på rekkefølgen så mye man vil via ei liste i menyen. Notater holdes avskilt fra selve manuskriptet, men er linka til posisjonen i teksten og krever bare et tastetrykk for å finne. Dette er bare noen få traits. Er man usikker på om dette er brukbart eller ikke, kan man alltids benytte seg av en 30 dagers prøveperiode.
    En av mine roomies nevnte også Yarny, som er noe lignende, men som jeg tror er online og ikke har sett så nøye på ennå.
    Hvis du skriver og har behov for å pusle ideene dine sammen heller enn å skrive dem på ei rett linje - prøv dette. TIPS: Med mindre du har et medfødt geni for skriveprogrammer, kan det lønne seg å lese brukermanualen før du begynner å bruke det.

En annen ting jeg fant var et online-sted som heter 750words.com, som jeg ikke har tenkt å benytte meg av, men som inspirerte meg til å ta fatt på et eget, lignende prosjekt.
    Greia med 750 words er dette:


"I've long been inspired by an idea I first learned about in The Artist's Way called morning pages. Morning pages are three pages of writing done every day, typically encouraged to be in "long hand", typically done in the morning, that can be about anything and everything that comes into your head. It's about getting it all out of your head, and is not supposed to be edited or censored in any way. The idea is that if you can get in the habit of writing three pages a day, that it will help clear your mind and get the ideas flowing for the rest of the day. Unlike many of the other exercises in that book, I found that this one actually worked and was really really useful.


I've used the exercise as a great way to think out loud without having to worry about half-formed ideas, random tangents, private stuff, and all the other things in our heads that we often filter out before ever voicing them or writing about them. It's a daily brain dump. Over time, I've found that it's also very helpful as a tool to get thoughts going that have become stuck, or to help get to the bottom of a rotten mood."

(Fra 750words.com )


Automatskriving lenge leve. Så jeg bestemte meg for å gjennomføre Prosjekt Morning Pages, og har så langt holdt det gående sju dager på rad!

*fornøyd med seg selv*

Det er merkverdig meditativt , og fungerer som sagt som igangsetter for de ideene som setter seg fast. For sånne som meg som lider under langvarig skrivetørke og har problemer med skriverutinene, hjelper ikke minst den følelsen av å bare ha fått skrevet noe hver dag. Dessuten blir det litt lettere for hver dag, og ønsket om å skrive bare øker. For meg er dette en super arbeidsmetode, og jeg anbefaler den til dere som føler at dere sitter fast i skriveprosessen.

EDIT: Fikk et tips fra Elisabeth; OmmWriter er heller ikke så dumt, men funker kanskje best når man har ideen klar, eller ikke klar i det hele tatt, og bare skal skrive uten å redigere. Veldig vakkert og avslappende skriveprogram!

Ukas sitat - uke 36

"Tides do what tides do - they turn."

- Derek Landy, "Skulduggery Pleasant"

Jeg har lagd bokmerker!

Fin ting å gjøre på en søndag.

Kan forresten bare nevne at det også går an å følge denne bloggen på Fjesboka: https://www.facebook.com/sgraphomaniac

Ukas sitat - uke 35

"Where is human nature so weak as in a bookstore?"

- Ernest Hemingway

Ukas sitat - uke 34

"Let's just say that if complete and utter chaos were lightning, then he'd be the sort to stand on a hilltop in a thunderstorm wearing wet copper armour and shouting "All Gods are bastards!"

- Terry Pratchett, "The Colour of Magic"

Hva man bruker ferie- og skattepenger til:

Nye kamerater:

1. "Cloud Atlas", David Mitchell

2. "A Clash of Kings", George R. R. Martin

3. "A Game of Thrones", George R. R. Martin

4. "Etiquette & Espionage" (Finishing School #1), Gail Carriger

5. "Victory of Eagles" (Temeraire #5), Naomi Novik

6. "Empire of Ivory" (Temeraire #6), Naomi Novik

7. "The Name of the Wind" (Kingkiller #1), Patrick Rothfuss

8."Alice In Wonderland & Through the Looking Glass", Lewis Carroll

9. "Neverwhere", Neil Gaiman

10. "Kingdom of the Wicked" (Skulduggery Pleasant #7), Derek Landy

11. "The Thirty Nine Steps", John Buchan (Ikke på bildet)

Og byens beste Strawberry Daiquiri:

Dessuten har jeg den vakre Kindle Paperwhite i bakhodet. Og en plan om å ta opp både ett og flere fag på Sonans, sånn at jeg endelig kan komme meg på universitetet. Jippi!

Forandring fryder...

Det er unektelig et par støttepillarer som har sunket i jorda, muligens for bestandig. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det siden det er lite jeg kan gjøre. Av og til blir man bare tvunget til å bygge nye fundamenter.

Men hvordan skal jeg kunne se dem i øyenene? Foreløpig later jeg som ingenting, men det kan aldri vare. Det vil jeg heller ikke. Men denne gangen får de ingenting gratis fra meg.

Jeg lot tankene vandre igjen. Dit jeg helst ikke ville, dit det gjorde vondt. Prøvde å tenkte rasjonelt. Jeg ble overfalt av hele følelsesregisteret på en gang.

Jeg var så frustert! Årsaker og virkninger linka seg sammen og alliekvel forsto jeg det ikke. Ville ikke. Orka ikke tenke på det. Tenkte på det igjen og igjen.

Folk som sa at forståelse gjorde det lettere å takle, hadde gjort seg fortjent til et spark bak fra meg. Det hjalp ikke det spøtt. Fordi selv om jeg forsto den praktiske sammenhengen, hjalp det lite på at jeg ikke klarte å se det for meg.

Likevel satt det en fornøyd liten småjævel i øregangen og godta seg over at katastrofen var et faktum, nettopp fordi det uunngåelig medførte forandring. Jeg hadde en teori om at dette var hva alle parter trengte: Ei brå oppvåkning. Når man var sta hjalp det dårlig med vennlig tilnærming.

Når tankene dytta for nært innpå det ubehagelige, var det som om en geleaktig substans sendte dem sprettende tilbake så kraftig at jeg ble svimmel. Jeg hadde mista tellinga på alle tekoppene jeg hadde slukt de tre siste døgnene. Pussig nok var sjokoladehungeren svakere enn vanlig. Jeg tok ut aggresjonen på hybelkaninene og sofakulturen: Reine golv og joggeturer var ikke det verste utbyttet man kunne tenke seg.

Jeg veit ikke om det ble lettere å takle med dagene, for ettersom tanken festa seg ble jeg nesten uvel. Det minnet veldig om da jeg opplevde Sviket første gang. I ettertid lærte jeg meg å takle det bedre, men jeg visste ikke om graden var verre denne gangen, fordi jeg var en helt annen person nå.

Forskjellen denne gangen var at jeg var ferdig med Overdramatisk og Miserabel, to gamle kjenninger jeg hadde fått mer enn nok av. Denne gangen var jeg klar for å sparke liv i det gamle maskineriet og rette fokuset framover. La verden seile sin egen sjø og ta sine egen konsekvenser. Tross alt var det ikke direkte mitt bord, sjøl om jeg ble berørt. Dessuten var jeg så inderlig lei av unødvendige misforståelser som resulterte i katastrofer. Hvorfor kunne det ikke bare være fred i verden?

Jeg visste at det var et naivt ønske, men jeg hadde alltid vært både godhjerta og blåøyd. Det ville gjort ting så mye lettere om folk bare tok seg tid til hverandre.

Jeg er ikke feilfri jeg heller. Det er så lett å ønske, så lett å dømme når man står på sidelinja. Det er ikke før man møter seg sjøl i døra at man virkelig lærer.

-

Depresjon?

SÅNN føles det:


Hyberbole and a half: Depression - part 2.

Jeg er ferdig med min første genser!

Egentlig ble jeg ferdig på søndag, men jeg er fortsatt like kry. Her er vidunderet:

Garn: Kauni

Mest fornøyd ble jeg med fargevalget. Prosjektet tok meg bare en og en halv måned, men det var definitivt verdt tida, og ikke minst den uvurderlige hjelpa fra mamma og bestemødrene mine.

Ord i det fri

Lufta strømmet inn og gjorde rent bord i hjerneavdelinga. Støvet blåste rett ut og dannet mønstre i sollyset. Jeg sukka. Etter tre år innendørs hadde jeg endelig gjenoppdaga frisk luft. Stedet var botanisk hage. Byen var Tromsø. Og nå hadde jeg selskap av ei and.

Min kompis anda.

Jeg hadde følt meg udelt vel, hadde det ikke vært for en slitsom liten hodepine som hadde bygd seg opp fra morran av. I det minste kunne jeg trøste meg med den nye genseren min, som jeg var litt for fonøyd med: Raglanfellinga var noe upresentabel enkelte steder, og strengt tatt var den litt for kort (selv om jeg aldri kom til å inrømme det for Mia). Dessuten gled den opp. Men jeg var alt for stolt av å ha ferdigstilt min første genser til å merke meg med detaljer. Og fargene var perfekte.

Jeg kikka opp mot den overskya himmelen og snuste. Definitivt en eim av regn. Jeg banna inni meg. Og så jeg som endelig var så godt i siget. Kom det regn måtte Macen pakkes bort, og det hadde jeg lite lyst til. Både fordi jeg elska å sitte med den løvtynne maskina på fanget, og fordi fingrene mine tikka av gårde på tastaturet. Jeg hadde bare TextEdit - ikke mye skriveprogram å skryte av - men det var nok for anledninga.

Anda kvekka. Noen unger løp rundt med blomster - jeg hadde bange anelser om hvor de kom fra - i hendene, og kasta dem i andedammen. Jeg reagerte litt på blomstene, men ville helst bare ha ungene unna fuglen. Vi møttes først i går, men allerede kjente jeg et slags felleskap med ham.

Heldigvis ble ungene fort lei stakkaren, for han ville ikke vite av dem. Jeg pusta letta ut inni meg. Og banna på nytt. Nå kunne jeg sverge at jeg kjente regndråper. Ei måke landa i vannet ved sida av andekompisen min. Dette var tydeligvis ikke så kult i dambeboerens øyne, for han la på svøm mot den andre enden av dammen. Måka følte seg åpenbart neglisjert, og letta tvert. Kompisen min gjennopptok sin rettmessige plass på steintrona si.

Søt planteduft fylte nesa mi til randen og gjorde det ei stund vanskelig å konsetrere seg om noe annet. Jeg kjente den velkjente lukta av skogbunn, blanda med lufta før noen stikker hull på regnskyer. Det var kjølig, men herlig. Likevel dro jeg den lånte jukseskinnjakka på meg. Jeg hadde banna over hvor varmt jeg var kledd da jeg gikk til byen. Nå smilte jeg lurt til meg selv. Visst var det deilig med frisk luft.

Jeg la merke til ei dame som gikk og virra rundt på stiene, og lurte litt på om hun var blomsterfan. Det så ikke bedre ut, for hun tuslet forbi meg både to og tre ganger, mens hodet gikk som på en sulten fugleunge. Vi har alle vår kunnskapstørst, tenkte jeg.

Siden jeg nå hadde bestemt at dette skulle bli min nye boplass utenfor hjemmet, lurte jeg naturligvis også på om det kom folk forbi dette stedet daglig, og om disse folkene i så fall ville være de samme. Jeg kunne godt tenke meg en småkjekk jevnlig forbipasserende en. Men jeg hadde jo anda.

Hvem?

Jeg tror på tro, men jeg tror ikke.

Hvorfor det?

Vår

Asfaltglitter.
Paraplyhav.
Kåpedamer.
Frakkemenn.
Støvelføtter.
Eksosgater.
Renneblomster.
Solregn.

Ukas sitat

All that is gold does not glitter;
not all those who wander are lost;
the old that is strong does not wither,
deep roots are not reached by the frost.


From the ashes a fire shall be woken,
a light from the shadows shall spring;
renewed shall be blade that was broken:

The crownless again shall be king.

~ J.R.R. Tolkien ~

Bare litt

Det snør, og Hufsa hufser gjennom skogen i kjølvannet til sosial død. Hun vet ikke bedre. Alle andre har det så greit på stell, men Hufsa må bo i skogen, for der har Hufsa det best. Hufsa er bare litt bitter.

Det fortsetter å snø, men snøen er våt og bilene bare kjører. Søledammer er bare morsomt, ikke sant?

Enda snør det.  Drømmer er ikke virkelige. Så søtt når unger tror på julenissen og monstre under senga, men de må lære seg at det ikke er ekte før de blir voksne.

Indirekte

si meg
har jeg koblingsfeil
når jeg ikke
fikser

saklig

aldri er
tilstede


dør


når jeg ikke

vet

lever
innenfra og ut
full av

gusj

er jeg?

spesifikk

nikkenikk


Jeg har så føkka perspektiv

Snart

Kvart på ingenting
Kvart på uendelighet

Lurer på hva
klokka er

Hvis vi egentlig er

Ingenting
Ubetydelige 
Små
Store
Viktige
Alt

Ghostly impulses

There’s something off about all this; talking about death, how he might be lurking the rooms of the house, that I’m leaving

– like we’re detached, but we’re all connected in some bizarre, telepathic way

– like we’re all perceptive to each other.

Like we’re a circle of people scattered across the land, connected by invisible electric impulses

– like radios.

And between us, he wanders like electricity from light bulb to light bulb in a series connection, lighting us one at a time.

Seinvakt

Jeg visste at hun ikke var hjemme.
Hadde sagt ha det til henne for bare en time siden. Likevel klarte jeg ikke å se inn på det tomme soverommet.
Fordelen med å være den første som forlot huset om morran, var at jeg slapp å være den som ble igjen.

Gamle tanker: 2. mai 2012

Regn som vasker bort gammel skit og bringer nytt liv til en gammel verden. Liv blir til, en vår i emning.

Det er som om et stort hvitt lys sakte går opp for et desillusjonert sinn, og illusjonene siver inn på nytt, med regnet: Et barn blir født i et voksent hode - blir tilført håp, med styrken som ligger i erfaring.

Samme hvor mange ganger skuffelsen slår meg i trynet, hvor mange ganger jeg gir opp menneskeheten, er det en bitteliten partikkelbit av meg som aldri slutter å håpe. Som ønsker å bli motbevist.

Og der regnet i formiddag gjorde meg trist, gir det meg nå trøst. For hvis sola står i rett vinkel, er det en regnbue i hver dråpe. Fordi jeg veit at livet fortsetter selv om det går meg i mot.

Fordi jeg venter på nok et eventyr.

-

Så var det på'n igjen!