Den bølla så stort og så mye, at hele hodeskallen min summet i takt med summinga dens. Hjernen skvulpa, tennene skrangla, og busemennene trilla i hopetall ut av nesa. For denne flua var så svær at det nesten ikke var plass til den i det lille hodet mitt. Den summa og bølla seg gjennom lange, trange korridorer, bittesmå rom og snirklete ganger. Hvor enn den summa, bølla og rev den ned alle de pent oppstabla tingene rundt om i hele hodet.
Men én dag kom flua over et låst rom. På døra hang det et stort, digert, neongrønt skilt med turkise bokstaver:
ADVARSEL:
SKAL IKKE ÅPNES!!!
Og det kunne man jo forsåvidt forstå ut fra alle kjettingene og hengelåsene noen hadde hengt på den.
Men flua var slett ikke redd. Det var jo ei svær, diger, hårete bølleflue, og svære, digre, hårete bøllefluer var ikke redde for noe.
Så flua gikk løs på døra med alle krefter og midler, og etter flere timers hardt slit hadde den endelig bare én eneste diger hengelås igjen. Flua stilte seg med baken mot døra, sånn at den kunne lene seg på forbeina mens den prøvde å lirke opp hengelåsen med bakbeina.
Klikk.
Låsen var åpen.
Sakte knirka døra seg åpen. Innenfor var det helt mørkt. Drypp drypp drypp sa det der inne. Dessuten stinka det som ånden til noen som hadde spist et helt tonn med råtten hvitløk, og så tilfeldigvis glemt å pusse tennene i tre hundre år. Men det er sånt svære digre bøllefluer liker.
Så flua summa seg i ei fart, og skulle til å bølle seg inn, da den plutselig hørte en lyd. Det var ikke en vanlig ikke-skummel lyd som et pling eller et knirk, men en stor skummel, prustende lyd, som fra et stort skummelt, pustende monster.
Når flua tenkte seg om, var den ikke faktisk litt mørkeredd? Den skulle til å bråsnu da noe stort, digert og hårete strakte seg ut av det dryppende mørket.
Siden et fluehode egentlig bare er et eneste digert par med øyne, fikk flua tatt en veldig god kikk på det som strakte seg etter den. Det var ei kjempehand; svær, diger, og like hårete som en urgammel viking uten barbermaskin.
Nå fikk flua fart på vingene. For i enden av kjempehanda var det et svært, digert, hårete monster, med enda ei svær, diger, hårete hand. Og midt oppå monsteret var det et svært, digert, hårete hode, og midt i ansiktet en svær diger kjeft full av tjukt ekkelt sikkel. Flua skjønte hva dryppelyden kom av.
Som et lyn skjøt den ut i korridoren igjen. Den summa i sikk sakk, looper, bølger, spiraler, snurridutter og virrevapper gjennom hele hodet mitt, på jakt etter et gjemmested. Bak seg kunne den høre monsteret komme prustende, brølende, siklende, trampende etter. Pussig nok virket det ikke som monsteret hadde noen problemer med å komme seg fram, mens flua deriomt ble sittende fast både titt og ofte.
Til slutt smatt bølleflua inn ei dør lengst bak i lillehjernen. Den hadde funnet eliksirrommet, som var fullt av magiske pulvere og fresende eliksirer. I et lite glasskap, ved siden av en stor bokreol i rød eik, sto to små flakonger - en gul og en blå. På den gule sto det "VOKSESERUM" med store røde bokstaver. På den blå sto det "KRYMPESERUM."
Flua ble henrykt! Nå kunne den drikke vokseserum og bli så stor at den kunne jage monsteret tilbake inn i det låste rommet. Når den så hadde stengt monsteret inne for godt, kunne den drikke krympeserum og bli seg selv igjen. Hvis den ikke bare skulle fortsette å være stor da. Man visste jo aldri om monsteret kom til å bryte seg ut igjen.
Det kom et stort brøl utenfra. Monsterert var ikke langt unna. Mens den holdt nøye øye med døra, plukket flua opp flakongen med vokseserum, satte den til munnen, og tømte den. "Hah!" tenkte den, akkurat i det monsteret kom brasende inn døra.
Hvis bølleflua hadde hatt ei tunge, ville den ha rakt den til monsteret. Men fluer har ikke tunger. I stedet holdt den opp flakongen og viftet med den rett foran nesa på monsteret. Det var da den la merke til noe forferdelig feil: På flakongen som nå var tom, sto det ikke "VOKSESERUM" med store røde bokstaver. Det sto "KRYMPESERUM."
Mer rakk ikke flua å tenke, før den med et svupp var redusert til en brøkdel av sin opprinnelige størrelse. Fortvilt prøvde den å komme seg unna, men monsteret plukket den opp etter den ene vingen, bar den ut av eliksirrommet, og knipset den så hardt den kunne nedover korridoren.
Bølleflua summa og ramla i ei svimlende fart, hele veien fra bakerst i hjernebarken til fremst i bihulene. Der svusja den ned gjennom flere desiliter ferskt snørr, før den til slutt seilte pent og pyntelig ut av nesa mi, og landa på bordet foran meg.
- Jaså du! utbrøt jeg triumferende.
Desverre for bølleflua var den dekka av snørret mitt, som klistra den fast til bordet. Derfor kunne den ikke røre seg. Jeg løfta knyttneven.
Splæsj.
Tilbake på rommet sitt fniste det svære digre, hårete monsteret for seg selv, på en veldig ikke-monsteraktig måte. Så la det seg fornøyd til å sove.
***
Det finnes bøllefluer overalt. Jeg synes nesten litt synd på nevnte flue for å gi den et så brutalt endelikt, men så kom jeg på at det er sånn de gjør det: De gir deg dårlig samvittighet for at du tar tilbake dine egne intimgrenser og innvaderer deg på nytt og på nytt. Sånn sørger de for at du aldri blir kvitt dem. Bedre med splæsja flue på bordet enn flueegg i hele hodet.
Monsteret er jo meg, så klart. Undervurder aldri et sovende monster. Eller en sovende vulkan. Det går ut på det samme.
I dag fant jeg ut at vi har en fantastisk hage. Trist å tenke på at man skal flytte fra den snart.
ERHM: Hvorfor man ikke ska sette meg foran en datamaskin med tastatur på når jeg er i humør til kaste stein på folk.
Let's kill them flies.
SvarSlett