Etter hangover kommer solstikk

Jeg ønsker meg en sang. En morsom sang. En søt sang. En gammel sang. En fengende sang. Og jeg får ikke tak i den. YouTube støtter meg med lyd, men fullpakka data jobber dårlig. Spotify gjør seg kostbar. Kontoen er tom, så iTunes fornekter meg. Jeg er litt lei meg.



Skotske The Proclaimers fra Bathgate.
Badeport. Ba havn.

Hva?

Turn left.
For tar du til høyre havner du i en alternativ virkelighet, som ikke nødvendigvis er bedre enn den du er i nå.

Integritet er et digert, uforståelig ord. Jeg liker smaken av det. Følelsen. 
Integritet.
Å være inni seg sjøl, tolker jeg det som. Du er kanskje ikke sjølsikker og verdensvant, men i det minste er du inni deg sjøl. Utafor verden er i grunnen okay. Utafor seg sjøl suger.

Halv fire i natt klarte jeg endelig å kravle meg under dyna. Det er altså litt skummelt å si ja til å drikke med Marita. Ye be warned. Hun klarte å få i meg konjakk. Hater konjakk. Drakk nesten et helt glass. Blæh.
    Når det gjelder å komme seg opp om morran er jeg supergod på fiendishly clever plans. Prøver å lure meg sjøl med å sette på to alarmer samtidig. Slumrer i ti minutter hver, men fem minutter etter hverandre. Hvilket kort forklart vil si at de plager meg hvert femte minutt. Bortaksta, egentlig, for du sovner ikke på fem minutter. Ikke jeg i hvert fall.
    Poenget: Vanligvis lurer jeg meg sjøl til å slå av den ene alarmen og sette den andre på et kvarter før jeg må på jobb. Jeg er så lur!
    Men i natt var jeg FAKTISK lur til en forandring: Midnatssol er en plage. Fantastisk vakkert når man ikke skal på jobb klokka sju om morran. Bare glem søvn. Trekk fra gardinene. Når alarmen ringer har du ikke sjangs.

Som en mann sa en gang: Jeg har en drøm.
    Antagonismen har tatt livet av den drømmen mange ganger, men nå er det slutt. Jeg er lei av døde drømmer. Integriteten forsvinner liksom med dem, som når du trekker ut proppen i badekaret. Du kan ta meg, men ikke drømmene mine. Det liker jeg.
    Apropos drømmer: Så "Burlesque" i dag. Digger filmer med oppsiktsvekkende rollebesetning. Aguilera og Cher. Skikkelig feelgood-film med masse kul musikk, flotte kostymer og dansenumre. Yay!

Nå følte jeg meg filosofisk gitt. Tanker kommer og tanker går, og kvasipoesien er som antagonismen evig udødelig. Lurer på når jeg skal bli seriøs.

Når tiss og bæsj og promp slutter å være morsomt, antakelig.

Jeg hadde på en måte lovt meg sjøl at jeg skulle begynne å sette kvalitet over kvantitet hva blogginnlegg angår, men -
Sterk i ånden, svak i viljen. Eller noe sånt.

Natta.