En samtale

 I mangel på noe morsomt hverdagslig (Ikke at ikke dette skjer hver dag altså) å blogge om, fant jeg ut at jeg kunne gi fra meg en skuespillmanuslignende (Men det er ikke et skuespillmanus) tekst fra i dag morges.

    Dette er altså det som skjer når Sylvi (Meg) blir sittende aleine med sine imaginære venner for lenge.

    Here goes:

En samtale

Introduserer:
- Lekesamleren, en av mine gamle, heller underutviklede (”Hei!”) karakterer som aldri fikk sin 15 minute fame engang.
- En av mine foreløpig navnløse fantasivenner, som forhåpentligvis kanskje er så heldig å få seg et navn i løpet av samtalen.


STEMMEN: Nå. Så hvem er du egentlig?

MEG: Hva – nei, nei, nei, nei, du begynner ikke på det der igjen! Det der har vi snakka nok om.

STEMMEN: Så fortell meg noe nytt da!

MEG: Eh…

STEMMEN: Vel?

MEG: Ja, ja, ikke mas da!

STEMMEN: Akkurat nå?

MEG: Akkurat nå… Akkurat nå er jeg lei meg for at Odin reiser hjem i morgen! Og bekymra for at jeg kanskje ikke er verdens beste hundeeier.

STEMMEN: Altså akkurat den samme bekymringa som enhver forelder har?

MEG: Ja. Ja! Du sier noe der.

STEMMEN: Og hva er så årsaken til denne bekymringa?

MEG: Vel – jeg er redd for at jeg ikke skal klare å gi ham de beste forutsetningene for å bli en god hund og få utvikle potensialet sitt fullt ut.

STEMMEN: Men han er jo ikke din hund?

MEG: Nei, men det går ’likavel på generell basis liksom. Hund er en livsstil, og man må ofre saker som jeg ikke er villig til å gi slipp på. I hvert fall når man er aleine og ikke har en hund som kan være aleine hjemme.

STEMMEN: Hm. Aleine-sitte-stille-tid da?

MEG: Ja, nettopp.

STEMMEN: Og det får du altså ikke nok av?

MEG: Ikke nok til at jeg klarer å roe meg i hvert fall.

STEMMEN: Kanskje på tide å søke ensomheta da. I stedet for konstant kommunikasjon.

MEG: Mmjooo, du kunne jo ha et poeng der, men –

STEMMEN: Hvis du tenker på din såkalt dårlige periode, så var ikke det rette typen isolasjon.

MEG: Nehei nei.

STEMMEN: Gi det tid. Du vil lære deg å ignorere omverdenen til slutt.

MEG: Jeg håper du har rett.


    Lekesamleren kommer inn døra og blir stående og se seg forundra rundt i rommet.


LS: Hvem snakker du med?

MEG: Eh. Stemmen.

LS: Hvem er det?

MEG: Eh, godt spørsmål faktisk.


    Et fornøyd flir farer over Lekesamlerens ansikt. Han pusser neglene på jakkeslaget.


STEMMEN (med durende bassklang): Jeg er den store, den allmektige…

MEG: Åh, hold fred med deg nå!

STEMMEN: Sorry.

MEG: Det er stemmen.

LS: Tilhørende ditt eget hode altså.

MEG: Eh, jo’a…


    LS stirrer arrogant ut i lufta.


MEG: Hei, ikke se på meg som om jeg var en gærning!

LS: Med all respekt, jeg ser faktisk ikke på deg i det hele tatt.

STEMMEN: (Fniser)

MEG: Hva, så vi er for fine på det til å engang se på meg i dag da?

STEMMEN: (Humrer)

LS (Ignorerer Meg fullstendig): Si meg, Stemme – er disse samtalene alltid like intetsigende?

STEMMEN: Det er jo begrensea hvor mye fornuft man kan få ut av en gærning…

MEG: Nei, nå er det nok! Nå peller du deg fram her hvor jeg kan se deg så jeg får gitt deg et skikkelig spark bak!

STEMMEN: (Ler høyt)

LS (Prøver å skjule et smil): Hm. Interessant.

 

    På en krakk ved vinduet trer plutselig en skikkelse fram fra tomme lufta. Trekkene hans er udefinerbare, men tilhører helt klart en ung mann.


LS: Litt utydelig i kantene kanskje?

GUTTEN (Leende): Det kommer seg.

MEG (Måpende): Hvem er du?

GUTTEN: Jeg er et resultat av din delvise schizofreni, kjære deg.

LS: Har den unge herren et navn?

GUTTEN: Hun har ikke gitt meg et enda.

MEG (Ingnorerer dem): Hm. Jeg tror du ligner litt på Peter Pan.


    Guttens trekk trer litt klarere fram. Han er mørk i håret, tidlig i tjueårene, men med et guttaktig glimt i øyet.


LS: Så, Peter altså?

MEG (Snur seg forvirra): Hva – nei, det var ikke –

GUTTEN: Hm, Peter. Jeg liker Peter.

LS (Klapper distingvert og triumferende i hendene): Da er det avgjort!

MEG (Knurrer for seg sjøl): At jeg aldri skal kunne finne skikkelige navn til dem.


    Peter reiser seg opp, og LS og Peter tar hverandre i hånda; Peter karslig med et barnslig glis, LS som den fordums fornemme aristokrat han gjemmer innafor skjorta.


LS: God dag Peter.

PETER: Halla gammer’n!

MEG: *facepalm*

LS: Jeg antar du kjenner til meg, ut fra bekjentskapet ditt å dømme?


    LS kaster et sideblikk på Meg mens han sier det siste.
Peter gjør det samme, og sprekker opp i et stort flir.


PETER (Med klohånd-gestikulasjoner): Joda, den store, fryktede og beryktede Lekesamleren! Visst kjenner jeg deg.


    LS rynker panna arrogant og oser sjølgodhet og falsk beskjedenhet.


LS: Vel, man er jo ikke så beryktet nå til dags. Barna kaster jo lekene fra seg som søppel, og da er det jo ingen sak. For ikke å snakke om at historiene sakte men sikkert har dødd ut.


    Peter kaster et kjapt, uttrykksløst blikk på meg, før han gliser bredt igjen.


PETER: Vel gammer’n, sånn er det vel. Internett er jo nåtidas største skrekkhistorie.

LS (Tankefullt): Hm, det er vel så.


    Peter klapper ham karslig på skuldra og snur seg mot Meg.


PETER: Så det er altså derfor du er husokkupant hos gærningen her.

LS (Smiler med nesa): Det er vel så.

MEG (Ser fra den ene til den andre): Hør her, gutter –

PETER (Slår hånda kokett for munnen): Åh, hørte du det gammer’n? ”Hør her” sier hun!

LS: (Rynker brynene spørrende)

PETER: Best vi later som vi ikke er her.


    Peter og LS snur ryggen til Meg og fortsetter samtalen sin. Meg blir stående og rive seg i håret.


MEG: Gutter – seriøst! Dere kommer jo faktisk fra mitt hode!

- 

"Oh Christmas Tree, Oh Christmas Tree..."

Okay, kanskje juletreet må vente et par uker til, men i hvert fall har vi laga julevindu i dag!

Odin har fått seg fin ny sele i dag!

 Og er veldig fornøyd med det.

I tillegg har han vært til unghundkontroll hos veterinæren og fått DHPPi-vaksine og helsekort, og blitt erklært sunn og frisk som en fisk.

Dessuten har Odin et vil-absolutt-ikke-inn-i-bil-og-blir-veldig-bilsyk-problem, så vi brukte halvannen times tid på kjøring rundt i byen, og inn og ut av bil på diverse parkeringsplasser, med godbit og ros.
    Første gangen kunne jeg like gjerne prøvd å få en semtentblokk inn i baksetet ved hjelp av en tynt tau. Men med rett mengde godsnakk (Naw, så flink du er, jaaa, så flink du er!) og overtalelse ble de neste forsøkene mye mindre avskrekkende, og de to siste gangene lå dyret faktisk, i stedet for å stresse og sikle over hele baksetet.

Én Odin i bånd er bedre enn én i stua

Å være gudmor for en nydelig sprek liten valp er noe de fleste kanskje vil tenke på med fullt av ”naaaw”-er og hjerter og glitter i visjonene. La meg så utfordre illusjonene litt:

    

Man vet alltid når Odin er våken om morgenen. Hele adferdsmønsteret hans skriker: ”Du må våkne nå! Jeg vil ut og tisse! Slipp meg ut! Våkne! Stå opp! Ut! NÅ!”

    Men som alle veit blir man litt trøtt av å sitte og se på film til klokka halv to om natta. Dermed føler man seg berettiga til minst et kvarter til, og neimen om noen hormonforstyrra og sjølgod spinnvilling skal få endre på det!

    Så jeg snudde ryggen til og ignorerte dyret med god samvittighet.

    Uheldigvis er Odin av den typen som absolutt må slikke deg i ansiktet om du griner og roper og slår rundt deg og sier ”nei!” aldri så mye. Uheldigvis har han fra treukerstadiet av hatt en skrekkelig dårlig vane med å bite i hender og føtter og kinn og haker og neser. Bare på lek, men alle veit jo hvordan heftig lek av og til kan ende i snørr og tårer.

    Så Odin begynte på den vanlige vekkerunden sin: Slikke meg i trynet til jeg begynner å hyperventilere, prøve å spise nesa mi, bruke haka mi som tyggebein, og for alldeles ikke å glemme – bruke magen og hodet mitt som hoppeslott.

    Min lattermidle og trøtte vane tro snudde jeg meg rundt og begravde ansiktet mitt i puta.

    Men på den måneden som har gått sida valpen sist var her, har valpen vokst, la oss si en god del, og veier noen kilo mer.

    Så det valpen gjør når han ikke får ønsket respons, er å legge hele det digre kadaveret sitt oppå trynet mitt så alt jeg kan innhalere er hundepels. Så ligger jeg der og kaver da, og håper han ikke har spist det råtnende liket mitt til Kimmie kommer hjem på mandag.

    Men livet mitt var visst ikke slutt der og da likevel, som jeg hadde trodd. For i det jeg begynte å lure på når livet mitt egentlig skulle begynne å passere revy, slo ideen ned i meg og jeg satte i gang med å konstruere lyder med det hårfylte gapet mitt.

    De uforståelige ”mmpff”-ene og ”gaah”-ene så ut til å distrahere morderkosedyret et øyeblikk. Jeg grep sjansen:

    - Håååhgiihn! sa jeg.

    - Ååhghiiihn!

    Til tross for en noe ignorant hjernekapasitet så det ut til at morderkosedyret oppfatta at mine desperate halvkvalte gurglelyder visst skulle forestille navnet hans, og stoppa opp midt i et angrep.

    - Ut? skyndte jeg meg å si, på en gedigen innpust.
    Aldri undervurder magien i ordet ”ut.” Ordet ”ut” kan virke som det lever av en egen, hemmelig kraft som kan forvandle morderiske, vekkerklokkeerstattende kosedyrmonster til noe i retning trivelige skapninger – selv klokka ni en lørdagsmorgen.

    På et blunk var valpen forandra fra en haketyggende tornado til et sitrende spørsmålstegn:

    ”Sa du virkelig nettopp det jeg tror du sa?”

    - Ut? gjentok jeg. 

    Svosj. 

    Bare et raskt forsvinnende hvitt avtrykk er igjen i lufta der det for et tiendels sekund siden satt en Odin. Det tar meg noen blunk før jeg klarer å innhente såpass mye informasjon at jeg forstår hvor dyret ble av: Nedenfor sengekanten, rett foran døra, står han med tindrende forventnignsfulle øyne.

    Så jeg tvinger den morrafrossne skrotten i zombietilstand ut av senga, ut i den varme gangen, ut i den iskalde yttergangen og ut på den innvollssprengende kalde trappa for å sette valpen i bånd.

Odin drikker i hvert fall ikke kaffe. For etter å ha utvist en intenst brennende interesse for den daggamle kaffen i kaffekoppen min i morges, ble resultatet dette:

    Ettersom jeg har den geniale ide om at sosialisering av hunder inkluderer alt i hele verden som ikke vil ta livet av dem, bestemte jeg meg for at det ikke kunne skade å helle litt av kaffen på en asjett så valpen fikk smake.

    Asjetten sto der den, lenge og vel, mens Odin fortsatt var mer opptatt av den tjæreaktige substansen oppi koppen. Etter litt møysommelig dirigering oppfatta han tegninga, men nøyde seg lenge bare med å lukte på hva enn dette merkelige brune kunne være for noe. For at det kunne være det samme som det spennende oppi koppen var i hvert fall helt utelukka!

    Til slutt så jeg kjeften åpne seg og tunga berøre den kalde kaffen på asjetten. Hvorpå valpen spratt  baklengs på det bittelille kjøkkengolvet og rista på hodet til jeg trodde det skulle falle av. Det kunne også se ut som han hadde tenkt å bite av seg tunga, men det gikk heldigvis over.

    Jeg hadde jo noe bedrevitende forutsett en negativ reaksjon, men noe som dette var nok til at jeg ble sittende hjelpesløs på golvet og hadde nok med å få gispa i meg litt luft nå og da.

Dette er altså litt om hvordan enhver mor til tider kan føle seg fortvilt (og litt lattermildt) oppgitt over barnet sitt. Det er definitivt verdt frustrasjonen, though. Og dette er definitivt ikke alt heller. Men man kan jo ikke spise hele buffeten på én gang.

UPDATE: Satt akkurat og leste gjennom forskriften om hundehold i Sortland kommune, og forskriftens § 5c sier: Løse hunder må ikke slippes inn eller tas med på kirkegård.
Man kan jo forestille seg hva slags scenario som straks begynte å forme seg i hodet mitt. Stakkars eventuelle famtidige zombier...

Husvaskenissen Odin

Sylvi liker "Sjørøverplaneten." Dette er Sylvi som ser på "Sjørøverplaneten":

*ute til lunsj*

Og så klarte jeg ergerlig nok å sovne helt mot slutten! Men det fiksa vi med å sette filmen på fra starten av. Så her har jeg og Odin ligget og sovet i hver sin ende av stua etter en totalutmattende rundvask av den hybelkanininfiserte leiligheta (Hybelkaniner kommer til å overta verden, visste dere det?).
Ikke at det var store arbeidet (selv om jeg egentlig burde hatt flokebørste til den ene golvmatta), men en viss person ignorerte og nektet og etterkomme ønskene til de skrikende tarmene sine før klokka var halv to. En viss valp var mest opptatt av å sloss med teppene jeg prøvde å bære ut, for så å labbe inn og ut av verandaen og lage nye merker der jeg fortvilt prøvde å få bort de forrige.
Og vi er litt engstelige for støvsuger'n må vite. Jeg fordi den har en tendens til å få sikringene til å ryke, og Odin fordi - vel, den spesifikke grunnen er uviss, men han er altså hund og har et naturlig ambivalent forhold til støvsugere. Det kan man vel i grunn si at jeg også har.

Slitne og kraftløse datt vi altså i koma en gang rundt tretida. Kimmie har reist til Tromsø på seminar i helga så lyden av Tanz på full guffe er fraværende. Noe jeg utnytter ved å pøse på med James Newton Howard og score fra "Sjørøverplaneten." Odin slumrer fremdeles borti kroken sin, noe som ikke er helt etter Odin-boka, men som jeg aldeles ikke har tenkt å klage på.

Her er smukken sjøl:

Jeg ser jo at det var et par fine før- og etterbilder av gangen her. Sweet.

Se meg strikke julegaver da!

Things of Epicness

I dag har jeg endt opp med The Eternal Laugh of My Life grunnet dette blogginnlegget om hunders tilpasningsdyktighet: Hyperbole and a Half: Dogs Don't Understand the Basic Concepts of Moving

Det går for tida i  Elvis, Count Basie, Jerry Lee Lewis og Michael Bublé på høyttalerne mine fordi jeg har somla meg med på swingkveld igjen. Endte opp som erstatning for den testosteronbefengte parten her på tirsdag, og trivdes egentlig greit med det helt til dama jeg dansa med nesten fikk skuldra ut av ledd, uvisst av hvilken grunn. Da gikk jeg og satte meg og var bare snurrebass (det er nemlig damene som er i bevegelse når det danses swing) resten av kvelden.

Og klokka fire i morra tidlig tropper lillegutt Odin opp på trappa igjen og skal være her ei uke. Hurra!

Gode titler utsolgt for tida

Jeg er nå offisielt verdens lateste kreatur. Det innlegget mitt fra Allehelgen...?
For å begynne et sted: Når jeg tar bilder, så tar jeg mange bilder. Ikke bare rar-slektning-som-knipser-vilt-av-skoene-til-tante-og-barten-til-onkel-under-en-random-familiemiddag-mange bilder, men maaange bilder.
Og for å kunne legge ut de beste av dem, så må jeg ofre minst ti minutters intens stirring for å hente inn alle detaljer på hver av dem (hobbyfotograf), og det gidder ikke hjernen min. Så kanskje det egentlig er hjernen min som er lat (Ett fett, virkelig).

Så i dag er finger- og håndleddene mine gule og blå etter et par dagers strikkemaraton. Det blir restegarnspledd, og forhåpentligvis noe som kan brukes som et skjerf.

Hvem er det jeg lurer - jeg er jo Da Strikkemester!

Men siden vi er i november, og siden jeg simpelthen ikke eier økonomiske begrensninger (billedlig talt), finner jeg meg selv i julegavehimmelen! Hvis det fantes en kjempediger shiny pokal for å gå amok med julegaveideer hadde den definitivt vært min. Jeg tuller ikke.
De siste åra har jeg mildt sagt hatt idetørke på linje med vannstanden i Sahara. I år - vel - se for deg Sahara som et stort gjørmehull. Og tenk - jeg er ferdig med en hel julegave!

Wow, dagen i dag baserer seg visst på kursiv og utropstegn.
Ja ja.

Det meste skyldes at Dragens Hule har alt for mange fine greier til at de kan ignoreres. Sikkelet henger i ei ganske oversiza klyse langs haka mi over et sjakkbrett jeg fant for noen dager sida:

Så mye for verdigheta.

Nå gjenstår det bare å finne noen som gidder å spille med meg, for sjakk er tydeligvis ikke så populært som mitt lille, av og til dysfunskjonelle skal ha det til.
Anyone?

Fikk liv i FFX-spillet mitt i helga (Hvis noen hørte et ganske høyt og ganske skingrende gledesbrøl er det store sjanser for at det kan ha vært meg) og var thus fortapt foran TV-skjermen for en periode. Har vel ikke spilt det på... tre år? Sida jeg lånte det av Frode i andreklasse tror jeg.

Hvis jeg hadde hatt idighet og ork til det skulle jeg ha fortalt om hver minste lille begivenhet sida Allehelgen, men guess what? Den bokomane bokormen har gått lei av å være datanerd for ei stund. Sykdommen er permanent, med enkelte bedringsperioder, så jeg kommer nok tilbake til dataen om ikke så lenge.
Men først: Julebord til helga!

"Don't panic."