Noen dager tror jeg at jeg kan alt. Dagene etterpå tror at jeg er en idiot. For det meste tror jeg at jeg er en idiot. Som oftest håper jeg at jeg har et skjult dyp inni meg, sånn som heltene i Disneyfilmene, at en dag skal jeg få mitt sannhetsøyeblikk. Hva?
Jeg er drømmer, ikke realist.
Jeg ser på alle de flinke, talentfulle menneskene rundt meg, så fulle av skjønnhet på innsida, sammenligner meg med dem, og fatter ikke hva jeg skulle ha å stille opp med. Drømmer er jo bare tanker som ingen har satt ord på enda. Jeg er så redd for at jeg aldri skal klare det, for hvis jeg må gå og bære alt inni meg resten av livet, ja, da kommer jeg til å selvantenne.
Jeg har mistet en bestefar. En morfar. En sånn type morfarfar man ikke aner at man savner før han er borte, fordi han alltid har sittet der i stolen sin, med volumet på tv-en litt for høyt, og hatt rett i alt, selv om han tok feil. Og jeg har ikke fått sørge før nå, selv om han har vært død i tre og en halv uke, for midt oppi en familie med 16 andre som har et tungt tap å håndtere - da tenker man at man ikke har så mye å si.
Jeg klarer fortsatt å smile, kose meg, le, det er ikke det.
Det er de samme gamle monstrene under senga, som skremmer meg fra å fokusere, leve. Jeg har ingrediensene jeg trenger til ambisjoner, og så lager jeg bare graut av alt sammen. Det nytter liksom ikke å prøve nye oppskrifter. Graut er alt jeg kan, og graut er det det blir. Klart, jeg kunne prøvd å ta en sjanse. Stole på instinketne. Slutte å ta sorgene på forskudd.
Men det er som om jeg ikke forstår hvordan verden er satt sammen. At det er meninga at jeg skal være med i den. Jeg har så lyst, så lyst, men får det ikke til. Og så kommer det sånne klagesanger som dette, som får meg til å vri meg, til å ville brekke meg, spy, kveles.
Allikevel må jeg dele det med verden når alt jeg kan er å gråte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar