En tanke på nordnorsk

Burde æ tenk mæ om når æ gjør teng? Burde æ det, eller burde æ gjør som æ e, vær mæ sjøl? Æ veit ikkje. Det e så vanskelig. Æ har så vanskelig førr å fatte ka som e att og fram på norma og regla og politisk korrekthet i jakta på min egen identitet. Man ska vesst vær tru mot sæ sjøl, men tru om de som laga reglan veit det? Veit de at ungdomman tar livet av sæ i rein førvirring over rikets tilstand? Veit de at folk får hjernan sine spist opp innanifra, av tynne kroppa, flotte klea, treningstips og råd om veien tel den perfekte livsstil? Veit de at æ også neste ga opp? Og i så fall: Har de ikkje dårlig samvettighet? Det ville nu æ hatt.

"Veien te lykken" snakka de om i VG og Dagbla', interiørmagasina, romana og sladderblad. Førr å kom inn på den må du gjør sånn og sånn, spis det, kle på dæ det, hjemmet dett må se ut som det, og vess ikkje - vel, då har du bomma. Ute blant folk må du ta på dæ maska, sei og gjør det som e førrventa, uavhenging av ka situasjonen egetlig kreve. E det sånn det e å leve? Ska æ ikkje få sett som æ vil uten at nån ska rette ryggen min, krysse beina mine, legge håret mett flatt og ansiktet mett i perfekte folda? Vess tengan æ snakka om gjør folk ille te mote, ska æ ta hensyn eller ska de lukke øran? Eller begge dela? Eller kan vi faktisk akseptere kværanner sine forskjella?

Æ som trudde veien te lykken va åpen himmel, hundeglam rundt leirbålet, å bli høg på fresk luft. Har æ misførstått fullstendig? E det ikkje lenger individuelt ka som gjør en lykkelig?

Æ sku ha likt å sett de prøve å overholde alle reglan; de som veit at det ikkje går, som sett og ser ned på og flir dumt te oss småfolk som ikkje veit bedre. Æ sku ha likt og sett at de fekk trekt sin egen mannskit nedover hauet - den som de prøva prakke på oss andre. De her som prøva å vis oss veien te lykken - har de i stedet sendt oss på bærtur?

Min verden

Noen dager tror jeg at jeg kan alt. Dagene etterpå tror at jeg er en idiot. For det meste tror jeg at jeg er en  idiot. Som oftest håper jeg at jeg har et skjult dyp inni meg, sånn som heltene i Disneyfilmene, at en dag skal jeg få mitt sannhetsøyeblikk. Hva?

Jeg er drømmer, ikke realist.

Jeg ser på alle de flinke, talentfulle menneskene rundt meg, så fulle av skjønnhet på innsida, sammenligner meg med dem, og fatter ikke hva jeg skulle ha å stille opp med. Drømmer er jo bare tanker som ingen har satt ord på enda. Jeg er så redd for at jeg aldri skal klare det, for hvis jeg må gå og bære alt inni meg resten av livet, ja, da kommer jeg til å selvantenne.

Jeg har mistet en bestefar. En morfar. En sånn type morfarfar man ikke aner at man savner før han er borte, fordi han alltid har sittet der i stolen sin, med volumet på tv-en litt for høyt, og hatt rett i alt, selv om han tok feil. Og jeg har ikke fått sørge før nå, selv om han har vært død i tre og en halv uke, for midt oppi en familie med 16 andre som har et tungt tap å håndtere - da tenker man at man ikke har så mye å si.

Jeg klarer fortsatt å smile, kose meg, le, det er ikke det.

Det er de samme gamle monstrene under senga, som skremmer meg fra å fokusere, leve. Jeg har ingrediensene jeg trenger til ambisjoner, og så lager jeg bare graut av alt sammen. Det nytter liksom ikke å prøve nye oppskrifter. Graut er alt jeg kan, og graut er det det blir. Klart, jeg kunne prøvd å ta en sjanse. Stole på instinketne. Slutte å ta sorgene på forskudd.

Men det er som om jeg ikke forstår hvordan verden er satt sammen. At det er meninga at jeg skal være med i den. Jeg har så lyst, så lyst, men får det ikke til. Og så kommer det sånne klagesanger som dette, som får meg til å vri meg, til å ville brekke meg, spy, kveles.

Allikevel må jeg dele det med verden når alt jeg kan er å gråte.