"En kassadames betroelser"

"Du skal ha en klapp for at du er så flink med unger," sier hun.

    Etter praktisk talt å ha røska lommeboka med kattemotiv ut av hendene på gutten, strødd kronestykkene utover disken, og gitt ham den tomme lommeboka tilbake.
    "Er det du som skal ha den med sjokolade?" spør jeg og peker på marsinpangrisen til halv pris. Guttungen nikker så de platinablonde englekrøllene danser rundt frengete bollekinn.
   "Så heldig du er," smiler jeg.
   "Her er vekslepengene dine, værsågod."
   Han holder fram lommeboka, jeg slipper 2.50 ,- nedi.
   "Si takk til damen, da," kommanderer mor.
    Gutten hvisker et puslete lite "takk" før mor dytter ham avgårde foran seg ut døra.
    Et øyeblikk assosierer jeg til reklamene for "Unge mødre," og rister bildene ut av hodet. Her er det ikke jeg som er flink med unger, nei. Bare mor som skulle hatt et kurs i tålmodighet.

Som ekspediterende person bak disk er man rimelig priviligert av og til, synes jeg. Ikke alle tenker over at ekspeditører er mennesker, og dermed blir man en slags trygg og "ufarlig" person som det ikke er så viktig å holde fasaden for. Bare ved å stå bak en disk har man plutselig mistet ørene. Ikke alle er sånn, så klart, men mange er det.

Desverre må man også være vitne til en del uspiselige ting innimellom. Som sånne foreldre. Sånne som enten skriker frustrert til ungene sine i alles påhør, eller som gir dem alt de vil ha bare for å få dem til å holde kjeft. Eller som smiler unnskyldende til undertegnede, som for å si: "Beklager så meget altså, han er ikke helt god den gutten, ikke den skarpeste kniven nei, he he, nei, nei."
    Jeg hater dusteforeldre som ikke står for avkommet sitt. Litt som Anne Rice.

Til alle som har jobbet, eller per dags dato jobber bak disk ett eller annet sted, her er litt anbefalt litteratur:



Enjoy.