mandag 30. januar 2012
Kronisk
Kaffekoppen har velta, teen rent ut, det svir, det svir, vil skrike, vil hyle, slå, knuse, vil gråte, men latteren, det er den, det er den fortapte hysteriske lyden, og alt går tilbake, blir som det var, verden er her, hjernen bedøves, fargene visner, hat, hat, hat, du sklir og jeg ler, blodet ditt farger golvflisene, jeg smiler og tilbyr deg ikke så mye som et lommetørkle, du reiser deg, går, handa di drypper, jeg er gal, der, i øynene dine, men jeg ler, ler, ler, latteren, den lyden, singler i glass og knuser, bloddråpene på golvet, du snur deg utenfor vinduet, fliret mitt, klarer ikke stoppe, ryggen din blir borte, knærne mine, jeg faller og gråter.
lørdag 28. januar 2012
Ti tips til hvordan bli ei bitter gammel kjerring (eller kall)
1. Bli født. Har du klart dette er du på god vei mot det meste i livet.
2. Ha en drøm. Drømmer er essensielle hvis man skal klare å bli skikkelig bitter. Jo større drømmer jo bedre.
3. Voks sånn passelig opp. Bare fysisk, ikke mentalt. En viss umodenhet er viktig for det videre grunnlaget.
4. Stryk med glans. Vitnemål er for tapere. Klarer du å unngå dette vil du nå ditt første gjennombrudd. Du vet at du har mulighet til å ta en ny eksamen, og du vil nok føle presset. Ikke la deg friste. Da har du lagt hovedgrunnlaget.
5. Bli ansatt som kassadame. Nå starter moroa. Hvis du er en nysgjerrig og arbeidsom type vil du få mye ut av de to første ukene. Hvis ikke - len deg tilbake og furt åpenlyst. En forutsetning for å lykkes i denne jobben er å være misantrop.
6. Behold yrket ditt. Se drømmen du en gang hadde smuldre opp som tørr Marie-kjeks. Ettersom årene går vil rekkene av sure, ubehagelige, grinete, tverre, og direkte ekle kunder (like mislykkede som deg) få livslysta di til å synke hakkete og gradvis. De første månedene vil du klare å presse fram et falskt smil, men etter 40 år er du blitt en del av inventaret. Folk ville begynne å se rart på deg hvis du snakker.
7. Skaff deg katt. Seriøst, alle bitre gamle damer har katt. Du vil ikke være et utskudd i denne mengden!
8. Gå av med pensjon. Ta jakka og pensjonspengene (ikke glem å hamstre jobbrekvisita for de kommende månedene), gå hjem og sett deg i gyngestolen. Her får du dagene til å gå ved å klage over den lave pensjonen din, mens du tørker deg i ræva med stjålet Torky og knyter dine egne bleier med stjålne engangshansker.
9. Innse nederlaget - Del I. Når du ikke lenger har penger til husleia, og det er ikke nok kattemat igjen til både deg og katta, er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset. Bare ikke kryp til feil kors for tidlig. Be om jobben tilbake. Gratulerer: Du har fast inntekt igjen.
10. Innse nederlaget - Del II. Når du nå 90 år gammel og arbeidsufør (leddgikt, brukket lårhals, skeiv hofte, grå stær, gamle tarmer, KOLS, osv.) ligger på sykesenga bak disken og piper varer, vurder livet ditt nøye: Er du ikke bitter nok nå, blir du det aldri. Kryp til det riktige korset, og nyt forferdelsen i Allfaderens ansikt når han får se det sure oppsynet ditt.
2. Ha en drøm. Drømmer er essensielle hvis man skal klare å bli skikkelig bitter. Jo større drømmer jo bedre.
3. Voks sånn passelig opp. Bare fysisk, ikke mentalt. En viss umodenhet er viktig for det videre grunnlaget.
4. Stryk med glans. Vitnemål er for tapere. Klarer du å unngå dette vil du nå ditt første gjennombrudd. Du vet at du har mulighet til å ta en ny eksamen, og du vil nok føle presset. Ikke la deg friste. Da har du lagt hovedgrunnlaget.
5. Bli ansatt som kassadame. Nå starter moroa. Hvis du er en nysgjerrig og arbeidsom type vil du få mye ut av de to første ukene. Hvis ikke - len deg tilbake og furt åpenlyst. En forutsetning for å lykkes i denne jobben er å være misantrop.
6. Behold yrket ditt. Se drømmen du en gang hadde smuldre opp som tørr Marie-kjeks. Ettersom årene går vil rekkene av sure, ubehagelige, grinete, tverre, og direkte ekle kunder (like mislykkede som deg) få livslysta di til å synke hakkete og gradvis. De første månedene vil du klare å presse fram et falskt smil, men etter 40 år er du blitt en del av inventaret. Folk ville begynne å se rart på deg hvis du snakker.
7. Skaff deg katt. Seriøst, alle bitre gamle damer har katt. Du vil ikke være et utskudd i denne mengden!
8. Gå av med pensjon. Ta jakka og pensjonspengene (ikke glem å hamstre jobbrekvisita for de kommende månedene), gå hjem og sett deg i gyngestolen. Her får du dagene til å gå ved å klage over den lave pensjonen din, mens du tørker deg i ræva med stjålet Torky og knyter dine egne bleier med stjålne engangshansker.
9. Innse nederlaget - Del I. Når du ikke lenger har penger til husleia, og det er ikke nok kattemat igjen til både deg og katta, er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset. Bare ikke kryp til feil kors for tidlig. Be om jobben tilbake. Gratulerer: Du har fast inntekt igjen.
10. Innse nederlaget - Del II. Når du nå 90 år gammel og arbeidsufør (leddgikt, brukket lårhals, skeiv hofte, grå stær, gamle tarmer, KOLS, osv.) ligger på sykesenga bak disken og piper varer, vurder livet ditt nøye: Er du ikke bitter nok nå, blir du det aldri. Kryp til det riktige korset, og nyt forferdelsen i Allfaderens ansikt når han får se det sure oppsynet ditt.
fredag 27. januar 2012
"En kassadames betroelser"
"Du skal ha en klapp for at du er så flink med unger," sier hun.
Etter praktisk talt å ha røska lommeboka med kattemotiv ut av hendene på gutten, strødd kronestykkene utover disken, og gitt ham den tomme lommeboka tilbake.
"Er det du som skal ha den med sjokolade?" spør jeg og peker på marsinpangrisen til halv pris. Guttungen nikker så de platinablonde englekrøllene danser rundt frengete bollekinn.
"Så heldig du er," smiler jeg.
"Her er vekslepengene dine, værsågod."
Han holder fram lommeboka, jeg slipper 2.50 ,- nedi.
"Si takk til damen, da," kommanderer mor.
Gutten hvisker et puslete lite "takk" før mor dytter ham avgårde foran seg ut døra.
Et øyeblikk assosierer jeg til reklamene for "Unge mødre," og rister bildene ut av hodet. Her er det ikke jeg som er flink med unger, nei. Bare mor som skulle hatt et kurs i tålmodighet.
Som ekspediterende person bak disk er man rimelig priviligert av og til, synes jeg. Ikke alle tenker over at ekspeditører er mennesker, og dermed blir man en slags trygg og "ufarlig" person som det ikke er så viktig å holde fasaden for. Bare ved å stå bak en disk har man plutselig mistet ørene. Ikke alle er sånn, så klart, men mange er det.
Desverre må man også være vitne til en del uspiselige ting innimellom. Som sånne foreldre. Sånne som enten skriker frustrert til ungene sine i alles påhør, eller som gir dem alt de vil ha bare for å få dem til å holde kjeft. Eller som smiler unnskyldende til undertegnede, som for å si: "Beklager så meget altså, han er ikke helt god den gutten, ikke den skarpeste kniven nei, he he, nei, nei."
Jeg hater dusteforeldre som ikke står for avkommet sitt. Litt som Anne Rice.
Til alle som har jobbet, eller per dags dato jobber bak disk ett eller annet sted, her er litt anbefalt litteratur:
Etter praktisk talt å ha røska lommeboka med kattemotiv ut av hendene på gutten, strødd kronestykkene utover disken, og gitt ham den tomme lommeboka tilbake.
"Er det du som skal ha den med sjokolade?" spør jeg og peker på marsinpangrisen til halv pris. Guttungen nikker så de platinablonde englekrøllene danser rundt frengete bollekinn.
"Så heldig du er," smiler jeg.
"Her er vekslepengene dine, værsågod."
Han holder fram lommeboka, jeg slipper 2.50 ,- nedi.
"Si takk til damen, da," kommanderer mor.
Gutten hvisker et puslete lite "takk" før mor dytter ham avgårde foran seg ut døra.
Et øyeblikk assosierer jeg til reklamene for "Unge mødre," og rister bildene ut av hodet. Her er det ikke jeg som er flink med unger, nei. Bare mor som skulle hatt et kurs i tålmodighet.
Som ekspediterende person bak disk er man rimelig priviligert av og til, synes jeg. Ikke alle tenker over at ekspeditører er mennesker, og dermed blir man en slags trygg og "ufarlig" person som det ikke er så viktig å holde fasaden for. Bare ved å stå bak en disk har man plutselig mistet ørene. Ikke alle er sånn, så klart, men mange er det.
Desverre må man også være vitne til en del uspiselige ting innimellom. Som sånne foreldre. Sånne som enten skriker frustrert til ungene sine i alles påhør, eller som gir dem alt de vil ha bare for å få dem til å holde kjeft. Eller som smiler unnskyldende til undertegnede, som for å si: "Beklager så meget altså, han er ikke helt god den gutten, ikke den skarpeste kniven nei, he he, nei, nei."
Jeg hater dusteforeldre som ikke står for avkommet sitt. Litt som Anne Rice.
Til alle som har jobbet, eller per dags dato jobber bak disk ett eller annet sted, her er litt anbefalt litteratur:
Enjoy.
onsdag 25. januar 2012
Januar i bilder
 |
| Pass deg snø, her kommer Fuzzy Dalek Snotty Ninja! |
 |
| Sånn pent vær har vi hatt. |
 |
| Snømåkerunde 1. |
 |
| Snømåkerunde 2. |
 |
| Har du ikke lest, vet du hva du har å gjøre. (Tips: Begynn med bok en) |
 |
| Ninja. |
 |
| Sylvis første tanke: "Jeg skalperte en mann i dag!" |
 |
| Hvis man ikke har noe å smøre på en brent finger, må man ikke brenne fingeren før man skal smøre baguetter. |
 |
| Mannen vant 100 kroner. Coincidence? I think not. |
tirsdag 24. januar 2012
Propaganda: "Gintaras"
En av mine gamle skrivekompiser Nicolai, debuterer med boka "Gintaras" senere i år, og i den anledning tenkte jeg å reklamere yderst litte grann.
"Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. Noen fra klassen hans ser de to guttene sammen på et utested. Etter det blir månedene som gjenstår en stor prøvelse. En lærerinne ser hvordan Gintaras blir behandlet av noen av klassekameratene og tar affære. Hun ringer moren hans. Hun forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell.
Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene."
Boka er i hardback og vil koste 298 kr. I tillegg kommer porto på opptil 50 kr. Det er mulig å forhåndsbestille via mail: kolja1988@gmail.com
Se også nicolaissuperpop.blogspot.com.
"Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. Noen fra klassen hans ser de to guttene sammen på et utested. Etter det blir månedene som gjenstår en stor prøvelse. En lærerinne ser hvordan Gintaras blir behandlet av noen av klassekameratene og tar affære. Hun ringer moren hans. Hun forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell.
Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene."
Boka er i hardback og vil koste 298 kr. I tillegg kommer porto på opptil 50 kr. Det er mulig å forhåndsbestille via mail: kolja1988@gmail.com
Se også nicolaissuperpop.blogspot.com.
mandag 23. januar 2012
"Happy New Year, Miss Sophie!"
Som Stating the Obvious-nissen sier, her har det ikke vært mye aktivitet i det siste. Delvis pga. latskap - delvis pga. - vel, andre ting.
La meg starte det nye bloggåret med å introdusere noe jeg nylig fikk introdusert, nemlig Kim Boekbinder (av Kimmie (Hodepine!)):
Filk (-ish)!
Har lyst til å putte inn bilder av ymse slag, men Ole Lukkøye har henta slegga si, og så skal det leses og sånt før sengetid. EXCUSES. I ABIDE BY.
Synes virkelig jeg gjorde en god jobb med avspillertingen da - copy og paste kan være vanskelige å skille mellom og gi deg masse hodebry hvis du ikke passer deg.
Underholdningsfaktoren på jobb er ikke så aller verst. Folk har så mange måter å innlede en samtale på. I dag kom det ei dame bort til disken. Nevnte dame pleier å kjøpe bingobonger hver uke. Etter å ha utveksla høflighetsformaliteter spurte hun:
"Har du bingobonger?"
Et øyeblikk sto jeg bare og kikka på henne.
"Eh, ja, det har jeg -?"
Inni hodet mitt foregår det imidlertid dette scenarioet:
Jeg kikker påtatt tankefullt i taket, teller på fingrene
"Vel, vi hadde i forrige uke, uka før der, uka før der, og hele året før der igjen, men akkurat i dag har vi bestemt oss for at vi ikke vil selge bingobonger, og følgelig har vi dem heller ikke. Så du får pent komme tilbake neste uke!"
Smiler som en bare en ekte ekspeditrise kan
Jeg er slem, jeg veit. Tålmodighet er en dyd de desverre glemte å tildele meg ved fødselen. Noe som gjenspeiler seg i det faktum at jeg nå er lei av å blogge, og herved overlater dere til å filosofere over hvorfor ikke hele verden er pop-artister ennå:
- Hæppi nyttårsgjesp fra Sylvilel og Dalek!
La meg starte det nye bloggåret med å introdusere noe jeg nylig fikk introdusert, nemlig Kim Boekbinder (av Kimmie (Hodepine!)):
Filk (-ish)!
Har lyst til å putte inn bilder av ymse slag, men Ole Lukkøye har henta slegga si, og så skal det leses og sånt før sengetid. EXCUSES. I ABIDE BY.
Synes virkelig jeg gjorde en god jobb med avspillertingen da - copy og paste kan være vanskelige å skille mellom og gi deg masse hodebry hvis du ikke passer deg.
Underholdningsfaktoren på jobb er ikke så aller verst. Folk har så mange måter å innlede en samtale på. I dag kom det ei dame bort til disken. Nevnte dame pleier å kjøpe bingobonger hver uke. Etter å ha utveksla høflighetsformaliteter spurte hun:
"Har du bingobonger?"
Et øyeblikk sto jeg bare og kikka på henne.
"Eh, ja, det har jeg -?"
Inni hodet mitt foregår det imidlertid dette scenarioet:
Jeg kikker påtatt tankefullt i taket, teller på fingrene
"Vel, vi hadde i forrige uke, uka før der, uka før der, og hele året før der igjen, men akkurat i dag har vi bestemt oss for at vi ikke vil selge bingobonger, og følgelig har vi dem heller ikke. Så du får pent komme tilbake neste uke!"
Smiler som en bare en ekte ekspeditrise kan
Jeg er slem, jeg veit. Tålmodighet er en dyd de desverre glemte å tildele meg ved fødselen. Noe som gjenspeiler seg i det faktum at jeg nå er lei av å blogge, og herved overlater dere til å filosofere over hvorfor ikke hele verden er pop-artister ennå:
- Hæppi nyttårsgjesp fra Sylvilel og Dalek!
Abonner på:
Innlegg (Atom)