Vi er her faen meg enda

Det er i en sånn situasjon man virkelig kjenner hvor hjelpeløs man er. Man tror man er noe, at man har noe å stille opp med, og så skjer dette.

    Det eneste jeg tenker på er hvor lite jeg egentlig veit, og hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg hadde bedre peiling. Jeg føler meg dum, inkompetent, en murstien i fritt fall fra ei bru. Folk er døde, tårene melder seg, men jeg presser dem tilbake. Hva har vi å stille opp med når dette skjer? Hjerte har man vel alle, men det må mer til.

    Første tenker jeg automatisk: ”Hva ville jeg gjort hvis jeg havna i samme situasjon? Hva hvis dette skjedde meg og mine?” Og så bare rein frustrasjon over min egen hjelpeløshet. Jeg hater virkelig å måtte sitte stille uten å kunne gjøre noe. Man veit jo ikke hva man er kapabel til før man står konfrontert med situasjonen. Jeg kunne sikkert funnet på noe skikkelig dumdristig uten helt å vite hva jeg ga meg inn på, kjenner jeg meg sjøl rett.
    Folk er sprø. Her ser man virkelig det verste i mennesket. Men jaggu ser vi det beste og. Stå på, alle dere modige mennesker som gjør en innsats for andre der ute. Jeg elsker dere, høyt og inderlig. Dere motarbeider min voksende tvil på menneskeheten. Jeg elsker dere.

Familien min ville antageligvis sagt at jeg tar dette alt for hardt innover meg, at jeg tenker for mye på det. Men skal man lukke det bort i en skuff lengst bak i hjernen da, bare fordi man ikke er midt oppi det? Hva med alle vennene mine som bor nedi Oslo, skal jeg bare glemme dem fordi de er så langt borte? Alt betyr jo noe! Jeg har ikke så mange nære venner å skryte av at jeg bare kan utelukke dem jeg ikke ser hver dag. Det er uansett ikke et alternativ.
    Jeg er kanskje ikke så flink til å fortelle dere hvor mye jeg setter pris på dere, men det gjør jeg altså. Mer enn dere aner. Det gjelder dere alle. Og jeg er utrolig takknemlig for at ingen av dere, så vidt jeg veit, befant dere i Oslo sentrum da bomba gikk av. Jeg kjenner på hvor grusomt det ville vært, og hvor mye jeg føler med de som har mistet noen i dette helvetet.
    Skal man ikke engasjere seg bare fordi man sitter trygt i godstolen foran tv-en og ikke er berørt av tragedien personlig? Visst faen er det vel personlig! Dette berører oss alle, direkte eller indirekte. Vi er alle nordmenn, og her må jeg understreke at jeg er like patriotisk som en stein, og at den steinen trolig ville være mer patriotisk enn meg. Men jeg er lei av min egen apati, av andres, og spesielt den i min umiddelbare nærhet. Man blir brått rykka ut av komfortsonen hvis man ikke er forberedt. Naivitet er den største synden, og jeg begår den hver dag. Det er en overlevelsesmekanisme. Nå føler jeg behovet for å lære en ny måte å overleve på. En hvor jeg aktivt deltar i å lage min egen flaks.

Jeg er faktisk ikke redd. Jeg er forbanna, over at noen kan finne på noe så grusomt, over at jeg sjøl veit så lite. Alt jeg kan gjøre for meg sjøl, kanskje for de ytterst få som snubler innom bloggen min, er å skrive. Forhåpentligvis kan jeg gi noe videre, hva enn det nå måtte være.
   Det er nå vi skal være sterke, stå på for oss sjøl og for andre. Det er nå vi skal sende et vennlig smil til den sidemannen vi ellers ignorerer i fremmedfrykt, til den ensomme nabodama som aldri går ut, til kundene foran disken, til tilfeldig forbipasserende på gata. Vi kan kanskje ikke stoppe angrepene, men vi kan passe på hverandre. Jeg er ikke stor fan av Jensemann, men akkurat der har vedkommende som skreiv talen hans et poeng.

    For øvrig er jeg ikke særlig sjokkert over at den antatte gjerningsmannen er norsk. Som jeg allerede har påpekt, har jeg mine tvil når det kommer til menneskehetens mentale kompetanse. Det er bare naturlig å anta at en eventuell terrorgruppe har en mann på innsida. Og jeg antar mange bestemte seg fra første stund for at det var islamske terrorister, og satt med haka på knærne da de hørte at mannen antakeligvis er norsk. Men Norge har satt seg sjøl på kartet. Mange spørsmål blir stilt, og få av dem er besvart. Jeg gjør meg som alle andre opp mine tanker om saken, men hva veit vel jeg annet en det intuisjonen min forteller meg? Og akkurat nå holder den helt kjeft, så da gjør jeg det samme.

Og jeg tenker på alle de som sikkert har innsigelser, som sikkert vil diskutere utsagnene mine. Jeg er dessverre ei sensitiv sjel som tar kritikk litt vel mye innover meg, men det er ikke det det handler om nå. For meg handler det om å få tenkt ferdig tankene mine. Jeg tenker på så mange ting, og ikke alt får plass i en bitteliten blogg. Ikke sjangs. Det er så vidt jeg klarer å holde følge med min egne tanker, langt mindre skrive dem ned! Så kjappe fingre fins ikke.

    Fremst i køen står naturlig nok min egen usikkerhet, og det tror jeg gjelder veldig mange av oss akkurat nå. Vi føler oss utsatte og hjelpeløse og aner ikke hva vi skal gjøre med oss sjøl. Og jeg aner ikke hva jeg kan si for å trøste. Alt jeg veit er at trassen vokser i meg for hvert ord jeg taster inn, og at jeg stoler på intuisjonen min og universet. Og jeg tror vi klarer oss, tross all mistroen jeg har til oss mennesker og vettet vårt. Hjertet går sine egne veier, og hjertets veier er uransakelige. Hvis man skal bruke kvasipoetiske klisjéer for fullbyrdelsens skyld. Herren ser sikkert også ned på oss, men han betyr ikke så mye for akkurat meg. Det finnes så mange andre ting som er mye nærmere. Bare se godt etter.

Hva skal jeg si? Nå begynner jeg snart å gjenta meg sjøl. Hvis vi skal gi oss over kan vi i hvert fall gjøre det i dundrende fellesskap. Det er det vi har å kjempe med.

    Det finnes så mange av dere der ute - og dette er sterke ord fra apatiske meg -, så fantastiske, med så stort mot, så stor omsorg. Tør å bruke det. Tør å stole på dere sjøl. Jeg er så stolt av dere. Og har dere klart å overbevise min vaklende tiltro, ja da har dere faen meg kommet langt.