Inspirerende mennesker, og litt fortvilelse

Nå ser jeg kanskje endelig (sett det lenge faktisk) hvor lite heldig det er for folk å isolere seg for mye fra omverdenen. Her sitter jeg og leser bloggene til mine gode venninner fra Øytun og musikklinja, og ellers rundt omkring egentlig, og ser hvor mye fantastisk de er ute og gjør. Og her sitter jeg, aleine med pcen, og klager over de tankene jeg aldri blir kvitt fordi jeg rett og slett aldri kommer meg ut og gjør noe. Vel og merke er det begrensa hvor mye det faktisk er å finne på akkurat på denne gudsforlatte plassen jeg bor på, men det er ei dårlig unnskyldning!
Tenk, jeg skal flytte inn i ny leilighet om to uker, og har ikke begynt å pakke en gang. Nå på lørdag reiser jeg og Sissel til Stuttgart på eventyr, og ikke engang det er nok til å få meg engasjert. Hva feiler det meg egentlig?
TV, data, bøker - usunne hobbyer, altfor einstøingaktige. Desverre er jeg en reservert og litt energifattig person. Skulle ønske jeg hadde det samme drivet som noen av disse vennene mine har. Jeg sier det ikke høyt så ofte, faktisk aldri, men de inspirerer meg noe så til de grader, jeg ser veldig opp til dem og skulle gjerne hatt litt mer av den positiviteten.
Duracellkaninen Michelle for eksempel, like glad og full av vittigheter og pågangsmot uansett situasjon, er en jeg beundrer veldig. Og så Heidi med sine søte smil, mangfoldige hundekunnskaper og slående slagferdighet for eksempel. Alle de fantastiske HK-jentene, som har betydd så ufattelig mye for meg alle sammen, uten at jeg har fått fortalt dem det, uten at det egentlig har gått opp for meg før nå hvor mye hver enkelt av dem har satt sitt preg på meg, og som kommer til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt for bestandig.
Akkurat her og nå skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne opparbeide den samme energien, det samme humøret og pågangsmotet, den samme sjølsikkerheta og naturligheta som disse fantastiske menneskene, og faen meg, her sitter jeg og griner! Bra muttern har gått og lagt seg nå.
Vel, vel, jeg klarer i det minste endelig å fortelle ærlig om noe, det er vel et framskritt?
Alle dere glade, sjølsikre, slagferdige, snille mennesker der ute et sted: Dere gir meg en god og varm følelse inni meg, og jeg er så usigelig glad i dere alle, til og med de av dere jeg ikke kjenner så godt!
Og selv om dere kanskje ikke tenker disse tingene om dere sjøl, så er det sånn jeg ser dere, fordi dere klarer å være dere sjøl på en eller annen måte, noe jeg har største respekt for.
Jeg er så drit lei av å være den stolte posøren (joda, Nattfall, jeg er nok det) jeg hele tida har vært, me-myself-and-I, stakkars-meg-klarer-ingenting-tviler-på-alt-jeg-gjør-livredd-for-alt-mulig-i-hele-verden-idioten. Hva er det jeg gjør galt, hvorfor er jeg som jeg er, hvorfor må jeg oppføre meg så himla patetisk!
Kanskje jeg kan omdøpe denne bloggen til "Klagemuren" eller noe sånt. Men jo, det er virkelig et rotehode, det skal sies.
Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg begynne? Dette har begynt å tære for lenge sida!