En selvransakelse

Da er det på tide med en skikkelig presentasjon.

Hei.
Jeg er Sylvilel Dath Amhràn, eller også bare Sylvi, som de fleste kaller meg. Og jeg er keiserinne av Forvirrelsens Land.

De færreste utenom de stakkarene jeg plager livet av til daglig veit vel egentlig at jeg skriver litt på fritida. Og omtrent ingen av dem har fått høre at jeg har søkt på forfatterstudiet ved universitetet i Tromsø til sommer'n. Men det har jeg altså.

I dagens samfunn er det lett for selv den mest konsentrerte å bli distrahert av noe forbipasserende. Forestill deg da et særdeles ukonsentrert vesen på den mest folksomme gata i New York. Der har du meg.

Men jeg hadde et poeng her et sted.
Det siste jeg tenkt før jeg la meg i går kveld, var at i dag vil jeg jobbe litt med en ide til en historie jeg har. Og i min research kom jeg over den desidert morsomste artikkelen jeg har lest til nå: "Hvorfor samler støv seg til hybelkaniner?"
Hvis noen lurte på det.
Man finner mye rart på internett.

Det slår meg hvor opptatt jeg faktisk er av fasade. Ikke den idylliske "å-vi-har-det-så-superfantastisk-i-vår-lille-snart-oppløste-familie"-fasade, men personlig fasade, image.
Hvem vil folk si at jeg er, for eksempel?
Det jeg vil at de skal se er jo den kunnskapsrike, litteraturengasjerte bokormen jeg ikke er lenger. Eller er jeg det? Jeg henger meg alltid opp i detaljer. Har en mistanke om at jeg bekymrer meg litt for mye om hvordan jeg framstår til at jeg klarer å konsentrere meg om det jeg holder på med. Det begynte for noen år siden, at jeg ble selvsentrert. Skikkelig selvsentrert. Usikker og bevisst på alt og alle rundt meg, så til de grader at jeg mista sjøltilliten fullstendig. Motto: Ikke prøve, ikke mislykkes. Og nå er jeg inne i en ond sirkel. Hva gjør man med sånt?
Galskap har mange former. Og såkalt galskap er lett å ty til når man sitter og føler seg dum, tro meg. Det føles bedre at folk ler fordi du vil, enn at de skal oppdage den hule fasaden. Men i mitt tilfelle ender det ofte opp med at jeg føler meg dummer etterpå enn jeg ville gjort i øyeblikket, nettopp fordi den tullingen ikke helt var meg.
Heh, jeg føler meg som en mye bedre person på papiret enn i det virkelige liv. Kanskje forfatteryrket ikke er det dummeste jeg kans satse på tross alt. Jeg er nødt til å lære meg å være ærlig med meg selv.

Og Poets er superkalifragilistiske. Jessda.