Nå nettopp slo jeg på min egen kjære elskede amøbe-pc for å legge inn noen bilder. Og i det jeg kaster et blikk på alle de ikondingsebomsgreieliduttene i hjørnet, så ser jeg til min store overraskelse en liten jordklode som snurrer i vei ved sida av en bitteliten pc-skjerm. Det er da det går opp for meg: Jeg er på nett igjen!
Merkelig er det, for etter sist gang jeg var hjemme - hvilket var i jula - så har nettverkskortet vært helt pfft. Det funka heller ikke da jeg kom hjem igjen denne gangen. Men så, etter å ha vært hjemme i to uker, og latt pcen ligge for seg sjøl midt i kleshaugen som dekker hele soveromsgolvet mitt i noen dager, hva skjer så? Jo, da finner den jævelen pinadø meg ut at den skal vær medgjørlig igjen. Ikke at jeg klager, men det kunne den jo ha tenkt på litt før.
Så nå sitter jeg altså på nett med min egen maskin for første gang på leeenge.
Når man nærmer seg den alderen da det er på tide å skaffe seg jobb for å kunne tjene til sitt eget livs opphold, så er det også på tide med bil. Nå har ikke jeg råd til denslags, men det skader jo ikke å prøvekjøre litt?
Nissan-forhandler'n inne i byen hadde en brukt Volvo S40 av ukjent årsmodell å låne meg nå i helga. Og den ser sånn ut:
Så på lørdagen gjorde man noe sånt som dette:
På vei hjem fra byen
- Sol, strålande soool
Janne: -Pappa, søv du?Pappa: - Mhmneeei... *snorke*
I dag er det palmesøndag. Spør meg ikke... Jo, forresten! Jesus kom ridende inn i en eller annen by jeg ikke husker navnet på i farta, og folk hadde strødd palmegreiner langs veien. Jess, da er det oppklart.
Men i dag traff jeg Sissel som jeg ikke har sett på ei evighet (nærmere bestemt siden jul). På benken utafor bussterminalen inne i byen satt vi, midt i solsteiken, og skilte oss som vanlig ut fra resten av de søndagstrøtte menneskene. Fordelen med å skille seg ut i utgangspunktet, er at man kan gjøre som man vil uten å føle at man stjeler oppmerksomhet. Heilt greit.
For å være helt ærlig så følte jeg meg litt awkward i møte med henne igjen. Og det fordi jeg merka hvor mye jeg har endra meg det siste året, sammen med masse rare friluftsfolk oppe i vintereventyret Alta. Det føltes nesten som om jeg hadde mista eller lagt i dvale en del av meg sjøl - en ufornuftig, artig og kreativ del jeg ikke har fått brukt på ei stund. Men dæven det føltes godt å hente den fram igjen. Eller nesten hente den fram igjen. Jeg følte meg i tillegg littegranne sløv der i sola.
Søstra mi Janne og jeg tok en liten skitur i dalen nå i ettermiddag. Bakke på islagt bakke rett opp med bakglatte fjellski er tingen, må vite. Men været var jo nydelig i det minste.
Men i dag traff jeg Sissel som jeg ikke har sett på ei evighet (nærmere bestemt siden jul). På benken utafor bussterminalen inne i byen satt vi, midt i solsteiken, og skilte oss som vanlig ut fra resten av de søndagstrøtte menneskene. Fordelen med å skille seg ut i utgangspunktet, er at man kan gjøre som man vil uten å føle at man stjeler oppmerksomhet. Heilt greit.
For å være helt ærlig så følte jeg meg litt awkward i møte med henne igjen. Og det fordi jeg merka hvor mye jeg har endra meg det siste året, sammen med masse rare friluftsfolk oppe i vintereventyret Alta. Det føltes nesten som om jeg hadde mista eller lagt i dvale en del av meg sjøl - en ufornuftig, artig og kreativ del jeg ikke har fått brukt på ei stund. Men dæven det føltes godt å hente den fram igjen. Eller nesten hente den fram igjen. Jeg følte meg i tillegg littegranne sløv der i sola.
Søstra mi Janne og jeg tok en liten skitur i dalen nå i ettermiddag. Bakke på islagt bakke rett opp med bakglatte fjellski er tingen, må vite. Men været var jo nydelig i det minste.
Og hva bringer så morgendagen av eventyr? Hyttetur!
