Jeg har visst blitt lat. Men det er faktisk helt greit å være lat. Noen ganger har man ikke kapasitet. Noen ganger trenger man å gå i førstegir en stund. Det kan være vanskelig når de fleste suser forbi i femte-, eller til og med sjettegir. Det er fort å føle seg utilstrekkelig. Men til og med i krig er det noe som kalles strategisk retrett. Slikke sår. Revurdere. Omgruppere. Komme sterkere tilbake.
Det er greit å være privat. Ignorere mobilen. Facebook. Insta. Twitter. Whatever. Det er greit å låse døra, trekke for gardinene, fylle vin i glasset, som er like stort som glasset til Jules i "Cougar Town." Det er greit å pakke sekken, skru av mobilen, gå på fjellet. Det er greit å være deg, uten at alle trenger å vite hvem du er.
Det spiller ingen rolle hvor teit noe er, så lenge det funker. Fordi ingen er like.
For tre uker siden bestemte jeg meg for å skrive. En time hver dag. Skjønnlitterær roman. Ferdig førsteutkast innen utgangen av 2015. Jeg skreiv i 12 dager. Siden ble det både en og to dagers mellomrom mellom hver økt. Disse dagene hadde jeg sykt dårlig samvittighet. Men da jeg satt meg foran Macen dagen etter - dæven så deilig det var! Som å komme hjem. Dessuten oppdaga jeg at jeg ubevisst hadde tenkt plott hele tida. Plutselig var det greit å ikke skrive hver dag. Jeg hadde bestemt meg, innstilt hjernen på "Kreativ produksjon," og den fulgte ordre - selv uten meg.
Jeg står opp klokka 7 for å skrive. Rett fra senga med pysj og nykokt kaffe, til skrivebordet. Ikke fordi jeg må, men fordi det passer meg. Å bokstavelig talt starte dagen med blanke ark. Kaffen smaker bedre. Ideene kommer delvis rett fra drømmeland. Karakterene får ekstra sass (Jeg ikke er tross alt ikke et A-menneske). Det er så tilfredsstillende å kunne gå fra første- til andregir, bare fordi jeg selv velger det, på den måten som funker for meg.
Og midt oppi hele denne prosessen er det at ting begynner å komme fra hjertet.
