Det er ikke mange steder jeg kan være så fri som på papiret. Det betyr mye for meg; ei penn som ruller mot strekene på glatt papir. Aller helst liker jeg det pergamentgule, støvosende. Humor er best.
Hva var det jeg ville si deg?
Jeg savner deg. Seriøst. Veit du ikke det? Kjenner du ikke hvordan de lange klørne mine borer seg inn i hjertetrevlene dine så blodspruten står? Ikke så mye fordi jeg trenger deg. Kanskje mest fordi jeg vil høre deg anerkjenne idiotforsøkene mine på å være menneske. Du er den beste lytteren. Så jeg fikk det for meg at du kanskje ser meg også. Jeg savner i hvert fall øra dine.
Hva mer? Hva mer vil du ha meg til å si?
Jeg veit ikke om det er så lurt at jeg fortsetter. Jeg kunne jo si noe dumt.
Jeg savner henda dine. Det var bare den ene gangen, da jeg enda var redd, og du enda trodde du hadde meg. Da vi begge sa hva vi følte uten å si noe som helst, og ingen av oss torde tro at den andre så noe i oss. Så her sitter vi i dag. Ene og alene. Jeg er redd. Du forsmådd. Og alt er en stor misforståelse. Alt er min feil.
Likevel er jeg glad for å ikke ha dratt deg inn i problemene mine. I det hølet jeg kaller et liv, hvor jeg kunne ha risikert å brekke ryggen på deg, splintre sjela di som speil mot betong, og flise opp hjertet ditt. Som du sjøl sa: Timinga var nok feil. Universet passa på oss. Kanskje det til og med ga oss en sjanse. Jeg har lært meg å stole på universet, og det akter jeg å fortsette med.
Jeg hadde nok med meg sjøl. Nå veit jeg hva du gikk gjennom, så nå er jeg glad for at du slapp det samme en gang til. Jeg tenkte ikke over egoismen min da, uheldigvis. Men det gjør jeg nå. Og når jeg kjenner etter, er jeg kanskje faktisk litt glad i deg. Nei tull. Jeg er glad i deg. Du har redda livet mitt, sjøl om kanskje verken du eller jeg er klar over faktum.
Det beste med alt dette er at hjertet mitt er helt. Jeg er ikke fortapt. Men det tok innmari lang tid før jeg skjønte at jeg kunne klare det uten deg. Allikevel er det du som har hjulpet meg med perspektivet. Så ironisk.
Takk.
