Depresjon?

SÅNN føles det:


Hyberbole and a half: Depression - part 2.

Jeg er ferdig med min første genser!

Egentlig ble jeg ferdig på søndag, men jeg er fortsatt like kry. Her er vidunderet:

Garn: Kauni

Mest fornøyd ble jeg med fargevalget. Prosjektet tok meg bare en og en halv måned, men det var definitivt verdt tida, og ikke minst den uvurderlige hjelpa fra mamma og bestemødrene mine.

Ord i det fri

Lufta strømmet inn og gjorde rent bord i hjerneavdelinga. Støvet blåste rett ut og dannet mønstre i sollyset. Jeg sukka. Etter tre år innendørs hadde jeg endelig gjenoppdaga frisk luft. Stedet var botanisk hage. Byen var Tromsø. Og nå hadde jeg selskap av ei and.

Min kompis anda.

Jeg hadde følt meg udelt vel, hadde det ikke vært for en slitsom liten hodepine som hadde bygd seg opp fra morran av. I det minste kunne jeg trøste meg med den nye genseren min, som jeg var litt for fonøyd med: Raglanfellinga var noe upresentabel enkelte steder, og strengt tatt var den litt for kort (selv om jeg aldri kom til å inrømme det for Mia). Dessuten gled den opp. Men jeg var alt for stolt av å ha ferdigstilt min første genser til å merke meg med detaljer. Og fargene var perfekte.

Jeg kikka opp mot den overskya himmelen og snuste. Definitivt en eim av regn. Jeg banna inni meg. Og så jeg som endelig var så godt i siget. Kom det regn måtte Macen pakkes bort, og det hadde jeg lite lyst til. Både fordi jeg elska å sitte med den løvtynne maskina på fanget, og fordi fingrene mine tikka av gårde på tastaturet. Jeg hadde bare TextEdit - ikke mye skriveprogram å skryte av - men det var nok for anledninga.

Anda kvekka. Noen unger løp rundt med blomster - jeg hadde bange anelser om hvor de kom fra - i hendene, og kasta dem i andedammen. Jeg reagerte litt på blomstene, men ville helst bare ha ungene unna fuglen. Vi møttes først i går, men allerede kjente jeg et slags felleskap med ham.

Heldigvis ble ungene fort lei stakkaren, for han ville ikke vite av dem. Jeg pusta letta ut inni meg. Og banna på nytt. Nå kunne jeg sverge at jeg kjente regndråper. Ei måke landa i vannet ved sida av andekompisen min. Dette var tydeligvis ikke så kult i dambeboerens øyne, for han la på svøm mot den andre enden av dammen. Måka følte seg åpenbart neglisjert, og letta tvert. Kompisen min gjennopptok sin rettmessige plass på steintrona si.

Søt planteduft fylte nesa mi til randen og gjorde det ei stund vanskelig å konsetrere seg om noe annet. Jeg kjente den velkjente lukta av skogbunn, blanda med lufta før noen stikker hull på regnskyer. Det var kjølig, men herlig. Likevel dro jeg den lånte jukseskinnjakka på meg. Jeg hadde banna over hvor varmt jeg var kledd da jeg gikk til byen. Nå smilte jeg lurt til meg selv. Visst var det deilig med frisk luft.

Jeg la merke til ei dame som gikk og virra rundt på stiene, og lurte litt på om hun var blomsterfan. Det så ikke bedre ut, for hun tuslet forbi meg både to og tre ganger, mens hodet gikk som på en sulten fugleunge. Vi har alle vår kunnskapstørst, tenkte jeg.

Siden jeg nå hadde bestemt at dette skulle bli min nye boplass utenfor hjemmet, lurte jeg naturligvis også på om det kom folk forbi dette stedet daglig, og om disse folkene i så fall ville være de samme. Jeg kunne godt tenke meg en småkjekk jevnlig forbipasserende en. Men jeg hadde jo anda.