All mitt hjertes kjærlighet følge deg - alltid.
lørdag 27. august 2011
onsdag 10. august 2011
En dag i kiosklivet
"En full og en super Keno," forlanger han uten å se opp.
I hodet mitt dukker det opp et bilde av to Kenoer som løper rundt og setter fyr på bakgater mens de slamrer med søppelkasselokk. Fulle Keno har du ikke lyst å møte hverken en sein høstkveld eller andre kvelder. Seuper-Keno er ikke så mye bedre enn fulle Keno; bare litt blidere.
"Ikke en edru en altså?" sier jeg, en vits jeg drar litt for ofte, og ler både nervøst og dumt mens jeg prøver så godt jeg kan å gjemme meg bak tippemaskinen.
Han ser kort opp og rynker munnvika så vidt, akkurat nok til at jeg føler meg så dum som jeg tror han synes jeg er.
Kanskje ville du tro at jeg nå sto og ønska meg et hull i jorda. Et ti favner dypt hull fiks ferdig til bruk. Men jeg er av den morderiske typen, skjønner du. Aller helst ville jeg hoppa over disken i ett sprang, fresende og frådende med blotta hoggtenner, klar til å legge hendene rundt halsen på fyren.
Men jeg fortsetter å smile og nikke, søtt om enn litt skjelvende. Ja, jeg vifter til og med kokett med lillefingeren. For er det noe jeg ikke liker, så er det konfrontasjoner.
"Ha en fin dag da!" kvitrer jeg etter ryggen hans. Svaret jeg får er smellet fra døra.
"Ja ja," knurrer jeg lavmelt.
"Ha en absolutt forferdelig dag da."
Jeg hater humørløse kunder. Desverre er det alt for mange av dem på denne gudsforlatte molboplassen. Ikke misforstå. Det er sikkert fint her og sånn, bare det at klientellet her på kiosken for det meste består av den mindre begava prosenten av innbyggertallet. Eller kanskje jeg rett ogg slett ikke innbyr til hyggelig småprat. Ikke så rart, for jeg er jo litt folkesky (Underforstått: Jeg hater folkemengder.) Godt gjort å havne i serviceyrker 90 % av tida, ikke sant?
En haug med bøllefrø dukker opp og prøver å smiske til seg gratis pølse.
"Fordi vi er så søte," sier han ene.
Ikke sant?
Jeg rister på hodet. Man skal ikke si det så mødrene deres hører, men hvis det overhodet var noe søtt ved noen av de trollene (troll er faktisk søtere) gikk det meg hus forbi.
"Vi er verdensmestere," konstaterer den andre, som om det løste saken.
"Jaha? I hva da? Å være søte?"
Kollektiv headbanging. Øyenbrynet mitt hever seg skeptisk.
"Tror du oss ikke?"
Hodet mitt går sakte fra side til side.
"Men du kan få kjøpe pølsa for ti kroner hvis du venter til to minutter på ti," sier jeg.
Mumlerumle blant gangsterne.
"Og hvor lenge er det til?"
"To timer."
Kollektiv misnøye. Så tar den frekkeste affære.
"Da venter vi," bestemmer han, og gangstersauene setter seg brekende ned for å vente på ei rynkete baconpølse til ti kroner.
Når klokka nærmer seg halv ti angrer jeg så intenst på forslaget, at jeg gir ham pølsa en halvtime før bare for å bli kvitt dem. Før vi kommer så langt har det vært både lån av telefon for tulleringing, vil-ha-ditt-skal-ha-datt, vil-ha-is-ja-den-eller-nei-heller-den-nei-forresten-den-tror-jeg-skal-vi-se-eller, pluss diskusjoner opp og ned på hvorvidt jeg kan gi fra meg pølsa gratis når jeg likevel må kaste den.
Så forlater de endelig butikken, og siste-innspurt-før-stengetid-nå-fyller-vi-butikken-dere-minuttene er i gang. Det slår aldri feil. Ti minutter på ti blir butikken plutselig full av folk. Alle skal selvfølgelig leie film, handle snop, ha seg mat og så videre.
"Bacon-cheese burger? Nei, det er nok for seint det nå. Baguette kan du få veit du. Pølse? Skal se hva som er igjen."
To på ti:
"Stengetid om tooo minutter!"
"Ja visst, vi skal bare... ja, ja, skal bare finne... men du venter vel til... bare eeen liten ting i siste liten..."
Syv over ti:
"Alle sammen UUUT! NÅ!!! NEI, jeg GIDDER ikke å vente til du bare har fått leid deg en film jeg stengte for SYV MINUTTER SIDEN og jeg vil HJEM før det blir NATT så se til HÆLVETE å pell deg UT!!!"
Folk er så respektløse. Hvis jeg skulle stått og tatt i mot alle siste-liten-kunder hadde jeg sikkert stått der ennå. Men hvem tenker vel på sånt, "vi må for Guds skyld bare få leid den filmen, til hælvete med henne om det komme flere kunder etter oss bare fordi hun ikke får låst døra (ønsker meg smekklås), så lenge vi får leid den jævla filmen vår!" Jeg har faktisk et par unger (hunder) som venter på meg hvis det er greit for dere.
Livet som MIX-ansatt er mildt sagt varierende. Noen ganger får jeg lyst til grine bare på grunn av hun søte gamle dama, eller han koselige gamle mannen, bare fordi de blir så takknemlige! Andre ganger får jeg lyst til å grine på grunn av den kollektive mangelen på folkeskikk. Kanskje ikke de beste omgivelsene for mine bipolare tendenser. Lurer forresten på om jeg kan ha Aspergers. Unnskyld hvis jeg har sagt det før.
Natta!
I hodet mitt dukker det opp et bilde av to Kenoer som løper rundt og setter fyr på bakgater mens de slamrer med søppelkasselokk. Fulle Keno har du ikke lyst å møte hverken en sein høstkveld eller andre kvelder. Seuper-Keno er ikke så mye bedre enn fulle Keno; bare litt blidere.
"Ikke en edru en altså?" sier jeg, en vits jeg drar litt for ofte, og ler både nervøst og dumt mens jeg prøver så godt jeg kan å gjemme meg bak tippemaskinen.
Han ser kort opp og rynker munnvika så vidt, akkurat nok til at jeg føler meg så dum som jeg tror han synes jeg er.
Kanskje ville du tro at jeg nå sto og ønska meg et hull i jorda. Et ti favner dypt hull fiks ferdig til bruk. Men jeg er av den morderiske typen, skjønner du. Aller helst ville jeg hoppa over disken i ett sprang, fresende og frådende med blotta hoggtenner, klar til å legge hendene rundt halsen på fyren.
Men jeg fortsetter å smile og nikke, søtt om enn litt skjelvende. Ja, jeg vifter til og med kokett med lillefingeren. For er det noe jeg ikke liker, så er det konfrontasjoner.
"Ha en fin dag da!" kvitrer jeg etter ryggen hans. Svaret jeg får er smellet fra døra.
"Ja ja," knurrer jeg lavmelt.
"Ha en absolutt forferdelig dag da."
Jeg hater humørløse kunder. Desverre er det alt for mange av dem på denne gudsforlatte molboplassen. Ikke misforstå. Det er sikkert fint her og sånn, bare det at klientellet her på kiosken for det meste består av den mindre begava prosenten av innbyggertallet. Eller kanskje jeg rett ogg slett ikke innbyr til hyggelig småprat. Ikke så rart, for jeg er jo litt folkesky (Underforstått: Jeg hater folkemengder.) Godt gjort å havne i serviceyrker 90 % av tida, ikke sant?
En haug med bøllefrø dukker opp og prøver å smiske til seg gratis pølse.
"Fordi vi er så søte," sier han ene.
Ikke sant?
Jeg rister på hodet. Man skal ikke si det så mødrene deres hører, men hvis det overhodet var noe søtt ved noen av de trollene (troll er faktisk søtere) gikk det meg hus forbi.
"Vi er verdensmestere," konstaterer den andre, som om det løste saken.
"Jaha? I hva da? Å være søte?"
Kollektiv headbanging. Øyenbrynet mitt hever seg skeptisk.
"Tror du oss ikke?"
Hodet mitt går sakte fra side til side.
"Men du kan få kjøpe pølsa for ti kroner hvis du venter til to minutter på ti," sier jeg.
Mumlerumle blant gangsterne.
"Og hvor lenge er det til?"
"To timer."
Kollektiv misnøye. Så tar den frekkeste affære.
"Da venter vi," bestemmer han, og gangstersauene setter seg brekende ned for å vente på ei rynkete baconpølse til ti kroner.
Når klokka nærmer seg halv ti angrer jeg så intenst på forslaget, at jeg gir ham pølsa en halvtime før bare for å bli kvitt dem. Før vi kommer så langt har det vært både lån av telefon for tulleringing, vil-ha-ditt-skal-ha-datt, vil-ha-is-ja-den-eller-nei-heller-den-nei-forresten-den-tror-jeg-skal-vi-se-eller, pluss diskusjoner opp og ned på hvorvidt jeg kan gi fra meg pølsa gratis når jeg likevel må kaste den.
Så forlater de endelig butikken, og siste-innspurt-før-stengetid-nå-fyller-vi-butikken-dere-minuttene er i gang. Det slår aldri feil. Ti minutter på ti blir butikken plutselig full av folk. Alle skal selvfølgelig leie film, handle snop, ha seg mat og så videre.
"Bacon-cheese burger? Nei, det er nok for seint det nå. Baguette kan du få veit du. Pølse? Skal se hva som er igjen."
To på ti:
"Stengetid om tooo minutter!"
"Ja visst, vi skal bare... ja, ja, skal bare finne... men du venter vel til... bare eeen liten ting i siste liten..."
Syv over ti:
"Alle sammen UUUT! NÅ!!! NEI, jeg GIDDER ikke å vente til du bare har fått leid deg en film jeg stengte for SYV MINUTTER SIDEN og jeg vil HJEM før det blir NATT så se til HÆLVETE å pell deg UT!!!"
Folk er så respektløse. Hvis jeg skulle stått og tatt i mot alle siste-liten-kunder hadde jeg sikkert stått der ennå. Men hvem tenker vel på sånt, "vi må for Guds skyld bare få leid den filmen, til hælvete med henne om det komme flere kunder etter oss bare fordi hun ikke får låst døra (ønsker meg smekklås), så lenge vi får leid den jævla filmen vår!" Jeg har faktisk et par unger (hunder) som venter på meg hvis det er greit for dere.
Livet som MIX-ansatt er mildt sagt varierende. Noen ganger får jeg lyst til grine bare på grunn av hun søte gamle dama, eller han koselige gamle mannen, bare fordi de blir så takknemlige! Andre ganger får jeg lyst til å grine på grunn av den kollektive mangelen på folkeskikk. Kanskje ikke de beste omgivelsene for mine bipolare tendenser. Lurer forresten på om jeg kan ha Aspergers. Unnskyld hvis jeg har sagt det før.
Natta!
tirsdag 9. august 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)