søndag 2. oktober 2011

The long lost update

Any news?

Vel, for det første er jeg endelig online igjen etter et par måneder uten internett. Tormented soul. For det andre har jeg konvertert til kattereligionen, og jeg har fått en Dalek i huset. Har endelig blitt ferdig med TARDISen (som jeg for øvrig begynte på i mai), samt gitt opp et prosjekt som jeg bestemte meg for at var stort nok som det var.
    Har blitt medlem på ICanHasCheezBurger (ADVARSEL: Hjernen din blir aldri den samme igjen), og samla opp litt ny selvtillit etter noen dagers meditasjon over høsten. Pwetty cuwlorz.
    Er nå ferdig med “Soulless” av Gail Carriger og skal stalke Kimmie for neste bok. Fikk “The last four things” i bygave av mamma, bok nummer to etter “The left hand of God.”  Paul Hoffman. Superspennende fantasytrilogi. Venter i spenning på bok nummer tre.
   
Halloween er bare en måned unna, og forberedelsene litt på etterskudd. Neste gang begynner jeg et år i forveien. Håper bare tenna kommer tidsnok.
    Kostymet er så å si i boks. Nå mangler jeg bare tenner og korsett. Steampunkvampyr i år. Jeg tror jaggu jeg skal få det til og. Siden jeg jobber kveldsvakt på Halloween kan jeg ikke ta den helt ut kostymemessig. Men litt kan man alltids pynte seg. Vampyrtenner er enkelt hvis man er en siste-liten-person lik undertegnede, og kan kombineres med nesten hva som helst alt etter smak og behag.
    Ellers er planen å kidnappe et par gresskar fra Ica og forvandle dem til en Jack (III?) og et spøkelse. En skal forskumle trappa hjemme, og en trappa utenfor kiosken. Heldige meg har en sjef som setter pris på spesielle ting (underforstått: Alt som kan tiltrekke kunder).



 
Og heldigvis for alle som regner Halloween på høyde med julaften begynner Halloween-kampanjene allerede 1. okotber. En måned i året har Nille et magnetisk kraftfelt som suger folk ubønnhørlig til seg. Man pynter jo hele desember. Hva er galt med oktober?

Å gå fra hundemamma til kattemamma krever tilvenning. Katter og hunder - ja, forskjellige. Katter sikler mindre, men hunder spiser ikke gardiner. Håper bare hun har lært såpass at de nye gardinene mine (til 200 kr lengda) overlever vinteren.
    Kattesand er dessuten et irriterende tilbakevennende problem. Jeg tror 75 % gjemmer seg i stuvsugeren, 10 % under kommoden, og resten i kattedoen. Har trolig støvsugd mer den siste måneden enn jeg vanligvis har gjort på et helt år.
    Heldigvis er kattespetakkelet et skikkelig sovedyr. Faktisk er det nesten umulig å vekke henne når hun sover skikkelig tungt.



Steampunk-ish smykke jeg fant på glitter.

Endelig ferdig med TARDIS. Dalek har skjønt rollen sin.



"Uh noez! Ai haz Dalek on mai hed!"





For en gangs skyld litt kule kampansjeskjorter. Ingen daglig luksus.

Høstsol.

Vampyrtenner: Vampfangs.com
Korsett: Loveburlesque.com
Oppskrift på gresskarutskjæring + maler: Pumpkin Carving Patterns

lørdag 27. august 2011

Sov godt, ungen min


All mitt hjertes kjærlighet følge deg - alltid.

onsdag 10. august 2011

En dag i kiosklivet

"En full og en super Keno," forlanger han uten å se opp.
    I hodet mitt dukker det opp et bilde av to Kenoer som løper rundt og setter fyr på bakgater mens de slamrer med søppelkasselokk. Fulle Keno har du ikke lyst å møte hverken en sein høstkveld eller andre kvelder. Seuper-Keno er ikke så mye bedre enn fulle Keno; bare litt blidere.
    "Ikke en edru en altså?" sier jeg, en vits jeg drar litt for ofte, og ler både nervøst og dumt mens jeg prøver så godt jeg kan å gjemme meg bak tippemaskinen.
Han ser kort opp og rynker munnvika så vidt, akkurat nok til at jeg føler meg så dum som jeg tror han synes jeg er.
    Kanskje ville du tro at jeg nå sto og ønska meg et hull i jorda. Et ti favner dypt hull fiks ferdig til bruk. Men jeg er av den morderiske typen, skjønner du. Aller helst ville jeg hoppa over disken i ett sprang, fresende og frådende med blotta hoggtenner, klar til å legge hendene rundt halsen på fyren.
    Men jeg fortsetter å smile og nikke, søtt om enn litt skjelvende. Ja, jeg vifter til og med kokett med lillefingeren. For er det noe jeg ikke liker, så er det konfrontasjoner.
    "Ha en fin dag da!" kvitrer jeg etter ryggen hans. Svaret jeg får er smellet fra døra.
    "Ja ja," knurrer jeg lavmelt.
    "Ha en absolutt forferdelig dag da."

Jeg hater humørløse kunder. Desverre er det alt for mange av dem på denne gudsforlatte molboplassen. Ikke misforstå. Det er sikkert fint her og sånn, bare det at klientellet her på kiosken for det meste består av den mindre begava prosenten av innbyggertallet. Eller kanskje jeg rett ogg slett ikke innbyr til hyggelig småprat. Ikke så rart, for jeg er jo litt folkesky (Underforstått: Jeg hater folkemengder.) Godt gjort å havne i serviceyrker 90 % av tida, ikke sant?

En haug med bøllefrø dukker opp og prøver å smiske til seg gratis pølse.
    "Fordi vi er så søte," sier han ene.
    Ikke sant?
    Jeg rister på hodet. Man skal ikke si det så mødrene deres hører, men hvis det overhodet var noe søtt ved noen av de trollene (troll er faktisk søtere) gikk det meg hus forbi.
    "Vi er verdensmestere," konstaterer den andre, som om det løste saken.
    "Jaha? I hva da? Å være søte?"
    Kollektiv headbanging. Øyenbrynet mitt hever seg skeptisk.
    "Tror du oss ikke?"
    Hodet mitt går sakte fra side til side.
    "Men du kan få kjøpe pølsa for ti kroner hvis du venter til to minutter på ti," sier jeg.
    Mumlerumle blant gangsterne.
    "Og hvor lenge er det til?"
    "To timer."
    Kollektiv misnøye. Så tar den frekkeste affære.
    "Da venter vi," bestemmer han, og gangstersauene setter seg brekende ned for å vente på ei rynkete baconpølse til ti kroner.
    Når klokka nærmer seg halv ti angrer jeg så intenst på forslaget, at jeg gir ham pølsa en halvtime før bare for å bli kvitt dem. Før vi kommer så langt har det vært både lån av telefon for tulleringing, vil-ha-ditt-skal-ha-datt, vil-ha-is-ja-den-eller-nei-heller-den-nei-forresten-den-tror-jeg-skal-vi-se-eller, pluss diskusjoner opp og ned på hvorvidt jeg kan gi fra meg pølsa gratis når jeg likevel må kaste den.
    Så forlater de endelig butikken, og siste-innspurt-før-stengetid-nå-fyller-vi-butikken-dere-minuttene er i gang. Det slår aldri feil. Ti minutter på ti blir butikken plutselig full av folk. Alle skal selvfølgelig leie film, handle snop, ha seg mat og så videre.
    "Bacon-cheese burger? Nei, det er nok for seint det nå. Baguette kan du få veit du. Pølse? Skal se hva som er igjen."
    To på ti:
    "Stengetid om tooo minutter!"
    "Ja visst, vi skal bare... ja, ja, skal bare finne... men du venter vel til... bare eeen liten ting i siste liten..."
    Syv over ti:
    "Alle sammen UUUT! NÅ!!! NEI, jeg GIDDER ikke å vente til du bare har fått leid deg en film jeg stengte for SYV MINUTTER SIDEN og jeg vil HJEM før det blir NATT så se til HÆLVETE å pell deg UT!!!"
    Folk er så respektløse. Hvis jeg skulle stått og tatt i mot alle siste-liten-kunder hadde jeg sikkert stått der ennå. Men hvem tenker vel på sånt, "vi må for Guds skyld bare få leid den filmen, til hælvete med henne om det komme flere kunder etter oss bare fordi hun ikke får låst døra (ønsker meg smekklås), så lenge vi får leid den jævla filmen vår!" Jeg har faktisk et par unger (hunder) som venter på meg hvis det er greit for dere.

Livet som MIX-ansatt er mildt sagt varierende. Noen ganger får jeg lyst til grine bare på grunn av hun søte gamle dama, eller han koselige gamle mannen, bare fordi de blir så takknemlige! Andre ganger får jeg lyst til å grine på grunn av den kollektive mangelen på folkeskikk. Kanskje ikke de beste omgivelsene for mine bipolare tendenser. Lurer forresten på om jeg kan ha Aspergers. Unnskyld hvis jeg har sagt det før.


Natta!

lørdag 23. juli 2011

Vi er her faen meg enda

Det er i en sånn situasjon man virkelig kjenner hvor hjelpeløs man er. Man tror man er noe, at man har noe å stille opp med, og så skjer dette.
    Det eneste jeg tenker på er hvor lite jeg egentlig veit, og hvor inderlig jeg skulle ønske at jeg hadde bedre peiling. Jeg føler meg dum, inkompetent, en murstien i fritt fall fra ei bru. Folk er døde, tårene melder seg, men jeg presser dem tilbake. Hva har vi å stille opp med når dette skjer? Hjerte har man vel alle, men det må mer til.
    Første tenker jeg automatisk: ”Hva ville jeg gjort hvis jeg havna i samme situasjon? Hva hvis dette skjedde meg og mine?” Og så bare rein frustrasjon over min egen hjelpeløshet. Jeg hater virkelig å måtte sitte stille uten å kunne gjøre noe. Man veit jo ikke hva man er kapabel til før man står konfrontert med situasjonen. Jeg kunne sikkert funnet på noe skikkelig dumdristig uten helt å vite hva jeg ga meg inn på, kjenner jeg meg sjøl rett.
    Folk er sprø. Her ser man virkelig det verste i mennesket. Men jaggu ser vi det beste og. Stå på, alle dere modige mennesker som gjør en innsats for andre der ute. Jeg elsker dere, høyt og inderlig. Dere motarbeider min voksende tvil på menneskeheten. Jeg elsker dere.

Familien min ville antageligvis sagt at jeg tar dette alt for hardt innover meg, at jeg tenker for mye på det. Men skal man lukke det bort i en skuff lengst bak i hjernen da, bare fordi man ikke er midt oppi det? Hva med alle vennene mine som bor nedi Oslo, skal jeg bare glemme dem fordi de er så langt borte? Alt betyr jo noe! Jeg har ikke så mange nære venner å skryte av at jeg bare kan utelukke dem jeg ikke ser hver dag. Det er uansett ikke et alternativ.
    Jeg er kanskje ikke så flink til å fortelle dere hvor mye jeg setter pris på dere, men det gjør jeg altså. Mer enn dere aner. Det gjelder dere alle. Og jeg er utrolig takknemlig for at ingen av dere, så vidt jeg veit, befant dere i Oslo sentrum da bomba gikk av. Jeg kjenner på hvor grusomt det ville vært, og hvor mye jeg føler med de som har mistet noen i dette helvetet.
    Skal man ikke engasjere seg bare fordi man sitter trygt i godstolen foran tv-en og ikke er berørt av tragedien personlig? Visst faen er det vel personlig! Dette berører oss alle, direkte eller indirekte. Vi er alle nordmenn, og her må jeg understreke at jeg er like patriotisk som en stein, og at den steinen trolig ville være mer patriotisk enn meg. Men jeg er lei av min egen apati, av andres, og spesielt den i min umiddelbare nærhet. Man blir brått rykka ut av komfortsonen hvis man ikke er forberedt. Naivitet er den største synden, og jeg begår den hver dag. Det er en overlevelsesmekanisme. Nå føler jeg behovet for å lære en ny måte å overleve på. En hvor jeg aktivt deltar i å lage min egen flaks.

Jeg er faktisk ikke redd. Jeg er forbanna, over at noen kan finne på noe så grusomt, over at jeg sjøl veit så lite. Alt jeg kan gjøre for meg sjøl, kanskje for de ytterst få som snubler innom bloggen min, er å skrive. Forhåpentligvis kan jeg gi noe videre, hva enn det nå måtte være.
   Det er nå vi skal være sterke, stå på for oss sjøl og for andre. Det er nå vi skal sende et vennlig smil til den sidemannen vi ellers ignorerer i fremmedfrykt, til den ensomme nabodama som aldri går ut, til kundene foran disken, til tilfeldig forbipasserende på gata. Vi kan kanskje ikke stoppe angrepene, men vi kan passe på hverandre. Jeg er ikke stor fan av Jensemann, men akkurat der har vedkommende som skreiv talen hans et poeng.
    For øvrig er jeg ikke særlig sjokkert over at den antatte gjerningsmannen er norsk. Som jeg allerede har påpekt, har jeg mine tvil når det kommer til menneskehetens mentale kompetanse. Det er bare naturlig å anta at en eventuell terrorgruppe har en mann på innsida. Og jeg antar mange bestemte seg fra første stund for at det var islamske terrorister, og satt med haka på knærne da de hørte at mannen antakeligvis er norsk. Men Norge har satt seg sjøl på kartet. Mange spørsmål blir stilt, og få av dem er besvart. Jeg gjør meg som alle andre opp mine tanker om saken, men hva veit vel jeg annet en det intuisjonen min forteller meg? Og akkurat nå holder den helt kjeft, så da gjør jeg det samme.

Og jeg tenker på alle de som sikkert har innsigelser, som sikkert vil diskutere utsagnene mine. Jeg er dessverre ei sensitiv sjel som tar kritikk litt vel mye innover meg, men det er ikke det det handler om nå. For meg handler det om å få tenkt ferdig tankene mine. Jeg tenker på så mange ting, og ikke alt får plass i en bitteliten blogg. Ikke sjangs. Det er så vidt jeg klarer å holde følge med min egne tanker, langt mindre skrive dem ned! Så kjappe fingre fins ikke.
    Fremst i køen står naturlig nok min egen usikkerhet, og det tror jeg gjelder veldig mange av oss akkurat nå. Vi føler oss utsatte og hjelpeløse og aner ikke hva vi skal gjøre med oss sjøl. Og jeg aner ikke hva jeg kan si for å trøste. Alt jeg veit er at trassen vokser i meg for hvert ord jeg taster inn, og at jeg stoler på intuisjonen min og universet. Og jeg tror vi klarer oss, tross all mistroen jeg har til oss mennesker og vettet vårt. Hjertet går sine egne veier, og hjertets veier er uransakelige. Hvis man skal bruke kvasipoetiske klisjéer for fullbyrdelsens skyld. Herren ser sikkert også ned på oss, men han betyr ikke så mye for akkurat meg. Det finnes så mange andre ting som er mye nærmere. Bare se godt etter.

Hva skal jeg si? Nå begynner jeg snart å gjenta meg sjøl. Hvis vi skal gi oss over kan vi i hvert fall gjøre det i dundrende fellesskap. Det er det vi har å kjempe med.
    Det finnes så mange av dere der ute - og dette er sterke ord fra apatiske meg -, så fantastiske, med så stort mot, så stor omsorg. Tør å bruke det. Tør å stole på dere sjøl. Jeg er så stolt av dere. Og har dere klart å overbevise min vaklende tiltro, ja da har dere faen meg kommet langt.




torsdag 21. juli 2011

Late dager

Jeg elsker billedlige framstillinger av ellers kjedelige begivenheter.
    Under dagens molteplukketur klaska jeg til ei mygg, som selvfølgelig klistra seg fast oppå knoken min. Så mens jeg snubla meg framover i graset, dro jeg den bort etter et av de ekle små beina dens - på samme måte som man sleper et elgslakt etter bakbeina.
    Det var i hvert fall hysterisk morsomt der og da.

Har snart vært på hytta i to hele uker. Ah, herlige tilværelse. Livet viser seg fra sin beste side sjøl i regnvær. Ingen biler, ingen støy. Bare fint vær, rødvin, hunder, båter, og fjerne slektninger kåte på fulle bærbøtter.
    Nå er vi oppe i 23,1 kg molte! Dagens fangst: 7,5 kg.

Akkurat nå innså jeg at det kanskje er litt dumt å få bloggskrivekløe på et tidspunkt hvor man egentlig gir en lang faen. Slår aldri feil: Sent på kvelden (natta), Sylvi surfer rundt på nett, kommer plutselig på at hun har en blogg, får dårlig samvittighet for manglende updates, og bestemmer seg for å hive inn alt på én gang. Uheldigvis ender det som regel i graphomaniske (Er det sånn det skrives?) tekster: Evig skiftende temaer uten sammenheng. Wikipedia fyller inn min manglende utdypelse.
    Men til sakens kjerne: Til tross for jevnlige selvransakelser og at jeg gruer meg til å gå tilbake på jobb, er jeg faktisk ganske fornøyd for tida. Det er en ny følelse å skulle være husmor, hundevakt, samt å ha utmarka på nederste trappetrinn. Når jeg blir rik og berømt forfatter skal jeg flytte hit og bli geitebonde.

















mandag 20. juni 2011

Etter hangover kommer solstikk

Jeg ønsker meg en sang. En morsom sang. En søt sang. En gammel sang. En fengende sang. Og jeg får ikke tak i den. YouTube støtter meg med lyd, men fullpakka data jobber dårlig. Spotify gjør seg kostbar. Kontoen er tom, så iTunes fornekter meg. Jeg er litt lei meg.



Skotske The Proclaimers fra Bathgate.
Badeport. Ba havn.

Hva?

Turn left.
For tar du til høyre havner du i en alternativ virkelighet, som ikke nødvendigvis er bedre enn den du er i nå.

Integritet er et digert, uforståelig ord. Jeg liker smaken av det. Følelsen. 
Integritet.
Å være inni seg sjøl, tolker jeg det som. Du er kanskje ikke sjølsikker og verdensvant, men i det minste er du inni deg sjøl. Utafor verden er i grunnen okay. Utafor seg sjøl suger.

Halv fire i natt klarte jeg endelig å kravle meg under dyna. Det er altså litt skummelt å si ja til å drikke med Marita. Ye be warned. Hun klarte å få i meg konjakk. Hater konjakk. Drakk nesten et helt glass. Blæh.
    Når det gjelder å komme seg opp om morran er jeg supergod på fiendishly clever plans. Prøver å lure meg sjøl med å sette på to alarmer samtidig. Slumrer i ti minutter hver, men fem minutter etter hverandre. Hvilket kort forklart vil si at de plager meg hvert femte minutt. Bortaksta, egentlig, for du sovner ikke på fem minutter. Ikke jeg i hvert fall.
    Poenget: Vanligvis lurer jeg meg sjøl til å slå av den ene alarmen og sette den andre på et kvarter før jeg må på jobb. Jeg er så lur!
    Men i natt var jeg FAKTISK lur til en forandring: Midnatssol er en plage. Fantastisk vakkert når man ikke skal på jobb klokka sju om morran. Bare glem søvn. Trekk fra gardinene. Når alarmen ringer har du ikke sjangs.

Som en mann sa en gang: Jeg har en drøm.
    Antagonismen har tatt livet av den drømmen mange ganger, men nå er det slutt. Jeg er lei av døde drømmer. Integriteten forsvinner liksom med dem, som når du trekker ut proppen i badekaret. Du kan ta meg, men ikke drømmene mine. Det liker jeg.
    Apropos drømmer: Så "Burlesque" i dag. Digger filmer med oppsiktsvekkende rollebesetning. Aguilera og Cher. Skikkelig feelgood-film med masse kul musikk, flotte kostymer og dansenumre. Yay!

Nå følte jeg meg filosofisk gitt. Tanker kommer og tanker går, og kvasipoesien er som antagonismen evig udødelig. Lurer på når jeg skal bli seriøs.

Når tiss og bæsj og promp slutter å være morsomt, antakelig.

Jeg hadde på en måte lovt meg sjøl at jeg skulle begynne å sette kvalitet over kvantitet hva blogginnlegg angår, men -
Sterk i ånden, svak i viljen. Eller noe sånt.

Natta.

torsdag 16. juni 2011

Ja, jeg skreiv det.

Språknerden i meg skammer seg, but here goes:

O

M

G

!


Her har Poets dukka opp med ny muskkvideo i MARS, og jeg oppdager det ikke før NÅ!

*dårligdårligdårligdårligdårlig fan*

"Can you hear me":



Man skal liksom ikke tvinge sin egen smak over på andre, men - se videoen så skjønner du hvorfor jeg er så ute av meg.

Nå skal jeg gå og tvinge Kimmie gjennom "Kongens tale" (Ett ord: Casting!) så jeg kan sette meg ned og strikke, hurra!

onsdag 15. juni 2011

Hypertypiabidrag nr. 1


"Velg to ting fra rommet du er i. Bruk noen minutter på å bli kjent med dem. Skriv ned karakteristikker og detaljer.

Skriv en samtale mellom de to objektene."


 
Del 1 - Objekter

Nøkkelknippe

 - Av metall

- Smaker ekkelt

- Låser opp dører

- Kan passe til en eller flere låser

- Smertefulle hvis brukt som våpen

- Tunge i stort kvantum

- Vonde å svelge

- For det meste blanke

- Lette å miste



Kasserolle

- Av metall

- Ikke så blank lenger nå

- Brukes til å koke mat i

- Blir lett svart i bunnen

- Vanskelig å vaske hvis den blir svart i bunnen

- Mangelvare

- Varmes fra undersida




Del 2 - Samtale

- Hei der!
- Hm?
- Ja, du ja!
- Hva vil du meg, O skinnende flåkjeft?
- Er det ikke litt traurig å aldri bli vaska’a?
- Hva behager, om jeg tør spørre?
- He he, vel, let’s face it, du er vel ikke akkurat rein, eller? Jeg mener – se på de merkene’a!
- Man har vel sitt å streve med, antar jeg.
- Døll du er’a.
- Hva behager?
- Kje-de-lig.
- Hva er?
- Hva er hvafforno?
- Hva behager?
- Trur du det er behagelig å ligge her i en haug kanskje? Tro’kke det, nei! Tenk.
- Jeg tenker alltid. Store filosofer har den vanen.
- Fliso-hvafforno?
- Er det ikke underlig – hvordan man filosoferer bedre når man står på ett sted?
- Hæh? Skulle tru man fikk mer å tenke på av å farte rundt, gammer’n.
- Men når skal man få tid til å tenke?
- Jeg trur du har svidd for mange nudler jeg, gammer’n.
- Man får arr med årene, noen og enhver.
- Det ska’verra sikkert og visst…
- Hva behager?
- Nøkkelhøl er noen onde greier. Skapt av rein ondskap spør du meg. Opp ditt, ned datt, hakk her, rift der.
- Jeg har dessverre ingen utgangspunkter for assosiasjonene du refererer til. Hva med litt varmt vann?
- Æsj, det bare får meg til å eire.
- Korrosjon kan være en smertefull kjemisk prosess, ja.
- Kor-i-hæh?
- Korrosjon, min venn. Meget smertefullt, å ja.
- Eh, klart det ja. Definitivt no’sånt.

torsdag 2. juni 2011

Splæsj: En metafor

Det var en gang ei svær diger flue - brunsvart og hårete, med lange ekle bein og glinsende øyne. Denne flua pleide å surre rundt i hodet mitt som ei svær diger bølle og bølle med hjernecellene mine.
    Den bølla så stort og så mye, at hele hodeskallen min summet i takt med summinga dens. Hjernen skvulpa, tennene skrangla, og busemennene trilla i hopetall ut av nesa. For denne flua var så svær at det nesten ikke var plass til den i det lille hodet mitt. Den summa og bølla seg gjennom lange, trange korridorer, bittesmå rom og snirklete ganger. Hvor enn den summa, bølla og rev den ned alle de pent oppstabla tingene rundt om i hele hodet.

Men én dag kom flua over et låst rom. På døra hang det et stort, digert, neongrønt skilt med turkise bokstaver:

ADVARSEL:
SKAL IKKE ÅPNES!!!

Og det kunne man jo forsåvidt forstå ut fra alle kjettingene og hengelåsene noen hadde hengt på den.
    Men flua var slett ikke redd. Det var jo ei svær, diger, hårete bølleflue, og svære, digre, hårete bøllefluer var ikke redde for noe.
    Så flua gikk løs på døra med alle krefter og midler, og etter flere timers hardt slit hadde den endelig bare én eneste diger hengelås igjen. Flua stilte seg med baken mot døra, sånn at den kunne lene seg på forbeina mens den prøvde å lirke opp hengelåsen med bakbeina.
    Klikk.
    Låsen var åpen.
    Sakte knirka døra seg åpen. Innenfor var det helt mørkt. Drypp drypp drypp sa det der inne. Dessuten stinka det som ånden til noen som hadde spist et helt tonn med råtten hvitløk, og så tilfeldigvis glemt å pusse tennene i tre hundre år. Men det er sånt svære digre bøllefluer liker.
    Så flua summa seg i ei fart, og skulle til å bølle seg inn, da den plutselig hørte en lyd. Det var ikke en vanlig ikke-skummel lyd som et pling eller et knirk, men en stor skummel, prustende lyd, som fra et stort skummelt, pustende monster.
    Når flua tenkte seg om, var den ikke faktisk litt mørkeredd? Den skulle til å bråsnu da noe stort, digert og hårete strakte seg ut av det dryppende mørket.
   Siden et fluehode egentlig bare er et eneste digert par med øyne, fikk flua tatt en veldig god kikk på det som strakte seg etter den. Det var ei kjempehand; svær, diger, og like hårete som en urgammel viking uten barbermaskin.
    Nå fikk flua fart på vingene. For i enden av kjempehanda var det et svært, digert, hårete monster, med enda ei svær, diger, hårete hand. Og midt oppå monsteret var det et svært, digert, hårete hode, og midt i ansiktet en svær diger kjeft full av tjukt ekkelt sikkel. Flua skjønte hva dryppelyden kom av.
    Som et lyn skjøt den ut i korridoren igjen. Den summa i sikk sakk, looper, bølger, spiraler, snurridutter og virrevapper gjennom hele hodet mitt, på jakt etter et gjemmested. Bak seg kunne den høre monsteret komme prustende, brølende, siklende, trampende etter. Pussig nok virket det ikke som monsteret hadde noen problemer med å komme seg fram, mens flua deriomt ble sittende fast både titt og ofte.
    Til slutt smatt bølleflua inn ei dør lengst bak i lillehjernen. Den hadde funnet eliksirrommet, som var fullt av magiske pulvere og fresende eliksirer. I et lite glasskap, ved siden av en stor bokreol i rød eik, sto to små flakonger - en gul og en blå. På den gule sto det "VOKSESERUM" med store røde bokstaver. På den blå sto det "KRYMPESERUM."
    Flua ble henrykt! Nå kunne den drikke vokseserum og bli så stor at den kunne jage monsteret tilbake inn i det låste rommet. Når den så hadde stengt monsteret inne for godt, kunne den drikke krympeserum og bli seg selv igjen. Hvis den ikke bare skulle fortsette å være stor da. Man visste jo aldri om monsteret kom til å bryte seg ut igjen.
    Det kom et stort brøl utenfra. Monsterert var ikke langt unna. Mens den holdt nøye øye med døra, plukket flua opp flakongen med vokseserum, satte den til munnen, og tømte den. "Hah!" tenkte den, akkurat i det monsteret kom brasende inn døra.
    Hvis bølleflua hadde hatt ei tunge, ville den ha rakt den til monsteret. Men fluer har ikke tunger. I stedet holdt den opp flakongen og viftet med den rett foran nesa på monsteret. Det var da den la merke til noe forferdelig feil: På flakongen som nå var tom, sto det ikke "VOKSESERUM" med store røde bokstaver. Det sto "KRYMPESERUM."
    Mer rakk ikke flua å tenke, før den med et svupp var redusert til en brøkdel av sin opprinnelige størrelse. Fortvilt prøvde den å komme seg unna, men monsteret plukket den opp etter den ene vingen, bar den ut av eliksirrommet, og knipset den så hardt den kunne nedover korridoren.
    Bølleflua summa og ramla i ei svimlende fart, hele veien fra bakerst i hjernebarken til fremst i bihulene. Der svusja den ned gjennom flere desiliter ferskt snørr, før den til slutt seilte pent og pyntelig ut av nesa mi, og landa på bordet foran meg.
    - Jaså du! utbrøt jeg triumferende.
    Desverre for bølleflua var den dekka av snørret mitt, som klistra den fast til bordet. Derfor kunne den ikke røre seg. Jeg løfta knyttneven.
    Splæsj.
    Tilbake på rommet sitt fniste det svære digre, hårete monsteret for seg selv, på en veldig ikke-monsteraktig måte. Så la det seg fornøyd til å sove.

***

Det finnes bøllefluer overalt. Jeg synes nesten litt synd på nevnte flue for å gi den et så brutalt endelikt, men så kom jeg på at det er sånn de gjør det: De gir deg dårlig samvittighet for at du tar tilbake dine egne intimgrenser og innvaderer deg på nytt og på nytt. Sånn sørger de for at du aldri blir kvitt dem. Bedre med splæsja flue på bordet enn flueegg i hele hodet.
   Monsteret er jo meg, så klart. Undervurder aldri et sovende monster. Eller en sovende vulkan. Det går ut på det samme.

I dag fant jeg ut at vi har en fantastisk hage. Trist å tenke på at man skal flytte fra den snart.




ERHM: Hvorfor man ikke ska sette meg foran en datamaskin med tastatur på når jeg er i humør til kaste stein på folk.