"En full og en super Keno," forlanger han uten å se opp.
I hodet mitt dukker det opp et bilde av to Kenoer som løper rundt og setter fyr på bakgater mens de slamrer med søppelkasselokk. Fulle Keno har du ikke lyst å møte hverken en sein høstkveld eller andre kvelder. Seuper-Keno er ikke så mye bedre enn fulle Keno; bare litt blidere.
"Ikke en edru en altså?" sier jeg, en vits jeg drar litt for ofte, og ler både nervøst og dumt mens jeg prøver så godt jeg kan å gjemme meg bak tippemaskinen.
Han ser kort opp og rynker munnvika så vidt, akkurat nok til at jeg føler meg så dum som jeg tror han synes jeg er.
Kanskje ville du tro at jeg nå sto og ønska meg et hull i jorda. Et ti favner dypt hull fiks ferdig til bruk. Men jeg er av den morderiske typen, skjønner du. Aller helst ville jeg hoppa over disken i ett sprang, fresende og frådende med blotta hoggtenner, klar til å legge hendene rundt halsen på fyren.
Men jeg fortsetter å smile og nikke, søtt om enn litt skjelvende. Ja, jeg vifter til og med kokett med lillefingeren. For er det noe jeg ikke liker, så er det konfrontasjoner.
"Ha en fin dag da!" kvitrer jeg etter ryggen hans. Svaret jeg får er smellet fra døra.
"Ja ja," knurrer jeg lavmelt.
"Ha en absolutt forferdelig dag da."
Jeg hater humørløse kunder. Desverre er det alt for mange av dem på denne gudsforlatte molboplassen. Ikke misforstå. Det er sikkert fint her og sånn, bare det at klientellet her på kiosken for det meste består av den mindre begava prosenten av innbyggertallet. Eller kanskje jeg rett ogg slett ikke innbyr til hyggelig småprat. Ikke så rart, for jeg er jo litt folkesky (Underforstått: Jeg hater folkemengder.) Godt gjort å havne i serviceyrker 90 % av tida, ikke sant?
En haug med bøllefrø dukker opp og prøver å smiske til seg gratis pølse.
"Fordi vi er så søte," sier han ene.
Ikke sant?
Jeg rister på hodet. Man skal ikke si det så mødrene deres hører, men hvis det overhodet var noe søtt ved noen av de trollene (troll er faktisk søtere) gikk det meg hus forbi.
"Vi er verdensmestere," konstaterer den andre, som om det løste saken.
"Jaha? I hva da? Å være søte?"
Kollektiv headbanging. Øyenbrynet mitt hever seg skeptisk.
"Tror du oss ikke?"
Hodet mitt går sakte fra side til side.
"Men du kan få kjøpe pølsa for ti kroner hvis du venter til to minutter på ti," sier jeg.
Mumlerumle blant gangsterne.
"Og hvor lenge er det til?"
"To timer."
Kollektiv misnøye. Så tar den frekkeste affære.
"Da venter vi," bestemmer han, og gangstersauene setter seg brekende ned for å vente på ei rynkete baconpølse til ti kroner.
Når klokka nærmer seg halv ti angrer jeg så intenst på forslaget, at jeg gir ham pølsa en halvtime før bare for å bli kvitt dem. Før vi kommer så langt har det vært både lån av telefon for tulleringing, vil-ha-ditt-skal-ha-datt, vil-ha-is-ja-den-eller-nei-heller-den-nei-forresten-den-tror-jeg-skal-vi-se-eller, pluss diskusjoner opp og ned på hvorvidt jeg kan gi fra meg pølsa gratis når jeg likevel må kaste den.
Så forlater de endelig butikken, og siste-innspurt-før-stengetid-nå-fyller-vi-butikken-dere-minuttene er i gang. Det slår aldri feil. Ti minutter på ti blir butikken plutselig full av folk. Alle skal selvfølgelig leie film, handle snop, ha seg mat og så videre.
"Bacon-cheese burger? Nei, det er nok for seint det nå. Baguette kan du få veit du. Pølse? Skal se hva som er igjen."
To på ti:
"Stengetid om tooo minutter!"
"Ja visst, vi skal bare... ja, ja, skal bare finne... men du venter vel til... bare eeen liten ting i siste liten..."
Syv over ti:
"Alle sammen UUUT! NÅ!!! NEI, jeg GIDDER ikke å vente til du bare har fått leid deg en film jeg stengte for SYV MINUTTER SIDEN og jeg vil HJEM før det blir NATT så se til HÆLVETE å pell deg UT!!!"
Folk er så respektløse. Hvis jeg skulle stått og tatt i mot alle siste-liten-kunder hadde jeg sikkert stått der ennå. Men hvem tenker vel på sånt, "vi må for Guds skyld bare få leid den filmen, til hælvete med henne om det komme flere kunder etter oss bare fordi hun ikke får låst døra (ønsker meg smekklås), så lenge vi får leid den jævla filmen vår!" Jeg har faktisk et par unger (hunder) som venter på meg hvis det er greit for dere.
Livet som MIX-ansatt er mildt sagt varierende. Noen ganger får jeg lyst til grine bare på grunn av hun søte gamle dama, eller han koselige gamle mannen, bare fordi de blir så takknemlige! Andre ganger får jeg lyst til å grine på grunn av den kollektive mangelen på folkeskikk. Kanskje ikke de beste omgivelsene for mine bipolare tendenser. Lurer forresten på om jeg kan ha Aspergers. Unnskyld hvis jeg har sagt det før.
Natta!
Viser innlegg med etiketten Frustrasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frustrasjon. Vis alle innlegg
onsdag 10. august 2011
lørdag 20. november 2010
Én Odin i bånd er bedre enn én i stua
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
18:52
Å være gudmor for en nydelig sprek liten valp er noe de fleste kanskje vil tenke på med fullt av ”naaaw”-er og hjerter og glitter i visjonene. La meg så utfordre illusjonene litt:
Man vet alltid når Odin er våken om morgenen. Hele adferdsmønsteret hans skriker: ”Du må våkne nå! Jeg vil ut og tisse! Slipp meg ut! Våkne! Stå opp! Ut! NÅ!”
Men som alle veit blir man litt trøtt av å sitte og se på film til klokka halv to om natta. Dermed føler man seg berettiga til minst et kvarter til, og neimen om noen hormonforstyrra og sjølgod spinnvilling skal få endre på det!
Så jeg snudde ryggen til og ignorerte dyret med god samvittighet.
Uheldigvis er Odin av den typen som absolutt må slikke deg i ansiktet om du griner og roper og slår rundt deg og sier ”nei!” aldri så mye. Uheldigvis har han fra treukerstadiet av hatt en skrekkelig dårlig vane med å bite i hender og føtter og kinn og haker og neser. Bare på lek, men alle veit jo hvordan heftig lek av og til kan ende i snørr og tårer.
Så Odin begynte på den vanlige vekkerunden sin: Slikke meg i trynet til jeg begynner å hyperventilere, prøve å spise nesa mi, bruke haka mi som tyggebein, og for alldeles ikke å glemme – bruke magen og hodet mitt som hoppeslott.
Min lattermidle og trøtte vane tro snudde jeg meg rundt og begravde ansiktet mitt i puta.
Men på den måneden som har gått sida valpen sist var her, har valpen vokst, la oss si en god del, og veier noen kilo mer.
Så det valpen gjør når han ikke får ønsket respons, er å legge hele det digre kadaveret sitt oppå trynet mitt så alt jeg kan innhalere er hundepels. Så ligger jeg der og kaver da, og håper han ikke har spist det råtnende liket mitt til Kimmie kommer hjem på mandag.
Men livet mitt var visst ikke slutt der og da likevel, som jeg hadde trodd. For i det jeg begynte å lure på når livet mitt egentlig skulle begynne å passere revy, slo ideen ned i meg og jeg satte i gang med å konstruere lyder med det hårfylte gapet mitt.
De uforståelige ”mmpff”-ene og ”gaah”-ene så ut til å distrahere morderkosedyret et øyeblikk. Jeg grep sjansen:
- Håååhgiihn! sa jeg.
- Ååhghiiihn!
Til tross for en noe ignorant hjernekapasitet så det ut til at morderkosedyret oppfatta at mine desperate halvkvalte gurglelyder visst skulle forestille navnet hans, og stoppa opp midt i et angrep.
- Ut? skyndte jeg meg å si, på en gedigen innpust.
Aldri undervurder magien i ordet ”ut.” Ordet ”ut” kan virke som det lever av en egen, hemmelig kraft som kan forvandle morderiske, vekkerklokkeerstattende kosedyrmonster til noe i retning trivelige skapninger – selv klokka ni en lørdagsmorgen.
Aldri undervurder magien i ordet ”ut.” Ordet ”ut” kan virke som det lever av en egen, hemmelig kraft som kan forvandle morderiske, vekkerklokkeerstattende kosedyrmonster til noe i retning trivelige skapninger – selv klokka ni en lørdagsmorgen.
På et blunk var valpen forandra fra en haketyggende tornado til et sitrende spørsmålstegn:
”Sa du virkelig nettopp det jeg tror du sa?”
- Ut? gjentok jeg.
Svosj.
Bare et raskt forsvinnende hvitt avtrykk er igjen i lufta der det for et tiendels sekund siden satt en Odin. Det tar meg noen blunk før jeg klarer å innhente såpass mye informasjon at jeg forstår hvor dyret ble av: Nedenfor sengekanten, rett foran døra, står han med tindrende forventnignsfulle øyne.
Så jeg tvinger den morrafrossne skrotten i zombietilstand ut av senga, ut i den varme gangen, ut i den iskalde yttergangen og ut på den innvollssprengende kalde trappa for å sette valpen i bånd.
Odin drikker i hvert fall ikke kaffe. For etter å ha utvist en intenst brennende interesse for den daggamle kaffen i kaffekoppen min i morges, ble resultatet dette:
Ettersom jeg har den geniale ide om at sosialisering av hunder inkluderer alt i hele verden som ikke vil ta livet av dem, bestemte jeg meg for at det ikke kunne skade å helle litt av kaffen på en asjett så valpen fikk smake.
Asjetten sto der den, lenge og vel, mens Odin fortsatt var mer opptatt av den tjæreaktige substansen oppi koppen. Etter litt møysommelig dirigering oppfatta han tegninga, men nøyde seg lenge bare med å lukte på hva enn dette merkelige brune kunne være for noe. For at det kunne være det samme som det spennende oppi koppen var i hvert fall helt utelukka!
Til slutt så jeg kjeften åpne seg og tunga berøre den kalde kaffen på asjetten. Hvorpå valpen spratt baklengs på det bittelille kjøkkengolvet og rista på hodet til jeg trodde det skulle falle av. Det kunne også se ut som han hadde tenkt å bite av seg tunga, men det gikk heldigvis over.
Jeg hadde jo noe bedrevitende forutsett en negativ reaksjon, men noe som dette var nok til at jeg ble sittende hjelpesløs på golvet og hadde nok med å få gispa i meg litt luft nå og da.
Dette er altså litt om hvordan enhver mor til tider kan føle seg fortvilt (og litt lattermildt) oppgitt over barnet sitt. Det er definitivt verdt frustrasjonen, though. Og dette er definitivt ikke alt heller. Men man kan jo ikke spise hele buffeten på én gang.
UPDATE: Satt akkurat og leste gjennom forskriften om hundehold i Sortland kommune, og forskriftens § 5c sier: Løse hunder må ikke slippes inn eller tas med på kirkegård.
Man kan jo forestille seg hva slags scenario som straks begynte å forme seg i hodet mitt. Stakkars eventuelle famtidige zombier...
UPDATE: Satt akkurat og leste gjennom forskriften om hundehold i Sortland kommune, og forskriftens § 5c sier: Løse hunder må ikke slippes inn eller tas med på kirkegård.
Man kan jo forestille seg hva slags scenario som straks begynte å forme seg i hodet mitt. Stakkars eventuelle famtidige zombier...
Abonner på:
Innlegg (Atom)