Viser innlegg med etiketten Valp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Valp. Vis alle innlegg

onsdag 6. april 2011

Endelig nettbutikk!

Okay, fordi jeg er lat, kjapp oppsummering siden sist:

Tanja, vår alles kjære som har vært familiens hund nr. 1 i 11 år måtte endelig gi tapt for sykdom og alderdom for bare noen uker siden. Men til gjengjeld ble Odin storebror til to nye smårollinger 9. februar - ei tispe og en hannhund, begge like svarte som natta (bilder seinere).

Her er min nye nettbutikk: Dathanna ditt og datt

Ja, og så jeg som trodde jeg hadde verdens lengste liste med dilldall. Ja ja.

fredag 11. februar 2011

Update

Jo'a, det skjer fortsatt litt i hverdagen min sjøl om den føles veldig stillestående for tida.
Landskonferanse med Norsk Tipping nede på Lillestrøm forrige helg for ekesmpel. Er ikke verst å få reise til Oslo på bediftas regning etter å ha jobba der bare to måneder. Fikk truffet noen av mine med-hundekjørere fra Øytun - Ane og Kristine og Heidi Marie - vi storkoste oss med å rasere huset til Kristines foreldre til seint på natt (ettervirkninger av noen nyyydelige brownies á la Kristine).
Så mye for økonomisk ansvarlighet: Det første jeg gjør når vi kommer fra Lillestrøm er å tusle rett inn på Outland Østbanehallen og bli der halve dagen. Ut kommer "Fables: Witches", "Edgar Allan Poo", "Gods left hand", "Dhampir", et puslespill med Victoria Frances-motiv, og de to første bøkene i mangaen "The Gantlemen's Alliance Cross" som bursdagsgave til lillesøster.Og verdens tommeste lommebok.
    "Bücher, bücher, noch mehr bücher..."
    En fjerdedel av dagen gikk på Dragens hule ("Vampyr!" til Kimmie), og de resterende timene ble benytta på jernbanevogner av ymse slag.

*storkose seg*

Eneste minuset var at jeg ikke fikk mulighet til å treffe min gode venn og swingpartner Sigbjørn mens jeg var der. Dårlig timing suger. Skikkelig.

Jeg har oppdaga en veldig fengende (ny?) artist ved navn Voltaire som er uhorvelig morsom:



Odin er blitt storebror til to nye småvalper, ei tispe og en hanne.
Alt jeg klarte å tenke da jeg så bilder av dem var: "De er nå ikke så fine som Odin var..." Men visst er de noen av de nuskeligste små skapningene i hele verden!

Dessuten sitter jeg med tusen forskjellige handarbeidsprosjekter om dagen, for jeg har netopp ordna meg nettbutikk! Den er foreløpig vareløs så jeg venter med å linke til den til jeg faktisk har noe å vise fram.

Eh, ja...


Tudelu!

torsdag 9. desember 2010

Life, sweet life!

Noen har kanskje et vagt minne av et navn jeg hadde (og fortsatt har) en tendens til å ta fram ved hver passende og upassende anledning for noen måneder sia? Og hvilket navn skulle det være?
   Jo: Klaus.
   Han enormt mørke, mystiske, stoiske, blåøyde og superkjekke jeg har avbilda på headeren min, hvis det er til hjelp.
    Vel, jeg fikk nylig nyss om (fordi ingen av de som kanskje satt inne med denne informasjonen har nevnt noe tidligere...) at superkjekkasen og øyenstenen min Klaus fra North Cape Huskies i Alta er blitt pappa igjen. I august, faktisk. Så nå som jeg har fått fast jobb og greier, har jeg et nytt mål i livet - nemlig en (eller to) av disse her: http://oytun.no/fullkontroll/slideshow.php?view_image=2&article=1967

La meg sette opp ei lita ønskeliste sånn for akkurat nå:

1. God råd.
2. Flybillett til Alta i januar.
3. Litt mer permanent bosted, litt utafor tjukkeste byen (men helst ikke for langt) med plass til hundegård.
4. En (eller to) Klaus/Pusan-valp.
5. Jaktlisens.
6. Odin.

Tja. Kunne sikkert ha lagt til noen smådetaljer til i den lista, men jeg tror det får holde for nå. Folk tror jo jeg er gærn nok uansett, eller hva?

Jo, og så har jeg fått en liten halsbetennelsen. No big deal.

lørdag 20. november 2010

Én Odin i bånd er bedre enn én i stua

Å være gudmor for en nydelig sprek liten valp er noe de fleste kanskje vil tenke på med fullt av ”naaaw”-er og hjerter og glitter i visjonene. La meg så utfordre illusjonene litt:
    
Man vet alltid når Odin er våken om morgenen. Hele adferdsmønsteret hans skriker: ”Du må våkne nå! Jeg vil ut og tisse! Slipp meg ut! Våkne! Stå opp! Ut! NÅ!”
    Men som alle veit blir man litt trøtt av å sitte og se på film til klokka halv to om natta. Dermed føler man seg berettiga til minst et kvarter til, og neimen om noen hormonforstyrra og sjølgod spinnvilling skal få endre på det!
    Så jeg snudde ryggen til og ignorerte dyret med god samvittighet.
    Uheldigvis er Odin av den typen som absolutt må slikke deg i ansiktet om du griner og roper og slår rundt deg og sier ”nei!” aldri så mye. Uheldigvis har han fra treukerstadiet av hatt en skrekkelig dårlig vane med å bite i hender og føtter og kinn og haker og neser. Bare på lek, men alle veit jo hvordan heftig lek av og til kan ende i snørr og tårer.
    Så Odin begynte på den vanlige vekkerunden sin: Slikke meg i trynet til jeg begynner å hyperventilere, prøve å spise nesa mi, bruke haka mi som tyggebein, og for alldeles ikke å glemme – bruke magen og hodet mitt som hoppeslott.
    Min lattermidle og trøtte vane tro snudde jeg meg rundt og begravde ansiktet mitt i puta.
    Men på den måneden som har gått sida valpen sist var her, har valpen vokst, la oss si en god del, og veier noen kilo mer.
    Så det valpen gjør når han ikke får ønsket respons, er å legge hele det digre kadaveret sitt oppå trynet mitt så alt jeg kan innhalere er hundepels. Så ligger jeg der og kaver da, og håper han ikke har spist det råtnende liket mitt til Kimmie kommer hjem på mandag.
    Men livet mitt var visst ikke slutt der og da likevel, som jeg hadde trodd. For i det jeg begynte å lure på når livet mitt egentlig skulle begynne å passere revy, slo ideen ned i meg og jeg satte i gang med å konstruere lyder med det hårfylte gapet mitt.
    De uforståelige ”mmpff”-ene og ”gaah”-ene så ut til å distrahere morderkosedyret et øyeblikk. Jeg grep sjansen:
    - Håååhgiihn! sa jeg.
    - Ååhghiiihn!
    Til tross for en noe ignorant hjernekapasitet så det ut til at morderkosedyret oppfatta at mine desperate halvkvalte gurglelyder visst skulle forestille navnet hans, og stoppa opp midt i et angrep.
    - Ut? skyndte jeg meg å si, på en gedigen innpust.
    Aldri undervurder magien i ordet ”ut.” Ordet ”ut” kan virke som det lever av en egen, hemmelig kraft som kan forvandle morderiske, vekkerklokkeerstattende kosedyrmonster til noe i retning trivelige skapninger – selv klokka ni en lørdagsmorgen.
    På et blunk var valpen forandra fra en haketyggende tornado til et sitrende spørsmålstegn:
    ”Sa du virkelig nettopp det jeg tror du sa?”
    - Ut? gjentok jeg. 

    Svosj. 

    Bare et raskt forsvinnende hvitt avtrykk er igjen i lufta der det for et tiendels sekund siden satt en Odin. Det tar meg noen blunk før jeg klarer å innhente såpass mye informasjon at jeg forstår hvor dyret ble av: Nedenfor sengekanten, rett foran døra, står han med tindrende forventnignsfulle øyne.
    Så jeg tvinger den morrafrossne skrotten i zombietilstand ut av senga, ut i den varme gangen, ut i den iskalde yttergangen og ut på den innvollssprengende kalde trappa for å sette valpen i bånd.

Odin drikker i hvert fall ikke kaffe. For etter å ha utvist en intenst brennende interesse for den daggamle kaffen i kaffekoppen min i morges, ble resultatet dette:
    Ettersom jeg har den geniale ide om at sosialisering av hunder inkluderer alt i hele verden som ikke vil ta livet av dem, bestemte jeg meg for at det ikke kunne skade å helle litt av kaffen på en asjett så valpen fikk smake.
    Asjetten sto der den, lenge og vel, mens Odin fortsatt var mer opptatt av den tjæreaktige substansen oppi koppen. Etter litt møysommelig dirigering oppfatta han tegninga, men nøyde seg lenge bare med å lukte på hva enn dette merkelige brune kunne være for noe. For at det kunne være det samme som det spennende oppi koppen var i hvert fall helt utelukka!
    Til slutt så jeg kjeften åpne seg og tunga berøre den kalde kaffen på asjetten. Hvorpå valpen spratt  baklengs på det bittelille kjøkkengolvet og rista på hodet til jeg trodde det skulle falle av. Det kunne også se ut som han hadde tenkt å bite av seg tunga, men det gikk heldigvis over.
    Jeg hadde jo noe bedrevitende forutsett en negativ reaksjon, men noe som dette var nok til at jeg ble sittende hjelpesløs på golvet og hadde nok med å få gispa i meg litt luft nå og da.

Dette er altså litt om hvordan enhver mor til tider kan føle seg fortvilt (og litt lattermildt) oppgitt over barnet sitt. Det er definitivt verdt frustrasjonen, though. Og dette er definitivt ikke alt heller. Men man kan jo ikke spise hele buffeten på én gang.

UPDATE: Satt akkurat og leste gjennom forskriften om hundehold i Sortland kommune, og forskriftens § 5c sier: Løse hunder må ikke slippes inn eller tas med på kirkegård.
Man kan jo forestille seg hva slags scenario som straks begynte å forme seg i hodet mitt. Stakkars eventuelle famtidige zombier...

fredag 17. september 2010

Noen ord, noen tanker

Det har seg sånn at jeg føler meg litt som en slags posør. En gang tilbake i de svunne år var jeg litt mer ekte vare, litt mer skribent av rett kaliber kan man si, enn det jeg er nå. Nå er jeg mer opptatt av imaget skribent enn å faktisk være skribent. Jeg føler at jeg er i dårlig stand til å holde fokus, om det nå kan være ei setning.
Og det slår meg nå hvor ofte jeg begynner ei setning med ordet "jeg". Nei, jeg er ikke "Prinsesse på prøve"- fan, det bare slår meg.

Så anakronistisk det enn var, så hadde jeg en gang et eget språk i det minste. I dag svinger restene av ordforrådet mitt litt hit og dit tror jeg.
En annen ting er den negative måten jeg vinkler ting på. Hva med å bare skrive rett fra levra uten så mye om og men? Det føles så feil ordene ender opp i den fasongen og rekkefølgen de gjør, på et vis utilstrekkelig. Som om jeg gjentar og gjentar meg selv om og om igjen. Livets onde sirkel så og si.

Hvorfor skal media mobbe Märtha sånn? Ja okei, la gå - hun har en prinsessetittel, er et rollebilde for Staten Norge, og kan ikke regne med annet enn kritikk når hun går ut til media og sier at hun kan kommunisere med de døde! Og hun kunne vel ha latt vær å gå ut med det om hun virkelig kan snakke med de døde?
Men fy fader så mye pur ondsksap som verserer der ute mot henne. Det er likevel ikke riktig å utsette et menneske for så mye hets med mindre det er velberettiget, og ærlig talt må jeg si at jeg synes Märtas utsagn er rimelig harmløst i forhold til det hun må tåle i etterkant av det. La nå den stakkars dama i fred dere.

Lille Odin har endelig lært seg "dekk"-kommando, og det ved hjelp av noen never tyttebær rett fra lyngen. Stoltheten stråler som Tsjernobyl av meg.

Og én uke til Tysklands-se-Tanz-live-på-scena-ut-på-reise-tur!

Og min nye store kjærlighet er stearinlys.