Nå ser jeg kanskje endelig (sett det lenge faktisk) hvor lite heldig det er for folk å isolere seg for mye fra omverdenen. Her sitter jeg og leser bloggene til mine gode venninner fra Øytun og musikklinja, og ellers rundt omkring egentlig, og ser hvor mye fantastisk de er ute og gjør. Og her sitter jeg, aleine med pcen, og klager over de tankene jeg aldri blir kvitt fordi jeg rett og slett aldri kommer meg ut og gjør noe. Vel og merke er det begrensa hvor mye det faktisk er å finne på akkurat på denne gudsforlatte plassen jeg bor på, men det er ei dårlig unnskyldning!
Tenk, jeg skal flytte inn i ny leilighet om to uker, og har ikke begynt å pakke en gang. Nå på lørdag reiser jeg og Sissel til Stuttgart på eventyr, og ikke engang det er nok til å få meg engasjert. Hva feiler det meg egentlig?
TV, data, bøker - usunne hobbyer, altfor einstøingaktige. Desverre er jeg en reservert og litt energifattig person. Skulle ønske jeg hadde det samme drivet som noen av disse vennene mine har. Jeg sier det ikke høyt så ofte, faktisk aldri, men de inspirerer meg noe så til de grader, jeg ser veldig opp til dem og skulle gjerne hatt litt mer av den positiviteten.
Duracellkaninen Michelle for eksempel, like glad og full av vittigheter og pågangsmot uansett situasjon, er en jeg beundrer veldig. Og så Heidi med sine søte smil, mangfoldige hundekunnskaper og slående slagferdighet for eksempel. Alle de fantastiske HK-jentene, som har betydd så ufattelig mye for meg alle sammen, uten at jeg har fått fortalt dem det, uten at det egentlig har gått opp for meg før nå hvor mye hver enkelt av dem har satt sitt preg på meg, og som kommer til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt for bestandig.
Akkurat her og nå skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne opparbeide den samme energien, det samme humøret og pågangsmotet, den samme sjølsikkerheta og naturligheta som disse fantastiske menneskene, og faen meg, her sitter jeg og griner! Bra muttern har gått og lagt seg nå.
Vel, vel, jeg klarer i det minste endelig å fortelle ærlig om noe, det er vel et framskritt?
Alle dere glade, sjølsikre, slagferdige, snille mennesker der ute et sted: Dere gir meg en god og varm følelse inni meg, og jeg er så usigelig glad i dere alle, til og med de av dere jeg ikke kjenner så godt!
Og selv om dere kanskje ikke tenker disse tingene om dere sjøl, så er det sånn jeg ser dere, fordi dere klarer å være dere sjøl på en eller annen måte, noe jeg har største respekt for.
Jeg er så drit lei av å være den stolte posøren (joda, Nattfall, jeg er nok det) jeg hele tida har vært, me-myself-and-I, stakkars-meg-klarer-ingenting-tviler-på-alt-jeg-gjør-livredd-for-alt-mulig-i-hele-verden-idioten. Hva er det jeg gjør galt, hvorfor er jeg som jeg er, hvorfor må jeg oppføre meg så himla patetisk!
Kanskje jeg kan omdøpe denne bloggen til "Klagemuren" eller noe sånt. Men jo, det er virkelig et rotehode, det skal sies.
Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg begynne? Dette har begynt å tære for lenge sida!
Viser innlegg med etiketten Positivitet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Positivitet. Vis alle innlegg
søndag 19. september 2010
mandag 12. april 2010
Mye med mer, og livet etterpå...
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
23:14
Jeg er overraska over hvor positiv denne dagen egentlig har vært. Normalt går jeg rundt i en ganske så likegyldig state of mind, men ikke i dag.
For det første, så har det regna. Jeg har savna regn. Så mye at jeg har tenkt det bevisst.
Og jeg blir alltid i et velidg spesielt humør når det regner. Ikke i dårlig humør, men litt dyster, litt mørk til sinns. Ikke i ordenes vanlige forstand, bare sånn at jeg blir i godt humør av mørke ting, kan man vel si. Inspirert av mørke. Ja, det liker jeg.
Men så er det disse hælvetes (sorry) langturforberedelsene da. Det er en del som skal på plass når man skal på åtte dagers sledetur med 118 hunder. Aller helst skulle jeg skippa å sy borelåser til primusplata og telle og flytte lenker på hundekjettingene, og heller sittet inne og skrevet til papiret tok fyr. Men sånn kan man jo ikke gjøre det i et fellesskap. Selv om man er aldri så mye egoist. Ja, jeg er en sånn en. Sjøl om jeg later veldig bra som om jeg ikke er det.
Så da klokka nærma seg halv fire i dag satt jeg og var ganske lei og klar for å gjøre ingenting. Noen episoder "Wolf's Rain" kanskje. Heldigvis ble i ferdige med kjettingene akkurat da, og kunne ta pause fram til vi skulle møtes for oppsummering halv fem, med middag klokka fem. Hurra for Ingvild og Kristine som gjorde det meste av jobben.
Middag. Så ferdig "Fame" med Kristine, Susanne, Ingrid og Ingrid, og så kom Heidi Marie innom en tur på Raipas. Hun har vært hjemme i Oslo fram til i dag.
Jo, og så satte jeg på litt musikk da, ettersom jeg ble veldig gira på høy lyd etter å ha sett en så bra film som "Fame" (Ja, den har faktisk et ganske betydningsfullt innhold for flere enn de som driver med utøvende kunst og den er bra!). Litt forskjellig "bråkemusikk" med masse gitarfuzz og bass og trommer og sånt (Caramelldansen).
Og så stakk Kristine av til Komsa (nabointernatet) og henta en pose med vaffelrørepulver som hun rørte i hop til oss. Jeg hoppa og spratt rundt på golvet sammen med Susanne og Ingrid Lycke og hadde det så gøy som det bare går an. Et blogginnlegg jeg leste i dag fikk meg til å tenkte på hvor ofte man hører frasen "det er mulig å ha det gøy uten å være på fylla," og det beviste vi i dag.
Noen flere folk kom innom rett etter at vi hadde spist opp alle vaflene - noe som passa oss utmerket godt - og så blei det litt skravling og sånn.
Da klokka bikka ti gikk jeg og Kristine opp på rommet mitt og satt og prata en halvtimes tid om ditt og datt og ting som plager oss, Dårlig samvittighetssyndromet og sånt. Og i dag har jeg lært og for første gang innsett at man faktisk ikke har mer moro en man lager sjøl. Ei positiv holdning til ting skader heller ikke. Og det kom fra keiserinna av Sjølpåført Depresjon. Jess, jeg gjør framskritt. Skal slutte å være kritisk nå, jeg lover! (Jæddæ...)
For å være ærlig, så plager tanken på å ikke få en eneste fridag på tre uker meg noe helt vanvittig. Særlig fordi jeg er en person som velidg lett blir irritabel av å være rundt for mange folk over for lang tid. Noen timer er nok, liksom. Og her kommer ei heil uke! Jeg er spent, ass'. Veldig, veldig spent.
Det blir sikkert gøy. Hallo, tenk å få kjøre slede i åtte hele dager da, nesten ut mot Nordkapp, hvor fantastisk er ikke det? Og jeg har heller ikke lyst til å si at jeg er lei av friluftsliv, fordi jeg ikke vil være lei av det, men også fordi jeg veit at det bare er midlertidig, fordi det er det eneste jeg gjør for tida. Jeg holder faktisk ut ganske lenge med ting bare jeg får variere med noe annet sånn innimellom! Når jeg først klarer å komme meg over dørstokkmila og ut i hundegården er det egentlig ganske vanskelig å komme seg derifra. Sylvi er en person som faktisk liker å jobbe, bare hun kommer i gang! (Og FY så stolt jeg er etterpå.)
For hunder er noe av det mest ineteressante jeg veit, sånn cirka på lik linje med bøker, og jeg kommer til å bli SPRØ av å ikke ha noe utendørsarbeid som må gjøres det neste året. Enn så mye arbeid det er i en svær hundegård med seksogseksti hunder, så er det faktisk gøy, og man kommer seg ut av døra. Jeg elsker det. I små doser. En eller to hunder er nok for meg aleine til å begynne med. Men ei bikkje skal jeg ha, om enn ei stund fam i tid. Hundekjøringslivet kommer til å bli et stort savn.
For det første, så har det regna. Jeg har savna regn. Så mye at jeg har tenkt det bevisst.
Og jeg blir alltid i et velidg spesielt humør når det regner. Ikke i dårlig humør, men litt dyster, litt mørk til sinns. Ikke i ordenes vanlige forstand, bare sånn at jeg blir i godt humør av mørke ting, kan man vel si. Inspirert av mørke. Ja, det liker jeg.
Men så er det disse hælvetes (sorry) langturforberedelsene da. Det er en del som skal på plass når man skal på åtte dagers sledetur med 118 hunder. Aller helst skulle jeg skippa å sy borelåser til primusplata og telle og flytte lenker på hundekjettingene, og heller sittet inne og skrevet til papiret tok fyr. Men sånn kan man jo ikke gjøre det i et fellesskap. Selv om man er aldri så mye egoist. Ja, jeg er en sånn en. Sjøl om jeg later veldig bra som om jeg ikke er det.
Så da klokka nærma seg halv fire i dag satt jeg og var ganske lei og klar for å gjøre ingenting. Noen episoder "Wolf's Rain" kanskje. Heldigvis ble i ferdige med kjettingene akkurat da, og kunne ta pause fram til vi skulle møtes for oppsummering halv fem, med middag klokka fem. Hurra for Ingvild og Kristine som gjorde det meste av jobben.
Middag. Så ferdig "Fame" med Kristine, Susanne, Ingrid og Ingrid, og så kom Heidi Marie innom en tur på Raipas. Hun har vært hjemme i Oslo fram til i dag.
Jo, og så satte jeg på litt musikk da, ettersom jeg ble veldig gira på høy lyd etter å ha sett en så bra film som "Fame" (Ja, den har faktisk et ganske betydningsfullt innhold for flere enn de som driver med utøvende kunst og den er bra!). Litt forskjellig "bråkemusikk" med masse gitarfuzz og bass og trommer og sånt (Caramelldansen).
Og så stakk Kristine av til Komsa (nabointernatet) og henta en pose med vaffelrørepulver som hun rørte i hop til oss. Jeg hoppa og spratt rundt på golvet sammen med Susanne og Ingrid Lycke og hadde det så gøy som det bare går an. Et blogginnlegg jeg leste i dag fikk meg til å tenkte på hvor ofte man hører frasen "det er mulig å ha det gøy uten å være på fylla," og det beviste vi i dag.
Noen flere folk kom innom rett etter at vi hadde spist opp alle vaflene - noe som passa oss utmerket godt - og så blei det litt skravling og sånn.
Da klokka bikka ti gikk jeg og Kristine opp på rommet mitt og satt og prata en halvtimes tid om ditt og datt og ting som plager oss, Dårlig samvittighetssyndromet og sånt. Og i dag har jeg lært og for første gang innsett at man faktisk ikke har mer moro en man lager sjøl. Ei positiv holdning til ting skader heller ikke. Og det kom fra keiserinna av Sjølpåført Depresjon. Jess, jeg gjør framskritt. Skal slutte å være kritisk nå, jeg lover! (Jæddæ...)
For å være ærlig, så plager tanken på å ikke få en eneste fridag på tre uker meg noe helt vanvittig. Særlig fordi jeg er en person som velidg lett blir irritabel av å være rundt for mange folk over for lang tid. Noen timer er nok, liksom. Og her kommer ei heil uke! Jeg er spent, ass'. Veldig, veldig spent.
Det blir sikkert gøy. Hallo, tenk å få kjøre slede i åtte hele dager da, nesten ut mot Nordkapp, hvor fantastisk er ikke det? Og jeg har heller ikke lyst til å si at jeg er lei av friluftsliv, fordi jeg ikke vil være lei av det, men også fordi jeg veit at det bare er midlertidig, fordi det er det eneste jeg gjør for tida. Jeg holder faktisk ut ganske lenge med ting bare jeg får variere med noe annet sånn innimellom! Når jeg først klarer å komme meg over dørstokkmila og ut i hundegården er det egentlig ganske vanskelig å komme seg derifra. Sylvi er en person som faktisk liker å jobbe, bare hun kommer i gang! (Og FY så stolt jeg er etterpå.)
For hunder er noe av det mest ineteressante jeg veit, sånn cirka på lik linje med bøker, og jeg kommer til å bli SPRØ av å ikke ha noe utendørsarbeid som må gjøres det neste året. Enn så mye arbeid det er i en svær hundegård med seksogseksti hunder, så er det faktisk gøy, og man kommer seg ut av døra. Jeg elsker det. I små doser. En eller to hunder er nok for meg aleine til å begynne med. Men ei bikkje skal jeg ha, om enn ei stund fam i tid. Hundekjøringslivet kommer til å bli et stort savn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)