Noen dager tviler jeg. Noen dager tror jeg. Noen dager bare vet jeg.
Noen dager er litt sånn: "Åja. Verden, ja. Den hadde jeg glemt."
Andre dager er litt sånn: "Verden? Lemme at it!"
Mange dager er sånn: "Hva i helvete?"
Verden bryr seg ganske lite om at jeg glemmer den. Verden er tross alt stor, og en liten smule egosentrisk. Verden gjør som verden vil.
Hva vil jeg?
Leve, så klart.
Viser innlegg med etiketten Tekst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tekst. Vis alle innlegg
mandag 23. mars 2015
Archibald - et utkast
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
13:18
Yes, shimmering candles were indeed a source of comfort to Archibald. Whenever he needed to wind down, he went into his study, and lit his candles.
There was nothing wrong with his lights of course, it was just that, well - candles.
And so it happened that Archibald one night found himself asleep in his study, head resting atop his desk. That is to say, Archibald of course wasn’t aware that he was asleep, being as he was, asleep. He was, however, aware of dreaming, and thus drew the conclusion of being asleep.
But that is not the point.
The point is, that Archibald had fallen asleep while writing in the light of his comforting candles.
This is not, as you might think, a story about the candles burning down and setting the study on fire. In that case, Archibald would have been suffocated by the smoke long before he would have had the time to wake up, and that would be the end of the story. Or rather, the end of the story would have been the dirt being put back on top of his coffin lid, a story which I think you would find altogether too short, and perhaps a bit morbid.
So instead, we are going to make this a story about how Archibald, completely unknowingly, created a whole new world.
You see, Archibald had dreamt his whole life about writing stories. He had tried several times, but always failed to finish. He would build up his characters and his story to almost unimaginable heights (If they’d been completely unimaginable, they wouldn’t have made for very audience-friendly reading, now, would they?), and then all of a sudden tear the pages apart (Of course, he always used paper for his writing) in a fit of rage.
«Why do you always do that?» his friends down at the pub would ask, time and again. But Archibald would never give them a straight answer. And so, they kept on toasting, while Archibald huddled in his corner, fuming with unrelieved ambition.
This was all about to change; for while Archibald slept the hours away, dreaming of deep forests packed with beautiful witches and magical creatures, unsung heroes and radiant feasts, a thunderstorm crept in over the town. It seemed, to those who know about these things - to be a perfectly good thunderstorm. But then, at midnight, a lightning bolt struck the large oak outside Archibald’s study window.
Now, this didn’t bother Archibald overly much, as he was a very sound sleeper. He merely twitched half an inch, maybe fluttered an eyelid, and kept on snoring.
At first, it seemed the bolt hadn’t done any damage. Then, the trunk of the old oak started groaning sadly. All of a sudden, it snapped with a massive boom, sounding almost exactly like the thunder seconds before. And with that, the old bugger kicked the bucket standing by the little shed in the yard. Luckily, the shed made it, as there were a few ducks living inside, whom where quite startled, and made for the door squabbling like, well - startled ducks.
Archibald heard none of this above his snoring. Not that he could tell, at least, for some of the noise made it into his dream and fused with it, but Archibald could never have told you in what way.
Now, here is the turn of this story: Of course, a huge, old oak falling to the ground outside your house isn’t an everyday-event. Neither is it when the previously mentioned oak starts glowing pale blue-white.
That is exactly what happened next. The glow started amidst the oak’s branches, and crept slowly along the trunk until it hit the roots. And then - it crept along the roots, into the ground.
Now, to you and me, dear reader, this seems utterly astonishing. Which, of course it would have been, had anyone been there to witness it.
There was nothing wrong with his lights of course, it was just that, well - candles.
And so it happened that Archibald one night found himself asleep in his study, head resting atop his desk. That is to say, Archibald of course wasn’t aware that he was asleep, being as he was, asleep. He was, however, aware of dreaming, and thus drew the conclusion of being asleep.
But that is not the point.
The point is, that Archibald had fallen asleep while writing in the light of his comforting candles.
This is not, as you might think, a story about the candles burning down and setting the study on fire. In that case, Archibald would have been suffocated by the smoke long before he would have had the time to wake up, and that would be the end of the story. Or rather, the end of the story would have been the dirt being put back on top of his coffin lid, a story which I think you would find altogether too short, and perhaps a bit morbid.
So instead, we are going to make this a story about how Archibald, completely unknowingly, created a whole new world.
You see, Archibald had dreamt his whole life about writing stories. He had tried several times, but always failed to finish. He would build up his characters and his story to almost unimaginable heights (If they’d been completely unimaginable, they wouldn’t have made for very audience-friendly reading, now, would they?), and then all of a sudden tear the pages apart (Of course, he always used paper for his writing) in a fit of rage.
«Why do you always do that?» his friends down at the pub would ask, time and again. But Archibald would never give them a straight answer. And so, they kept on toasting, while Archibald huddled in his corner, fuming with unrelieved ambition.
This was all about to change; for while Archibald slept the hours away, dreaming of deep forests packed with beautiful witches and magical creatures, unsung heroes and radiant feasts, a thunderstorm crept in over the town. It seemed, to those who know about these things - to be a perfectly good thunderstorm. But then, at midnight, a lightning bolt struck the large oak outside Archibald’s study window.
Now, this didn’t bother Archibald overly much, as he was a very sound sleeper. He merely twitched half an inch, maybe fluttered an eyelid, and kept on snoring.
At first, it seemed the bolt hadn’t done any damage. Then, the trunk of the old oak started groaning sadly. All of a sudden, it snapped with a massive boom, sounding almost exactly like the thunder seconds before. And with that, the old bugger kicked the bucket standing by the little shed in the yard. Luckily, the shed made it, as there were a few ducks living inside, whom where quite startled, and made for the door squabbling like, well - startled ducks.
Archibald heard none of this above his snoring. Not that he could tell, at least, for some of the noise made it into his dream and fused with it, but Archibald could never have told you in what way.
Now, here is the turn of this story: Of course, a huge, old oak falling to the ground outside your house isn’t an everyday-event. Neither is it when the previously mentioned oak starts glowing pale blue-white.
That is exactly what happened next. The glow started amidst the oak’s branches, and crept slowly along the trunk until it hit the roots. And then - it crept along the roots, into the ground.
Now, to you and me, dear reader, this seems utterly astonishing. Which, of course it would have been, had anyone been there to witness it.
lørdag 16. november 2013
Brev
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
02:21
Kjære, jeg savner deg.
Det er ikke mange steder jeg kan være så fri som på papiret. Det betyr mye for meg; ei penn som ruller mot strekene på glatt papir. Aller helst liker jeg det pergamentgule, støvosende. Humor er best.
Hva var det jeg ville si deg?
Jeg savner deg. Seriøst. Veit du ikke det? Kjenner du ikke hvordan de lange klørne mine borer seg inn i hjertetrevlene dine så blodspruten står? Ikke så mye fordi jeg trenger deg. Kanskje mest fordi jeg vil høre deg anerkjenne idiotforsøkene mine på å være menneske. Du er den beste lytteren. Så jeg fikk det for meg at du kanskje ser meg også. Jeg savner i hvert fall øra dine.
Hva mer? Hva mer vil du ha meg til å si?
Jeg veit ikke om det er så lurt at jeg fortsetter. Jeg kunne jo si noe dumt.
Jeg savner henda dine. Det var bare den ene gangen, da jeg enda var redd, og du enda trodde du hadde meg. Da vi begge sa hva vi følte uten å si noe som helst, og ingen av oss torde tro at den andre så noe i oss. Så her sitter vi i dag. Ene og alene. Jeg er redd. Du forsmådd. Og alt er en stor misforståelse. Alt er min feil.
Likevel er jeg glad for å ikke ha dratt deg inn i problemene mine. I det hølet jeg kaller et liv, hvor jeg kunne ha risikert å brekke ryggen på deg, splintre sjela di som speil mot betong, og flise opp hjertet ditt. Som du sjøl sa: Timinga var nok feil. Universet passa på oss. Kanskje det til og med ga oss en sjanse. Jeg har lært meg å stole på universet, og det akter jeg å fortsette med.
Jeg hadde nok med meg sjøl. Nå veit jeg hva du gikk gjennom, så nå er jeg glad for at du slapp det samme en gang til. Jeg tenkte ikke over egoismen min da, uheldigvis. Men det gjør jeg nå. Og når jeg kjenner etter, er jeg kanskje faktisk litt glad i deg. Nei tull. Jeg er glad i deg. Du har redda livet mitt, sjøl om kanskje verken du eller jeg er klar over faktum.
Det beste med alt dette er at hjertet mitt er helt. Jeg er ikke fortapt. Men det tok innmari lang tid før jeg skjønte at jeg kunne klare det uten deg. Allikevel er det du som har hjulpet meg med perspektivet. Så ironisk.
Takk.
Det er ikke mange steder jeg kan være så fri som på papiret. Det betyr mye for meg; ei penn som ruller mot strekene på glatt papir. Aller helst liker jeg det pergamentgule, støvosende. Humor er best.
Hva var det jeg ville si deg?
Jeg savner deg. Seriøst. Veit du ikke det? Kjenner du ikke hvordan de lange klørne mine borer seg inn i hjertetrevlene dine så blodspruten står? Ikke så mye fordi jeg trenger deg. Kanskje mest fordi jeg vil høre deg anerkjenne idiotforsøkene mine på å være menneske. Du er den beste lytteren. Så jeg fikk det for meg at du kanskje ser meg også. Jeg savner i hvert fall øra dine.
Hva mer? Hva mer vil du ha meg til å si?
Jeg veit ikke om det er så lurt at jeg fortsetter. Jeg kunne jo si noe dumt.
Jeg savner henda dine. Det var bare den ene gangen, da jeg enda var redd, og du enda trodde du hadde meg. Da vi begge sa hva vi følte uten å si noe som helst, og ingen av oss torde tro at den andre så noe i oss. Så her sitter vi i dag. Ene og alene. Jeg er redd. Du forsmådd. Og alt er en stor misforståelse. Alt er min feil.
Likevel er jeg glad for å ikke ha dratt deg inn i problemene mine. I det hølet jeg kaller et liv, hvor jeg kunne ha risikert å brekke ryggen på deg, splintre sjela di som speil mot betong, og flise opp hjertet ditt. Som du sjøl sa: Timinga var nok feil. Universet passa på oss. Kanskje det til og med ga oss en sjanse. Jeg har lært meg å stole på universet, og det akter jeg å fortsette med.
Jeg hadde nok med meg sjøl. Nå veit jeg hva du gikk gjennom, så nå er jeg glad for at du slapp det samme en gang til. Jeg tenkte ikke over egoismen min da, uheldigvis. Men det gjør jeg nå. Og når jeg kjenner etter, er jeg kanskje faktisk litt glad i deg. Nei tull. Jeg er glad i deg. Du har redda livet mitt, sjøl om kanskje verken du eller jeg er klar over faktum.
Det beste med alt dette er at hjertet mitt er helt. Jeg er ikke fortapt. Men det tok innmari lang tid før jeg skjønte at jeg kunne klare det uten deg. Allikevel er det du som har hjulpet meg med perspektivet. Så ironisk.
Takk.
fredag 6. september 2013
Til Cecilie
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
02:33
Another ghost to add to the collection
Another life lived too short
A Blackness far too vast for all of us
Red the river that now is still
The Prince of Darkness has claimed yet another victim;
Another soul added to His account
I fear the Blackness,
I fear His kingdom
I fear the loneliness
But I no longer
Fear Life
Happy Halloween
onsdag 3. juli 2013
Forandring fryder...
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
05:33
Det er unektelig et par støttepillarer som har sunket i jorda, muligens for bestandig. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det siden det er lite jeg kan gjøre. Av og til blir man bare tvunget til å bygge nye fundamenter.
Men hvordan skal jeg kunne se dem i øyenene? Foreløpig later jeg som ingenting, men det kan aldri vare. Det vil jeg heller ikke. Men denne gangen får de ingenting gratis fra meg.
Jeg lot tankene vandre igjen. Dit jeg helst ikke ville, dit det gjorde vondt. Prøvde å tenkte rasjonelt. Jeg ble overfalt av hele følelsesregisteret på en gang.
Jeg var så frustert! Årsaker og virkninger linka seg sammen og alliekvel forsto jeg det ikke. Ville ikke. Orka ikke tenke på det. Tenkte på det igjen og igjen.
Folk som sa at forståelse gjorde det lettere å takle, hadde gjort seg fortjent til et spark bak fra meg. Det hjalp ikke det spøtt. Fordi selv om jeg forsto den praktiske sammenhengen, hjalp det lite på at jeg ikke klarte å se det for meg.
Likevel satt det en fornøyd liten småjævel i øregangen og godta seg over at katastrofen var et faktum, nettopp fordi det uunngåelig medførte forandring. Jeg hadde en teori om at dette var hva alle parter trengte: Ei brå oppvåkning. Når man var sta hjalp det dårlig med vennlig tilnærming.
Når tankene dytta for nært innpå det ubehagelige, var det som om en geleaktig substans sendte dem sprettende tilbake så kraftig at jeg ble svimmel. Jeg hadde mista tellinga på alle tekoppene jeg hadde slukt de tre siste døgnene. Pussig nok var sjokoladehungeren svakere enn vanlig. Jeg tok ut aggresjonen på hybelkaninene og sofakulturen: Reine golv og joggeturer var ikke det verste utbyttet man kunne tenke seg.
Jeg veit ikke om det ble lettere å takle med dagene, for ettersom tanken festa seg ble jeg nesten uvel. Det minnet veldig om da jeg opplevde Sviket første gang. I ettertid lærte jeg meg å takle det bedre, men jeg visste ikke om graden var verre denne gangen, fordi jeg var en helt annen person nå.
Forskjellen denne gangen var at jeg var ferdig med Overdramatisk og Miserabel, to gamle kjenninger jeg hadde fått mer enn nok av. Denne gangen var jeg klar for å sparke liv i det gamle maskineriet og rette fokuset framover. La verden seile sin egen sjø og ta sine egen konsekvenser. Tross alt var det ikke direkte mitt bord, sjøl om jeg ble berørt. Dessuten var jeg så inderlig lei av unødvendige misforståelser som resulterte i katastrofer. Hvorfor kunne det ikke bare være fred i verden?
Jeg visste at det var et naivt ønske, men jeg hadde alltid vært både godhjerta og blåøyd. Det ville gjort ting så mye lettere om folk bare tok seg tid til hverandre.
Jeg er ikke feilfri jeg heller. Det er så lett å ønske, så lett å dømme når man står på sidelinja. Det er ikke før man møter seg sjøl i døra at man virkelig lærer.
Men hvordan skal jeg kunne se dem i øyenene? Foreløpig later jeg som ingenting, men det kan aldri vare. Det vil jeg heller ikke. Men denne gangen får de ingenting gratis fra meg.
Jeg lot tankene vandre igjen. Dit jeg helst ikke ville, dit det gjorde vondt. Prøvde å tenkte rasjonelt. Jeg ble overfalt av hele følelsesregisteret på en gang.
Jeg var så frustert! Årsaker og virkninger linka seg sammen og alliekvel forsto jeg det ikke. Ville ikke. Orka ikke tenke på det. Tenkte på det igjen og igjen.
Folk som sa at forståelse gjorde det lettere å takle, hadde gjort seg fortjent til et spark bak fra meg. Det hjalp ikke det spøtt. Fordi selv om jeg forsto den praktiske sammenhengen, hjalp det lite på at jeg ikke klarte å se det for meg.
Likevel satt det en fornøyd liten småjævel i øregangen og godta seg over at katastrofen var et faktum, nettopp fordi det uunngåelig medførte forandring. Jeg hadde en teori om at dette var hva alle parter trengte: Ei brå oppvåkning. Når man var sta hjalp det dårlig med vennlig tilnærming.
Når tankene dytta for nært innpå det ubehagelige, var det som om en geleaktig substans sendte dem sprettende tilbake så kraftig at jeg ble svimmel. Jeg hadde mista tellinga på alle tekoppene jeg hadde slukt de tre siste døgnene. Pussig nok var sjokoladehungeren svakere enn vanlig. Jeg tok ut aggresjonen på hybelkaninene og sofakulturen: Reine golv og joggeturer var ikke det verste utbyttet man kunne tenke seg.
Jeg veit ikke om det ble lettere å takle med dagene, for ettersom tanken festa seg ble jeg nesten uvel. Det minnet veldig om da jeg opplevde Sviket første gang. I ettertid lærte jeg meg å takle det bedre, men jeg visste ikke om graden var verre denne gangen, fordi jeg var en helt annen person nå.
Forskjellen denne gangen var at jeg var ferdig med Overdramatisk og Miserabel, to gamle kjenninger jeg hadde fått mer enn nok av. Denne gangen var jeg klar for å sparke liv i det gamle maskineriet og rette fokuset framover. La verden seile sin egen sjø og ta sine egen konsekvenser. Tross alt var det ikke direkte mitt bord, sjøl om jeg ble berørt. Dessuten var jeg så inderlig lei av unødvendige misforståelser som resulterte i katastrofer. Hvorfor kunne det ikke bare være fred i verden?
Jeg visste at det var et naivt ønske, men jeg hadde alltid vært både godhjerta og blåøyd. Det ville gjort ting så mye lettere om folk bare tok seg tid til hverandre.
Jeg er ikke feilfri jeg heller. Det er så lett å ønske, så lett å dømme når man står på sidelinja. Det er ikke før man møter seg sjøl i døra at man virkelig lærer.
-
mandag 22. april 2013
fredag 19. april 2013
mandag 15. april 2013
fredag 18. januar 2013
Gamle tanker: 2. mai 2012
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
02:04
Regn som vasker bort gammel skit og bringer nytt liv til en gammel verden. Liv blir til, en vår i emning.
Det er som om et stort hvitt lys sakte går opp for et desillusjonert sinn, og illusjonene siver inn på nytt, med regnet: Et barn blir født i et voksent hode - blir tilført håp, med styrken som ligger i erfaring.
Samme hvor mange ganger skuffelsen slår meg i trynet, hvor mange ganger jeg gir opp menneskeheten, er det en bitteliten partikkelbit av meg som aldri slutter å håpe. Som ønsker å bli motbevist.
Og der regnet i formiddag gjorde meg trist, gir det meg nå trøst. For hvis sola står i rett vinkel, er det en regnbue i hver dråpe. Fordi jeg veit at livet fortsetter selv om det går meg i mot.
Fordi jeg venter på nok et eventyr.
-
Det er som om et stort hvitt lys sakte går opp for et desillusjonert sinn, og illusjonene siver inn på nytt, med regnet: Et barn blir født i et voksent hode - blir tilført håp, med styrken som ligger i erfaring.
Samme hvor mange ganger skuffelsen slår meg i trynet, hvor mange ganger jeg gir opp menneskeheten, er det en bitteliten partikkelbit av meg som aldri slutter å håpe. Som ønsker å bli motbevist.
Og der regnet i formiddag gjorde meg trist, gir det meg nå trøst. For hvis sola står i rett vinkel, er det en regnbue i hver dråpe. Fordi jeg veit at livet fortsetter selv om det går meg i mot.
Fordi jeg venter på nok et eventyr.
-
søndag 5. august 2012
Dyre dommere
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
16:30
Et fly tok en avstikker ned i et rør i en vei. Den veien var lang og tung.
Dette er en ansamling ord. Ikke betal oppmerksomhet til den. Det kan koste deg dyre dommer, og dommere er ikke kjent for å ta seg dårlig betalt. Betal heller en skinnende femtiøring til den som skrev dette, og studer hvordan hun studerer skinnet fra lyset i en glatt, ruglete overflate med stor interesse. Interessert?
Ikke kast bort tid. Kast den heller bakover. Bare ikke bort. Bort er så frustrerende. Frustrasjon kan leges. Ved hjelp av plaster og bandasje og antiseptika - ikke. Kanskje ved hjelp av tomme ord som blir til fulle ord som blir ustødige og ramler ned trappa, så noe eller noen må stø dem opp. Når de så står støtt til de igjen er edru, kan man kanskje tolke dem bedre.
Feiltolkning kan ofte føre til store mistolkninger. Unngå feiltolkning og mistolkning. Tolk i eget tempo. Tempo har ingenting å si. Si det du mener og trekk det tilbake siden.
Forstå det som er rett og rett det som ikke blir forstått. Rett og galt er individuelt og rettslig. Retten må nok betale hvis dommeren er ekstra dyr, så pass opp, ikke ned. Ned går flyet i røret, og fly som går ned kommer sjelden opp igjen. Bare sånn til ettertanke.
Dette er en ansamling ord. Ikke betal oppmerksomhet til den. Det kan koste deg dyre dommer, og dommere er ikke kjent for å ta seg dårlig betalt. Betal heller en skinnende femtiøring til den som skrev dette, og studer hvordan hun studerer skinnet fra lyset i en glatt, ruglete overflate med stor interesse. Interessert?
Ikke kast bort tid. Kast den heller bakover. Bare ikke bort. Bort er så frustrerende. Frustrasjon kan leges. Ved hjelp av plaster og bandasje og antiseptika - ikke. Kanskje ved hjelp av tomme ord som blir til fulle ord som blir ustødige og ramler ned trappa, så noe eller noen må stø dem opp. Når de så står støtt til de igjen er edru, kan man kanskje tolke dem bedre.
Feiltolkning kan ofte føre til store mistolkninger. Unngå feiltolkning og mistolkning. Tolk i eget tempo. Tempo har ingenting å si. Si det du mener og trekk det tilbake siden.
Forstå det som er rett og rett det som ikke blir forstått. Rett og galt er individuelt og rettslig. Retten må nok betale hvis dommeren er ekstra dyr, så pass opp, ikke ned. Ned går flyet i røret, og fly som går ned kommer sjelden opp igjen. Bare sånn til ettertanke.
lørdag 17. mars 2012
Irony of Fate
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
02:26
You were always on the edge
love and all
life on a string
measuring your time
love and all
life on a string
measuring your time
tirsdag 28. februar 2012
Teksten min og meg
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
11:41
Glemt identitet
finner nytt
fotfeste
i påhør av
likesinnede
finner nytt
fotfeste
i påhør av
likesinnede
Et forbilde
tegnes
Gammel sorg
begraves
setning
for setning
begraves
setning
for setning
Steg
fastgått
i sirup
blir
maraton
på is
fastgått
i sirup
blir
maraton
på is
Symbiose;
en
lever for
en
vokser av
behovet for
hverandre
en
lever for
en
vokser av
behovet for
hverandre
- 2012
fredag 24. februar 2012
Natt
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
13:59
Jeg er bare en skygge. Jeg er bare et spøkelse. Det som er uten substans kan ikke ta seg for. Derfor sitter jeg alene igjen; Et avtrykk i tida som ingen kan virkelig kommunisere med. Jeg er ingenting. Det er ingenting der. Pene, sirlige bokstaver i en liten kursiv, og penna beveger seg selv. Tankene synes bare som bittesmå blågnister i tomme lufta. Som en litt dårlig stikkontakt i et gammelt hus. Elektriske impulser. Synlige gjennom et tomt, gjennomsiktig skall fylt med ingenting. Hjertet er revet ut. Innvollene knuste jeg selv. Jeg brukte alle mine siste krefter på å rive meg selv i stykker.
Nå er jeg ikke mer. Skyggen min vokter deg på avstand. Men den tenker ikke lenger.
Nå er jeg ikke mer. Skyggen min vokter deg på avstand. Men den tenker ikke lenger.
- 2011
tirsdag 21. februar 2012
Konkurssalg: Tanker selges til spottpris
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
18:33
Ta tak. Dra dem ut, få dem med deg. Jeg har nok, du kan gjerne kjøpe dem, så mange du vil. Prisen er lufta du puster, livet du lever, lyden av ditt indre bilde.
Jeg handler med drømmer, kjøpslår om ideer, frakter minner og betaler for refleksjoner. Dypt, dypt inne graver jeg dem nådeløst fram med blodige negler, river dem i biter og setter dem sammen igjen. Resultatet varierer.
Hjelpeløst tilbake ligger de i sine støvete hyller, forkastet av sin skaper, elsket fram, og forkastet igjen. Uferdige eller ubrukte, eller begge deler. Noen er elsket til døde, mens andre knapt har fått liv.
Stjerner, måner, blå himler, bølger, sanger, drager, trollkatter, såpebobler og myke dyner. Alt er ditt hvis du vil ha det. Brukt igjen og igjen. Det andre og. Selvransakelser, fortvilelser,
unødige sorger og depresjoner.
Bare ta det. Ta på deg maske og grav støvet av det. Eller begrav det dypt i jorda. Lokalene er overfylt, det er ikke lenger plass, og husleia er ikke betalt grunnet manglende inntekter. Brannfaren er stor og det varsles kun tre ganger før utkastelse er et faktum. Så vær så snill, hjelp meg å bli kvitt alt sammen. Som sagt – prisen er latterlig lav.
Frustrasjon gis bort, på betingelse av rask forbedring. Klisjétanker likeså, men kan gjerne brukes. Jeg haler dem ut etter innvollene og vrenger dem med innsida ut. Ideene putter jeg på glass som jeg kaster på sjøen, og lar dem flyte ut med tidevannet. Det hender seg at noen returnerer. Resten kan plukkes opp når du måtte ønske.
Alt som er pakket inn i tepper og fløyel bør du kanskje se skeptisk på. Du må gjerne ta det, men ikke ha for store forventninger. Det er gjerne fillete barndomsminner eller virkeligheter som nektes å bli innsett.
Ta med deg så mye som du klarer å bære. Bare gjør det. Vil du ha det, skal jeg ikke stoppe deg, langt i fra. Stikk hull på byller og rot i materien. Skjær vekk døde lemmer og brenn dem. Del opp gledene og spar dem til senere.
Jeg prøver å samle på mennesker, men ettersom det mislykkes selger jeg også de tomme omrissene deres, i tillegg til ubrukte dager. Kanskje de kan brukes ved en senere anledning.
Musikken som dannes flyter rundt mellom hyllene, dekket av seige, hvite hinner som bare et sverd kan trenge gjennom. Prøv om du er sterk nok. Hvis ikke kan du selge dem tilbake til meg, så putter jeg dem i fryseren. Jeg betaler det dobbelte.
- 2008
Jeg handler med drømmer, kjøpslår om ideer, frakter minner og betaler for refleksjoner. Dypt, dypt inne graver jeg dem nådeløst fram med blodige negler, river dem i biter og setter dem sammen igjen. Resultatet varierer.
Hjelpeløst tilbake ligger de i sine støvete hyller, forkastet av sin skaper, elsket fram, og forkastet igjen. Uferdige eller ubrukte, eller begge deler. Noen er elsket til døde, mens andre knapt har fått liv.
Stjerner, måner, blå himler, bølger, sanger, drager, trollkatter, såpebobler og myke dyner. Alt er ditt hvis du vil ha det. Brukt igjen og igjen. Det andre og. Selvransakelser, fortvilelser,
unødige sorger og depresjoner.
Bare ta det. Ta på deg maske og grav støvet av det. Eller begrav det dypt i jorda. Lokalene er overfylt, det er ikke lenger plass, og husleia er ikke betalt grunnet manglende inntekter. Brannfaren er stor og det varsles kun tre ganger før utkastelse er et faktum. Så vær så snill, hjelp meg å bli kvitt alt sammen. Som sagt – prisen er latterlig lav.
Frustrasjon gis bort, på betingelse av rask forbedring. Klisjétanker likeså, men kan gjerne brukes. Jeg haler dem ut etter innvollene og vrenger dem med innsida ut. Ideene putter jeg på glass som jeg kaster på sjøen, og lar dem flyte ut med tidevannet. Det hender seg at noen returnerer. Resten kan plukkes opp når du måtte ønske.
Alt som er pakket inn i tepper og fløyel bør du kanskje se skeptisk på. Du må gjerne ta det, men ikke ha for store forventninger. Det er gjerne fillete barndomsminner eller virkeligheter som nektes å bli innsett.
Ta med deg så mye som du klarer å bære. Bare gjør det. Vil du ha det, skal jeg ikke stoppe deg, langt i fra. Stikk hull på byller og rot i materien. Skjær vekk døde lemmer og brenn dem. Del opp gledene og spar dem til senere.
Jeg prøver å samle på mennesker, men ettersom det mislykkes selger jeg også de tomme omrissene deres, i tillegg til ubrukte dager. Kanskje de kan brukes ved en senere anledning.
Musikken som dannes flyter rundt mellom hyllene, dekket av seige, hvite hinner som bare et sverd kan trenge gjennom. Prøv om du er sterk nok. Hvis ikke kan du selge dem tilbake til meg, så putter jeg dem i fryseren. Jeg betaler det dobbelte.
- 2008
mandag 30. januar 2012
Kronisk
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
18:40
Kaffekoppen har velta, teen rent ut, det svir, det svir, vil skrike, vil hyle, slå, knuse, vil gråte, men latteren, det er den, det er den fortapte hysteriske lyden, og alt går tilbake, blir som det var, verden er her, hjernen bedøves, fargene visner, hat, hat, hat, du sklir og jeg ler, blodet ditt farger golvflisene, jeg smiler og tilbyr deg ikke så mye som et lommetørkle, du reiser deg, går, handa di drypper, jeg er gal, der, i øynene dine, men jeg ler, ler, ler, latteren, den lyden, singler i glass og knuser, bloddråpene på golvet, du snur deg utenfor vinduet, fliret mitt, klarer ikke stoppe, ryggen din blir borte, knærne mine, jeg faller og gråter.
lørdag 28. januar 2012
Ti tips til hvordan bli ei bitter gammel kjerring (eller kall)
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
17:15
1. Bli født. Har du klart dette er du på god vei mot det meste i livet.
2. Ha en drøm. Drømmer er essensielle hvis man skal klare å bli skikkelig bitter. Jo større drømmer jo bedre.
3. Voks sånn passelig opp. Bare fysisk, ikke mentalt. En viss umodenhet er viktig for det videre grunnlaget.
4. Stryk med glans. Vitnemål er for tapere. Klarer du å unngå dette vil du nå ditt første gjennombrudd. Du vet at du har mulighet til å ta en ny eksamen, og du vil nok føle presset. Ikke la deg friste. Da har du lagt hovedgrunnlaget.
5. Bli ansatt som kassadame. Nå starter moroa. Hvis du er en nysgjerrig og arbeidsom type vil du få mye ut av de to første ukene. Hvis ikke - len deg tilbake og furt åpenlyst. En forutsetning for å lykkes i denne jobben er å være misantrop.
6. Behold yrket ditt. Se drømmen du en gang hadde smuldre opp som tørr Marie-kjeks. Ettersom årene går vil rekkene av sure, ubehagelige, grinete, tverre, og direkte ekle kunder (like mislykkede som deg) få livslysta di til å synke hakkete og gradvis. De første månedene vil du klare å presse fram et falskt smil, men etter 40 år er du blitt en del av inventaret. Folk ville begynne å se rart på deg hvis du snakker.
7. Skaff deg katt. Seriøst, alle bitre gamle damer har katt. Du vil ikke være et utskudd i denne mengden!
8. Gå av med pensjon. Ta jakka og pensjonspengene (ikke glem å hamstre jobbrekvisita for de kommende månedene), gå hjem og sett deg i gyngestolen. Her får du dagene til å gå ved å klage over den lave pensjonen din, mens du tørker deg i ræva med stjålet Torky og knyter dine egne bleier med stjålne engangshansker.
9. Innse nederlaget - Del I. Når du ikke lenger har penger til husleia, og det er ikke nok kattemat igjen til både deg og katta, er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset. Bare ikke kryp til feil kors for tidlig. Be om jobben tilbake. Gratulerer: Du har fast inntekt igjen.
10. Innse nederlaget - Del II. Når du nå 90 år gammel og arbeidsufør (leddgikt, brukket lårhals, skeiv hofte, grå stær, gamle tarmer, KOLS, osv.) ligger på sykesenga bak disken og piper varer, vurder livet ditt nøye: Er du ikke bitter nok nå, blir du det aldri. Kryp til det riktige korset, og nyt forferdelsen i Allfaderens ansikt når han får se det sure oppsynet ditt.
2. Ha en drøm. Drømmer er essensielle hvis man skal klare å bli skikkelig bitter. Jo større drømmer jo bedre.
3. Voks sånn passelig opp. Bare fysisk, ikke mentalt. En viss umodenhet er viktig for det videre grunnlaget.
4. Stryk med glans. Vitnemål er for tapere. Klarer du å unngå dette vil du nå ditt første gjennombrudd. Du vet at du har mulighet til å ta en ny eksamen, og du vil nok føle presset. Ikke la deg friste. Da har du lagt hovedgrunnlaget.
5. Bli ansatt som kassadame. Nå starter moroa. Hvis du er en nysgjerrig og arbeidsom type vil du få mye ut av de to første ukene. Hvis ikke - len deg tilbake og furt åpenlyst. En forutsetning for å lykkes i denne jobben er å være misantrop.
6. Behold yrket ditt. Se drømmen du en gang hadde smuldre opp som tørr Marie-kjeks. Ettersom årene går vil rekkene av sure, ubehagelige, grinete, tverre, og direkte ekle kunder (like mislykkede som deg) få livslysta di til å synke hakkete og gradvis. De første månedene vil du klare å presse fram et falskt smil, men etter 40 år er du blitt en del av inventaret. Folk ville begynne å se rart på deg hvis du snakker.
7. Skaff deg katt. Seriøst, alle bitre gamle damer har katt. Du vil ikke være et utskudd i denne mengden!
8. Gå av med pensjon. Ta jakka og pensjonspengene (ikke glem å hamstre jobbrekvisita for de kommende månedene), gå hjem og sett deg i gyngestolen. Her får du dagene til å gå ved å klage over den lave pensjonen din, mens du tørker deg i ræva med stjålet Torky og knyter dine egne bleier med stjålne engangshansker.
9. Innse nederlaget - Del I. Når du ikke lenger har penger til husleia, og det er ikke nok kattemat igjen til både deg og katta, er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset. Bare ikke kryp til feil kors for tidlig. Be om jobben tilbake. Gratulerer: Du har fast inntekt igjen.
10. Innse nederlaget - Del II. Når du nå 90 år gammel og arbeidsufør (leddgikt, brukket lårhals, skeiv hofte, grå stær, gamle tarmer, KOLS, osv.) ligger på sykesenga bak disken og piper varer, vurder livet ditt nøye: Er du ikke bitter nok nå, blir du det aldri. Kryp til det riktige korset, og nyt forferdelsen i Allfaderens ansikt når han får se det sure oppsynet ditt.
onsdag 12. januar 2011
Bibliofile bokormer sover ikke
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
19:28
Hvorfor er det alltid sånn at når jeg endelig har klart å gjøre unna to av fire lånte biblioteksbøker, går på biblioteket for å levere dem tilbake og tenker: "Jess, nå har jeg bare de to der igjen så nå har jeg full styr på sakene!", så kommer jeg alltid hjem igjen med minst tre nye bøker?
For dette skjedde nemlig i dag. Igjen.
Som vanlig sto jeg opp til en kopp te og noen boksider (for anledninga Alison Bechdels "Husfred - En tragikomisk familiehistorie"), satt lenge og vel og vurderte hvorvidt jeg skulle utstå kulda der ute eller ikke, og fikk til slutt overtalt meg selv til at det skulle jeg. Vikinger fryser nemlig ikke. De blir blå, før de ganske enkelt dør.
Så jeg fikk raska på meg noen klesplagg og la i vei på de syv minuttene det tar å gå inn til byen. Vel nede på biblioteket fikk jeg lempa fra meg tre eksemplarer av min lastefulle lidenskap. Så langt alt greit.
Men allerede hjemme i yttergangen hadde ideén om ei bok tatt form - Jack Londons "Ulveunden" (Jada Kimmie, jeg lånte den på norsk). Så jeg spurte dama i skranken etter den, og ble geleida bort til hylla hvor den sto. Og der begynte jeg å skyve ordenssamvittgheta foran meg sånn som jeg pleier.
"Kan vel alltids gå greit med noen få småting til?" tenker jeg og tar fatt på seleksjonen.
Tankene mine streifer skyldbevisst de to mursteinene som ligger å venter på meg hjemme i stua. I veska ligger tre nye av samme sorten og mumler for seg sjøl. Pussig. Jeg hadde da vært brennende overbevist om at veska skulle ha vært lettere nå?
Så jeg innser nå at jeg har et voksende problem: Biblioteksbokhaugen min blir aldri borte. Jo, også endte jeg opp med en ny korttekst i dag. Men den kan leses på "Skriblerier"-sida den.
For dette skjedde nemlig i dag. Igjen.
Som vanlig sto jeg opp til en kopp te og noen boksider (for anledninga Alison Bechdels "Husfred - En tragikomisk familiehistorie"), satt lenge og vel og vurderte hvorvidt jeg skulle utstå kulda der ute eller ikke, og fikk til slutt overtalt meg selv til at det skulle jeg. Vikinger fryser nemlig ikke. De blir blå, før de ganske enkelt dør.
Så jeg fikk raska på meg noen klesplagg og la i vei på de syv minuttene det tar å gå inn til byen. Vel nede på biblioteket fikk jeg lempa fra meg tre eksemplarer av min lastefulle lidenskap. Så langt alt greit.
Men allerede hjemme i yttergangen hadde ideén om ei bok tatt form - Jack Londons "Ulveunden" (Jada Kimmie, jeg lånte den på norsk). Så jeg spurte dama i skranken etter den, og ble geleida bort til hylla hvor den sto. Og der begynte jeg å skyve ordenssamvittgheta foran meg sånn som jeg pleier.
"Kan vel alltids gå greit med noen få småting til?" tenker jeg og tar fatt på seleksjonen.
Tankene mine streifer skyldbevisst de to mursteinene som ligger å venter på meg hjemme i stua. I veska ligger tre nye av samme sorten og mumler for seg sjøl. Pussig. Jeg hadde da vært brennende overbevist om at veska skulle ha vært lettere nå?
Så jeg innser nå at jeg har et voksende problem: Biblioteksbokhaugen min blir aldri borte. Jo, også endte jeg opp med en ny korttekst i dag. Men den kan leses på "Skriblerier"-sida den.
mandag 29. november 2010
En samtale
Lagt inn av
Sylvilel
kl.
17:18
I mangel på noe morsomt hverdagslig (Ikke at ikke dette skjer hver dag altså) å blogge om, fant jeg ut at jeg kunne gi fra meg en skuespillmanuslignende (Men det er ikke et skuespillmanus) tekst fra i dag morges.
Dette er altså det som skjer når Sylvi (Meg) blir sittende aleine med sine imaginære venner for lenge.
Here goes:
En samtale
Introduserer:
- Lekesamleren, en av mine gamle, heller underutviklede (”Hei!”) karakterer som aldri fikk sin 15 minute fame engang.
- En av mine foreløpig navnløse fantasivenner, som forhåpentligvis kanskje er så heldig å få seg et navn i løpet av samtalen.
STEMMEN: Nå. Så hvem er du egentlig?
MEG: Hva – nei, nei, nei, nei, du begynner ikke på det der igjen! Det der har vi snakka nok om.
STEMMEN: Så fortell meg noe nytt da!
MEG: Eh…
STEMMEN: Vel?
MEG: Ja, ja, ikke mas da!
STEMMEN: Akkurat nå?
MEG: Akkurat nå… Akkurat nå er jeg lei meg for at Odin reiser hjem i morgen! Og bekymra for at jeg kanskje ikke er verdens beste hundeeier.
STEMMEN: Altså akkurat den samme bekymringa som enhver forelder har?
MEG: Ja. Ja! Du sier noe der.
STEMMEN: Og hva er så årsaken til denne bekymringa?
MEG: Vel – jeg er redd for at jeg ikke skal klare å gi ham de beste forutsetningene for å bli en god hund og få utvikle potensialet sitt fullt ut.
STEMMEN: Men han er jo ikke din hund?
MEG: Nei, men det går ’likavel på generell basis liksom. Hund er en livsstil, og man må ofre saker som jeg ikke er villig til å gi slipp på. I hvert fall når man er aleine og ikke har en hund som kan være aleine hjemme.
STEMMEN: Hm. Aleine-sitte-stille-tid da?
MEG: Ja, nettopp.
STEMMEN: Og det får du altså ikke nok av?
MEG: Ikke nok til at jeg klarer å roe meg i hvert fall.
STEMMEN: Kanskje på tide å søke ensomheta da. I stedet for konstant kommunikasjon.
MEG: Mmjooo, du kunne jo ha et poeng der, men –
STEMMEN: Hvis du tenker på din såkalt dårlige periode, så var ikke det rette typen isolasjon.
MEG: Nehei nei.
STEMMEN: Gi det tid. Du vil lære deg å ignorere omverdenen til slutt.
MEG: Jeg håper du har rett.
Lekesamleren kommer inn døra og blir stående og se seg forundra rundt i rommet.
LS: Hvem snakker du med?
MEG: Eh. Stemmen.
LS: Hvem er det?
MEG: Eh, godt spørsmål faktisk.
Et fornøyd flir farer over Lekesamlerens ansikt. Han pusser neglene på jakkeslaget.
STEMMEN (med durende bassklang): Jeg er den store, den allmektige…
MEG: Åh, hold fred med deg nå!
STEMMEN: Sorry.
MEG: Det er stemmen.
LS: Tilhørende ditt eget hode altså.
MEG: Eh, jo’a…
LS stirrer arrogant ut i lufta.
MEG: Hei, ikke se på meg som om jeg var en gærning!
LS: Med all respekt, jeg ser faktisk ikke på deg i det hele tatt.
STEMMEN: (Fniser)
MEG: Hva, så vi er for fine på det til å engang se på meg i dag da?
STEMMEN: (Humrer)
LS (Ignorerer Meg fullstendig): Si meg, Stemme – er disse samtalene alltid like intetsigende?
STEMMEN: Det er jo begrensea hvor mye fornuft man kan få ut av en gærning…
MEG: Nei, nå er det nok! Nå peller du deg fram her hvor jeg kan se deg så jeg får gitt deg et skikkelig spark bak!
STEMMEN: (Ler høyt)
LS (Prøver å skjule et smil): Hm. Interessant.
- Lekesamleren, en av mine gamle, heller underutviklede (”Hei!”) karakterer som aldri fikk sin 15 minute fame engang.
- En av mine foreløpig navnløse fantasivenner, som forhåpentligvis kanskje er så heldig å få seg et navn i løpet av samtalen.
STEMMEN: Nå. Så hvem er du egentlig?
MEG: Hva – nei, nei, nei, nei, du begynner ikke på det der igjen! Det der har vi snakka nok om.
STEMMEN: Så fortell meg noe nytt da!
MEG: Eh…
STEMMEN: Vel?
MEG: Ja, ja, ikke mas da!
STEMMEN: Akkurat nå?
MEG: Akkurat nå… Akkurat nå er jeg lei meg for at Odin reiser hjem i morgen! Og bekymra for at jeg kanskje ikke er verdens beste hundeeier.
STEMMEN: Altså akkurat den samme bekymringa som enhver forelder har?
MEG: Ja. Ja! Du sier noe der.
STEMMEN: Og hva er så årsaken til denne bekymringa?
MEG: Vel – jeg er redd for at jeg ikke skal klare å gi ham de beste forutsetningene for å bli en god hund og få utvikle potensialet sitt fullt ut.
STEMMEN: Men han er jo ikke din hund?
MEG: Nei, men det går ’likavel på generell basis liksom. Hund er en livsstil, og man må ofre saker som jeg ikke er villig til å gi slipp på. I hvert fall når man er aleine og ikke har en hund som kan være aleine hjemme.
STEMMEN: Hm. Aleine-sitte-stille-tid da?
MEG: Ja, nettopp.
STEMMEN: Og det får du altså ikke nok av?
MEG: Ikke nok til at jeg klarer å roe meg i hvert fall.
STEMMEN: Kanskje på tide å søke ensomheta da. I stedet for konstant kommunikasjon.
MEG: Mmjooo, du kunne jo ha et poeng der, men –
STEMMEN: Hvis du tenker på din såkalt dårlige periode, så var ikke det rette typen isolasjon.
MEG: Nehei nei.
STEMMEN: Gi det tid. Du vil lære deg å ignorere omverdenen til slutt.
MEG: Jeg håper du har rett.
Lekesamleren kommer inn døra og blir stående og se seg forundra rundt i rommet.
LS: Hvem snakker du med?
MEG: Eh. Stemmen.
LS: Hvem er det?
MEG: Eh, godt spørsmål faktisk.
Et fornøyd flir farer over Lekesamlerens ansikt. Han pusser neglene på jakkeslaget.
STEMMEN (med durende bassklang): Jeg er den store, den allmektige…
MEG: Åh, hold fred med deg nå!
STEMMEN: Sorry.
MEG: Det er stemmen.
LS: Tilhørende ditt eget hode altså.
MEG: Eh, jo’a…
LS stirrer arrogant ut i lufta.
MEG: Hei, ikke se på meg som om jeg var en gærning!
LS: Med all respekt, jeg ser faktisk ikke på deg i det hele tatt.
STEMMEN: (Fniser)
MEG: Hva, så vi er for fine på det til å engang se på meg i dag da?
STEMMEN: (Humrer)
LS (Ignorerer Meg fullstendig): Si meg, Stemme – er disse samtalene alltid like intetsigende?
STEMMEN: Det er jo begrensea hvor mye fornuft man kan få ut av en gærning…
MEG: Nei, nå er det nok! Nå peller du deg fram her hvor jeg kan se deg så jeg får gitt deg et skikkelig spark bak!
STEMMEN: (Ler høyt)
LS (Prøver å skjule et smil): Hm. Interessant.
På en krakk ved vinduet trer plutselig en skikkelse fram fra tomme lufta. Trekkene hans er udefinerbare, men tilhører helt klart en ung mann.
LS: Litt utydelig i kantene kanskje?
GUTTEN (Leende): Det kommer seg.
MEG (Måpende): Hvem er du?
GUTTEN: Jeg er et resultat av din delvise schizofreni, kjære deg.
LS: Har den unge herren et navn?
GUTTEN: Hun har ikke gitt meg et enda.
MEG (Ingnorerer dem): Hm. Jeg tror du ligner litt på Peter Pan.
Guttens trekk trer litt klarere fram. Han er mørk i håret, tidlig i tjueårene, men med et guttaktig glimt i øyet.
LS: Så, Peter altså?
MEG (Snur seg forvirra): Hva – nei, det var ikke –
GUTTEN: Hm, Peter. Jeg liker Peter.
LS (Klapper distingvert og triumferende i hendene): Da er det avgjort!
MEG (Knurrer for seg sjøl): At jeg aldri skal kunne finne skikkelige navn til dem.
Peter reiser seg opp, og LS og Peter tar hverandre i hånda; Peter karslig med et barnslig glis, LS som den fordums fornemme aristokrat han gjemmer innafor skjorta.
LS: God dag Peter.
PETER: Halla gammer’n!
MEG: *facepalm*
LS: Jeg antar du kjenner til meg, ut fra bekjentskapet ditt å dømme?
LS kaster et sideblikk på Meg mens han sier det siste.
Peter gjør det samme, og sprekker opp i et stort flir.
PETER (Med klohånd-gestikulasjoner): Joda, den store, fryktede og beryktede Lekesamleren! Visst kjenner jeg deg.
LS rynker panna arrogant og oser sjølgodhet og falsk beskjedenhet.
LS: Vel, man er jo ikke så beryktet nå til dags. Barna kaster jo lekene fra seg som søppel, og da er det jo ingen sak. For ikke å snakke om at historiene sakte men sikkert har dødd ut.
Peter kaster et kjapt, uttrykksløst blikk på meg, før han gliser bredt igjen.
PETER: Vel gammer’n, sånn er det vel. Internett er jo nåtidas største skrekkhistorie.
LS (Tankefullt): Hm, det er vel så.
Peter klapper ham karslig på skuldra og snur seg mot Meg.
PETER: Så det er altså derfor du er husokkupant hos gærningen her.
LS (Smiler med nesa): Det er vel så.
MEG (Ser fra den ene til den andre): Hør her, gutter –
PETER (Slår hånda kokett for munnen): Åh, hørte du det gammer’n? ”Hør her” sier hun!
LS: (Rynker brynene spørrende)
PETER: Best vi later som vi ikke er her.
Peter og LS snur ryggen til Meg og fortsetter samtalen sin. Meg blir stående og rive seg i håret.
MEG: Gutter – seriøst! Dere kommer jo faktisk fra mitt hode!
LS: Litt utydelig i kantene kanskje?
GUTTEN (Leende): Det kommer seg.
MEG (Måpende): Hvem er du?
GUTTEN: Jeg er et resultat av din delvise schizofreni, kjære deg.
LS: Har den unge herren et navn?
GUTTEN: Hun har ikke gitt meg et enda.
MEG (Ingnorerer dem): Hm. Jeg tror du ligner litt på Peter Pan.
Guttens trekk trer litt klarere fram. Han er mørk i håret, tidlig i tjueårene, men med et guttaktig glimt i øyet.
LS: Så, Peter altså?
MEG (Snur seg forvirra): Hva – nei, det var ikke –
GUTTEN: Hm, Peter. Jeg liker Peter.
LS (Klapper distingvert og triumferende i hendene): Da er det avgjort!
MEG (Knurrer for seg sjøl): At jeg aldri skal kunne finne skikkelige navn til dem.
Peter reiser seg opp, og LS og Peter tar hverandre i hånda; Peter karslig med et barnslig glis, LS som den fordums fornemme aristokrat han gjemmer innafor skjorta.
LS: God dag Peter.
PETER: Halla gammer’n!
MEG: *facepalm*
LS: Jeg antar du kjenner til meg, ut fra bekjentskapet ditt å dømme?
LS kaster et sideblikk på Meg mens han sier det siste.
Peter gjør det samme, og sprekker opp i et stort flir.
PETER (Med klohånd-gestikulasjoner): Joda, den store, fryktede og beryktede Lekesamleren! Visst kjenner jeg deg.
LS rynker panna arrogant og oser sjølgodhet og falsk beskjedenhet.
LS: Vel, man er jo ikke så beryktet nå til dags. Barna kaster jo lekene fra seg som søppel, og da er det jo ingen sak. For ikke å snakke om at historiene sakte men sikkert har dødd ut.
Peter kaster et kjapt, uttrykksløst blikk på meg, før han gliser bredt igjen.
PETER: Vel gammer’n, sånn er det vel. Internett er jo nåtidas største skrekkhistorie.
LS (Tankefullt): Hm, det er vel så.
Peter klapper ham karslig på skuldra og snur seg mot Meg.
PETER: Så det er altså derfor du er husokkupant hos gærningen her.
LS (Smiler med nesa): Det er vel så.
MEG (Ser fra den ene til den andre): Hør her, gutter –
PETER (Slår hånda kokett for munnen): Åh, hørte du det gammer’n? ”Hør her” sier hun!
LS: (Rynker brynene spørrende)
PETER: Best vi later som vi ikke er her.
Peter og LS snur ryggen til Meg og fortsetter samtalen sin. Meg blir stående og rive seg i håret.
MEG: Gutter – seriøst! Dere kommer jo faktisk fra mitt hode!
-
Abonner på:
Innlegg (Atom)