Ambitions

So.

I’ve thought a little about this whole blogging thing. I realize that I don’t do it much. It’s not for lack of will or ambition. I had a notion to write a whole deal more on this blog this year. But I always have that notion. Let’s face it: My ambitions can sometimes get the better of my judgement. And THAT is an understatement.

Anywho:

Another thing, is that I find myself writing things in English more and more often, so here it is: My first, proper, bonafide English blog post, written not years ago, but today. Right now.

I don’t know if there’s a concept or a marketing idea to be found in my writing in English, but I really don’t care. I just like it. Besides, I don’t think many people reads this blog anyway. She said with a snort.

The ones who do, however, know that I’ve been dreaming about about becoming an author for a good, long while now, and that last year, I finally got my word count up to almost 50 000 words. It might even have been for the first time.

So I now have a fiction novel-manuscript of 47 500 words. And it has been 47 500 words since last November. I’ve written a few notes and short excerpts, but nothing major, and nothing that would help my manuscript progress. And it’s not that long ago that I realized I’ve written myself into a corner.

The thing is: I still believe I can do this. I promised myself that I’d try and get published by the time I’m thirty, which gives me four years and four months to get on with it. I’ve begun to realize that four years isn’t a whole lot of time in the Author World. Unless you’re Stephen King, of course. Or Brandon Sanderson.

But that doesn’t really matter.

A couple of days ago, I had a hearty wallow about my writer’s block and the fact that I can’t seem to stop censoring my own writing. It always ends up flat and boring, even to my own eyes. Not because I don’t know what or how to write, but because being honest, even on the paper, frightens me. I have loads of ideas. I’m just scared of being carried away by them. Which is ironic, when I know from experience my best writing happens when I’m carried away.

So here’s me, trying to get carried away.

Fun, no?

It’s always a bit daunting, having to be honest with yourself, even if it’s just to yourself. But I believe it’s very achievable. So I’ll keep trying.

Before long, you’ll see my books on the shelves out there.

Just you wait.

Spøkelser

Tror jeg finner svaret i Kaizers og kabal. "Don't tell, do show." Express. Men hva om jeg er lei av dikt og poesi? 

Hva om jeg er lei av spørsmål på rekke og rad, halve setninger og ord som bare finner veien gjennom fingrene. 
"Gå der det brenner." Dit vil jeg, for der lever jeg. Her er jeg halvt i svime.

Der redsel dør, der lever drømmen, og dit vil jeg. 

- 4. januar 2014

Etter hangover kommer solstikk

Jeg ønsker meg en sang. En morsom sang. En søt sang. En gammel sang. En fengende sang. Og jeg får ikke tak i den. YouTube støtter meg med lyd, men fullpakka data jobber dårlig. Spotify gjør seg kostbar. Kontoen er tom, så iTunes fornekter meg. Jeg er litt lei meg.



Skotske The Proclaimers fra Bathgate.
Badeport. Ba havn.

Hva?

Turn left.
For tar du til høyre havner du i en alternativ virkelighet, som ikke nødvendigvis er bedre enn den du er i nå.

Integritet er et digert, uforståelig ord. Jeg liker smaken av det. Følelsen. 
Integritet.
Å være inni seg sjøl, tolker jeg det som. Du er kanskje ikke sjølsikker og verdensvant, men i det minste er du inni deg sjøl. Utafor verden er i grunnen okay. Utafor seg sjøl suger.

Halv fire i natt klarte jeg endelig å kravle meg under dyna. Det er altså litt skummelt å si ja til å drikke med Marita. Ye be warned. Hun klarte å få i meg konjakk. Hater konjakk. Drakk nesten et helt glass. Blæh.
    Når det gjelder å komme seg opp om morran er jeg supergod på fiendishly clever plans. Prøver å lure meg sjøl med å sette på to alarmer samtidig. Slumrer i ti minutter hver, men fem minutter etter hverandre. Hvilket kort forklart vil si at de plager meg hvert femte minutt. Bortaksta, egentlig, for du sovner ikke på fem minutter. Ikke jeg i hvert fall.
    Poenget: Vanligvis lurer jeg meg sjøl til å slå av den ene alarmen og sette den andre på et kvarter før jeg må på jobb. Jeg er så lur!
    Men i natt var jeg FAKTISK lur til en forandring: Midnatssol er en plage. Fantastisk vakkert når man ikke skal på jobb klokka sju om morran. Bare glem søvn. Trekk fra gardinene. Når alarmen ringer har du ikke sjangs.

Som en mann sa en gang: Jeg har en drøm.
    Antagonismen har tatt livet av den drømmen mange ganger, men nå er det slutt. Jeg er lei av døde drømmer. Integriteten forsvinner liksom med dem, som når du trekker ut proppen i badekaret. Du kan ta meg, men ikke drømmene mine. Det liker jeg.
    Apropos drømmer: Så "Burlesque" i dag. Digger filmer med oppsiktsvekkende rollebesetning. Aguilera og Cher. Skikkelig feelgood-film med masse kul musikk, flotte kostymer og dansenumre. Yay!

Nå følte jeg meg filosofisk gitt. Tanker kommer og tanker går, og kvasipoesien er som antagonismen evig udødelig. Lurer på når jeg skal bli seriøs.

Når tiss og bæsj og promp slutter å være morsomt, antakelig.

Jeg hadde på en måte lovt meg sjøl at jeg skulle begynne å sette kvalitet over kvantitet hva blogginnlegg angår, men -
Sterk i ånden, svak i viljen. Eller noe sånt.

Natta.